Multimedial professor
- Den første vinteren i Trondheim tenkte jeg at jeg måtte ha vært fullstendig gal som takket ja til stillingen, sier briten Jeremy Welsh. Kledd i korrekt mørk habitt, utstyrt med gullfarget klokke og en kompakt gullring ligner han minst av alt på den romantiske forstillingen om hva en kunstner bør være. Ingen affekterte Odd Nerdrum-tendenser, ingen store geberder. Jeremy no nonsense Welsh.
Han ble nærmest professor per postordre. Etter å ha lest en annonse i en engelsk avis i 1989, søkte tobarnsfaren seg ut i det store intet:
- Jeg hadde ikke peiling på hvor Trondheim var, og hadde knapt satt mine ben i Skandinavia. Jo forresten! Jeg hadde vært en tur i Finland, sier Welsh.
Han kom til en intermediaavdeling med en håndfull filmstudenter og litt mindre utstyr. Siden har avdelingen vokst over alle støvleskaft. Arbeid med digitale medier har slått an blant den unge generasjonen kunstnere:
- Jeg tror det har å gjøre med en økende interesse for fenomenet populærkultur, filosoferer Welsh. - Ser man på hva som skjer i skandinavisk samtidskunst, er mange i den yngre generasjonen opptatt av forholdet mellom kunst og populærkultur. Da blir datakunst et naturlig valg. Se på MTV: det kryr av referanser til avant garde-kunst og eksperimentell film. Kunstnere i dag er ikke interessert i å leve hermetisk avstengt fra resten av verden.
Myldrende kunst
Jeremy Welsh ble interessert i videokunst mens han studerte ved Nottingham-Trent University tidlig på syttitallet. Mediet var ennå forholdsvis ungt, men blomstret i tidens konseptkunst-orienterte miljø:- Jeg ble tiltrukket av video først og fremst fordi det er et elektronisk medium med en flytende kvalitet. Jeg hadde jobbet en del med lyd, som også er syntetisk og manipulerbar. Mitt medium er strøm, konstaterer Welsh. Fortsatt er han opptatt av hva som skjer når et materiale behandles gjennom flere medier:
- Maleren Jon Arne Mogstad og jeg planlegger en utstilling hvor vi vil blande videoinstallasjon, maleri og digitalt behandlede fotografier. Prosjektet dreier seg om forholdet mellom rom, tid, og kropp, og kombinerer ting på vegg og ting i luft, sier han hemmelighetsfullt.
I følge Jeremy Welsh bør en kunstskole fungere som et laboratorium. Studentene skal kunne utvikle nye ideer uten å skule for mye til hva som er comme il faut:
- Man må ha lov til å ta sjanser, og ikke bare gå etter det som er garantert populær mottagelse.
Selv har han nettopp vært i København, hvor han besøkte en maurstyrt installasjon.
- Filmregissøren Lars von Trier har innredet hele Kunstforeningen etter mønster av en maurtue. Hvert rom er utstyrt med sin egen filmkulisse, som sentralstyres via en videoskjerm, et dataprogram og et randomisert signalsystem. Hver gang en maur beveger seg til et gitt punkt på skjermen, aktiviseres lyset i et rom, og skuespillerne begynner å improvisere. Jeg forsto knapt et ord av hva de sa, de goblet i vei på uforståelige danske dialekter, men utstillingen var genial, sier Welsh entusiastisk.
Frykter elitisme
Hvorvidt arbeidskontoret sikler etter randomiserte cyberpunks, er derimot et annet spørsmål. Hva gjør kunststudenten når virkeligheten strekker sine klamme hender inn i lekegrinden? Spiser de virtuell mat eller sulter de på god gammel kunstnermaner?- Vel, jeg håper jo naturligvis av studentene mine kan fortsette som kunstnere og leve av å lage kunst. På konferansen "Reality Bites" i Stockholm drøftet vi overgangen fra kunstskole til det virkelige liv, som kan være nokså tøff. Welsh er imidlertid snar med å trekke fram lyspunktene:
- En av våre gamle studenter fikk utsmykningsoppdrag på Gardermo-flyplassen, mens støykunstneren Helge Sten har fått arbeide med Cikada-kvartetten. Det sier noe om fleksibiliteten til utdannelsen når en mann uten noen musikkskolering får et slikt oppdrag.
