Joseph Brodsky in memoriam
La oss gå tilbake i tiden, skrive 18. februar 1964, og forestille oss et nedslitt rettslokale i daværende Leningrad. Ved dommerbordet sitter fru Saveljeva, foran henne står en mann på 25 år. Han er anklaget for sosial dovenskap, for å være en uhelbredelig parasitt og for dikt som skal være både pornografiske og antisovjetiske.
- Hva er Deres yrke ? spør dommeren.
- Jeg er poet og oversetter, sier mannen.
- Hvem har anerkjent Dem som poet ? Hvem har innskrevet Dem i poetenes rekker ?
- Ingen. Og hvem har innskrevet meg i de levendes rekker ?
- Hva har De studert for å bli det ? spør dommeren.
- For å bli hva ? spør mannen tilbake.
- Poet ! Har De ikke prøvd å besøke universitetet, hvor man gir opplæring, hvor man studerer?
- Jeg tror ikke dette er et spørsmål om utdannelse, sier mannen.
- Om hva da ? spør dommeren.
- Jeg tror det er noe som kommer fra - fra Gud, sier mannen.
I vårt århundres litteraturhistorie er dette en av de mer kjente meningsutvekslinger mellom en dikter og en myndighetsperson som skal forsvare en autoritet. Disse svarene ga poeten en dom på fem års forvisning med straffearbeid på et kolkhos i Arkhangelsk. Mannens navn var Iosif Aleksandrovitsj Brodskij; 23 år senere ble han tildelt Nobelprisen i litteratur, het nå Joseph Brodsky og bodde i New York. Han hadde allerede bak seg et livsverk av poesi, essayistikk og dramatikk. Straffearbeidet på kolkhoset varte lenge nok til at det satte et preg på den unge mannen og hans senere forfatterskap, men allerede etter halvannet år ble han sluppet fri. Protester fra både inn- og utland fikk myndighetene til å avbryte straffen. I 1972 ble han presset til å utvandre, som et ledd i sovjetiske myndigheters temporære og taktiske liberalisering av den jødiske utvandring. Han ble nok en russisk dikter i eksil. Litteraturhistorien kjenner mange av dem, og de fleste lengtet tilbake til mor Russland og vendte også hjem. Men Joseph Brodsky vendte aldri tilbake. Det lengste han strakk seg var til den stockholmske skjærgården, der han tilbragte somrene de siste årene av sitt liv. Der gjorde han seg noen tanker om tilværelsen på den andre siden av det havet han plasket med tærne i, på samme måte som han i ungdomsårene hadde stått ved Østersjøens østlige strender og sett over havet mot den vestlige friheten. Joseph Brodsky var en ekte kosmopolitt; foruten en verdensomspennede reisevirksomhet som litterær celebritet, pendlet han fast mellom New York, et vinterlig Venezia og et sommerlig Sverige.
"Sitter du lenge på elvebredden, får du kanskje se liket av fienden din flyte forbi", heter et gammelt kinesisk ordtak. Joseph Brodsky levde lenge nok til å se det umenneskelige kommunistiske systemet han hadde vokst opp i forvitre og gå til grunne. Men ifjor sluttet hans svake hjerte å slå; forvarslene hadde vært der i form av flere infarkt. Joseph Brodsky ble 56 år gammel. Sorgen rammet selvsagt hans unge venezianske hustru og deres lille barn hardest, men det er nok mange andre rundt omkring på kloden som allerede savner hans særpregede stemme. Til trøst finnes selvfølgelig verkene hans, mange av dem er oversatt til norsk og ikke minst utgitt av lille Solum forlag. Nå foreligger hans siste essaysamling på norsk, Hvordan lese en bok, utgitt av Aventura forlag. For den erkjennelsessugne leser vil dette sikkert bli en av de helt sentrale utgivelser i 1997. Brodsky spenner i essayene fra å behandle barndomsminner og barnefantasiens grensesprengende kraft i et diktatur, via refleksjoner over eksiltilværelsens natur til litterære, historiske og filosofiske diskurser. Overalt merker man hans brennende engasjement, men også ironiske distanse og spott overfor tidens ånd. I et av Brodskys mest kjente dikt, Gladiatorene, kan man lese følgende passasje om den sannhetssøkende dikters posisjon i vår materialistiske tid:
Vår tid er kommet.
Man har gått hver til sitt.
Vi skal dø på arenaen.
Folk vil ha brød og sirkus.
Diktningen som en åndens gladiatorkamp kan man få en bedre forståelse av i den essaysamlingen som nå foreligger. Selv om Joseph Brodsky kan fremstå som illusjonsløs og kanskje resignert på åndens vegne, får man samtidig inntrykk av en dikter som søker en struktur, en kraft, bak fenomenene og tingene slik de fremstår for oss. Det er nesten noe platonsk hulelignelsesaktig over denne fornemmelsen, som Brodsky kanskje kunne kalle Gud. Ikke nødvendigvis en religiøs Gud, men likevel et slags endepunkt for erkjennelse, der den store hemmeligheten kan bli avslørt. Hos Brodsky er det ingen underdanighet å spore i forhold til dette gudsbegrepet, men heller en aktiv og utfordrende interpellasjon.
All erkjennelse, enten den materialiserer seg i form av grunnforskning, religion eller kunst, fører mennesket på jakt etter en første årsak. Dypest sett er det snakk om å forstå seg selv, tilværelsen og sin plass i den. En slik erkjennelsesreise er en ensom og belastende prosess, der det ikke er så mye trøst å hente. Trøstende klapp på skulderen får man ikke hos Joseph Brodsky heller, men en stimulerende og krevende reisefelle er han.
God reise !
Sverre M. Nyrønning
