Oljepolitikkens grøftegraving

- Nærmere femti prosent av industri- og forskningsprosjektene som baserte seg på støtte fra utenlandske oljeselskaper, var mislykkede prosjekter, sier Arild Rødland, tidligere statssekretær i Olje- og energidepartementet og professor ved NTNU. Han er også kritisk til dagens oljepolitikk og mener Norges forskningsråd har kjørt petroleumsforskningen fra én grøft og over i en annen.

På fjorten år fram til 1993 brukte utenlandske oljeselskap sju milliarder kroner på industri-, teknologi- og forskningssamarbeid med norske partnere. Selskapene ville sikre seg konsesjoner i Nordsjøen, mens myndighetene ønsket utenlandsk kompetanse. I ettertid viser det seg at ordningen ikke bare var positiv.

- Industrisamarbeidene fungerte nok dårligst. Det var vanskeligere å fastslå om prosjekter innen teknologi og forskning var mislykket, for mens selskapene ville sikre seg tildelinger på norsk sokkel, ville forskningsmiljøene ha mer penger. Ingen ville innrømme det dersom noe var feilslått, sier Rødland.

Oppsiktsvekkende

Samarbeidene som ble inngått, kom til departementet i form av rapporter, og spesielt i forbindelse med konsesjonssøknader strømmet slike rapporter inn.

- Selskapene hadde sitt på det tørre i og med at avtalene var et krav fra myndighetene, men enkelte industriprosjekter var så dårlige og irrelevante at det var til å grine av, sier Rødland.

Han vil ikke henge ut konkrete prosjekter og selskaper, men han anslår at nærmere halvparten av industrisamarbeidsprosjektene var mislykkede, mens tallene for feilslåtte forsknings- og teknologiprosjekter var noe lavere. Shells satsing i fiskeforedlingsbedriften Fideco, som kom opp i forbindelse med Rød Larsen saken, er et eksempel på et mislykket industrisamarbeid.

- Alle prosjektene skulle være faglig begrunnet. Det er oppsiktsvekkende at Shell vedgår at sentrale politiske personer spilte en rolle for selskapets satsing i Fideco. Fra departementets side virket frynsete prosjekter mot sin hensikt i forbindelse med konsesjonssøknader, sier KrF-mannen Rødland som selv jobbet i departementet under statsråd Kåre Kristiansen.

Rødland legger til at han selv ikke vurderte den konkrete saken, men at de kritiske røstene den gang trolig ble temmet av den høye profilen og de sterke politiske aktørene som var inne i bildet. Hvilke selskaper som opererte mest på det politiske markedet, vil ikke Rødland fortelle, men han mener baktankene var tydeligere hos de europeiske selskaper, enn hos de amerikanske.

Kunstig marked

Rødland mener mange bedrifter, gjennom støtten fra oljeselskapene, utviklet seg i kunstige marked hvor kundene ikke var reelle kunder. Mange prosjekter ble gjennomført som rene pliktløp fra selskapenes side for å oppfylle myndighetenes krav om å tilføre norske miljøer kompetanse. Det er disse miljøene som i dag har problemer, fordi EØS-avtalen fjernet koblingen mellom konsesjoner og utenlandske oljeselskapers eksterne engasjement, og pengestrømmen fra utenlandske operatører har blitt halvert på få år.

- Selskapenes interesser var og er kortsiktige. Sintefs flerfaseanlegg på Tiller er et eksempel på et forskningsprosjekt som var for lite gjennomtenkt, sier Rødland og mener Sintefs generelle økonomiske problem kan forklares med at aktiviteten har overgått det volumet det har vært forretningsmessig grunnlag for. Tre år etter at goodwillavtalene forsvant, har Sintefs omsetning sunket med 100 millioner.

- De bedriftene som har klart seg best, er de som var minst avhengig av samarbeidsavtalene og som baserte virksomheten på reelle problemstillinger.

Rødland legger til at det ikke var noe i veien med hensikten til avtalene og at alle partiene på Stortinget støttet ideen som lå bak.

- På den tiden var de norske oljeselskapene for grønnskollinger å regne. At man skulle utnytte kunnskap fra utenlandske selskap, var en god idé. Men i ettertid kan det synes som denne teknologiutvekslingen var nokså begrenset. De utenlandske selskapene holdt nok hele tiden de mest sentrale teknikkene tett til brystet, sier Rødland.

Diskvalifisering

- Å rakke ned på det som hører fortiden til, er mindre interessant enn å se på dagens situasjon for oljeforskningen, sier Rødland og synes tilstanden er like ille i dag som tidligere. Med samarbeidsavtalene styrte oljeselskapene forskningen ved å prioritere bestemte prosjekter, og store deler av utgiftene ble belastet Staten gjennom fradragsordninger på skatten. I dag styrer oljeselskapene fortsatt forskningen, men gjennom Norges forskningsråd, påstår Rødland.

- Ingen prosjekter blir i dag akseptert av Forskningsrådet før oljeselskapene har gått god for dem, dermed blir problemstillingene kortsiktige og forskningen brukerstyrt. Selskapenes prioriteringer blir offentlige prioriteringer, og de virker diskvalifiserende for norske forskningsmiljø, sier Rødland som selv ikke mottar midler fra Norges forskningsråd fordi han ikke vil forske på disse premissene.

- Forskningsrådets politikk blir som å plassere kjerra først og hesten bak. Etter nærmere 30 år med oljevirksomhet her i landet, arbeider vi oss intellektuelt sett nedover. Vi kan rakke ned på de tidligere samarbeidsavtalene, men det var mer hederlig da selskapene gikk direkte inn med penger, avslutter Rødland.




KJERSTI T. MORSTØL