At myndighetene har sett seg i stand til å kutte i kunstfagsstipendet, avstedkommer tunge stønn og grynt fra professoren:
- Jeg frykter at talentfulle og interessante mennesker blir luket ut av systemet dersom stipendet forsvinner. Dermed står vi igjen med en elitistisk innstilling som sier at bare de med fin bakgrunn og foreldre med sparepenger kan studere kunst. Tradisjonelt har ikke kunstskolene vært opptatt av familiebakgrunn eller skoleprestasjoner. Kunststudentene får det trangere og trangere, det har vært en internasjonal trend lenge, men nå er den i ferd med å innhente norske studenter også.
Kroppsbasert eller kroppsfiksert?
Welsh har lagt fra seg sine centimetertykke, stålinnsatte briller. Timer foran flimrende datamaskiner har tatt en god jafs av kunstnerens syn, og håret ser litt vissent ut, det og.- Tidlig på åttitallet tilbragte jeg mye tid i et mørkt rom foran en fluoriserende skjerm. Det var ikke akkurat helsebringende, kommenterer han lakonisk. Heller ikke videoredigeringssalen på KIT fremmer legemlig sunnhet: absolutt lystett og ingen frisk luft. Heldigvis har den teknologiske utviklingen gitt kunstnerne bedre verktøy å arbeide med, og professoren ser lysende utsikter på Gløshaugen:
- Det ville vært fabelaktig å åpne en kanal til den høyteknologiske kompetansen på NTH. Kunststudentene har sjelden peiling på dataprogrammering, og dermed tvinges de til å bruke kommersiell programvare. Selv om vi var noe skeptiske da vi ble lagt inn under Fakultet for arkitektur, plan og billedkunst, ser vi mange fordeler ved ordningen. Vår betingelse er at vi beholder vår identitet, så kan vi gjerne samarbeide med teknologene.
- Du ser ingen motsetning mellom den kropps-og identitetsorienterte samtidskunsten og elektronisk utstyrsfiksering?
- Gi et videokamera til en kunstner, og det første han gjør er å ta av seg klærne. Det har alltid vært en nær forbindelse mellom kroppskunst og video. De første kunstnerne som jobbet med mediet, arbeidet alene: de stilte opp kamera og laget en performance, sier Welsh.
Grensen mellom den kroppsbaserte og den kroppsfikserte kunsten er ikke lett å tegne. Samtidig som kunstnerne filmer seg selv, har kroppen blitt et hett debattema innen virtual reality: Mens cyberpunkerne vil eksistere som idéer i en liksomverden, vil andre bruke teknologien til å utvide kroppens egne muligheter.
- Den kroppslige virkelighet lar seg meget vel forene med den elektroniske verden, slår Welsh fast.
Planlegger konferanse
Han er en flittig bruker av e-post-tjenester og har NTNUs friskeste hjemmeside. Med et flimrende, flerfarget selvportrett og utallige links til databaser over hele verden. De som vil ensrette NTNUs hjemmesider, får en hard nøtt å knekke i Jeremy Welsh.- Å kunne kommunisere over datanettet er en viktig ressurs. Skal man vite hva som skjer, er det nødvendig med informasjon fra utlandet. Trondheim er en isolert by, sukker Welsh.
Det har han tenkt å gjøre noe med. Til høsten arrangerer Welsh i samarbeid med skulptøren Espen Gangvik en større mønstring av internasjonal elektronisk kunst på Trondheim Kunstforening. Utstillingen har fått navnet "Screens", og hvis professoren får det som han vil, blir den ledsaget av en kjempekonferanse om fremtidens storbykultur og digital teknologi:
- Det skulle vel gli glatt inn i NTNUs tverrfaglige profil, gliser han. - Planen er å drøfte arkitektoniske og teknologiske problemstillinger i et filosofisk perspektiv. Vi ønsker å skape et treffpunkt mellom avansert teknologi og dagliglivets praksis. Dermed skulle Welsh ha strukket et langt sugerør ned i NTNUs pengepung.
- Nøkkelbegrepet er fleksibilitet. Det gjelder å tilpasse seg nye situasjoner, avslutter Welsh.
KAREN MARGRETHE NIELSEN
