Politikk og energiteknologi
En av de alvorligste miljøpolitiske utfordringene verden står overfor i det neste århundre, er global oppvarming og klimaendringer forårsaket av menneskeskapte utslipp av drivhusgasser til atmosfæren. En stor andel av disse utslippene er energirelaterte (CO2) og ethvert forsøk på å redusere CO2-utslippene vil sette energiindustrien på en stor prøve. FNs klimapanel slo nylig fast i en omfattende rapport at oppvarmingen som er målt de siste ti-årene, sannsynligvis ligger utenfor rammen av det som kan forklares som naturlig variasjon. Dermed har de som har sådd tvil om realitetene i klimaproblemet, mistet et viktig kort på hånden.
Potensielt står klimaproblemet i en særklasse både når det gjelder mulige skadevirkninger og kostnader knyttet til å løse problemet. Nettovirkningene av raske klimaendringer er antatt å være svært negative, samtidig som en løsning av problemet, dvs. en reduksjon i utslippene av drivhusgasser, vil gripe dypt inn i eksisterende industrielle produksjonsformer og forbruksmønstre. Realistisk vurdert vil således en fornuftig håndtering av problemet måtte innbefatte såvel tilpasningstiltak som tiltak rettet inn mot å redusere utslippene av drivhusgasser.
Om forskningen på klimatologiske sammenhenger er vitenskap, så tilhører den samfunnsmessige håndteringen av problemet utvilsomt den politiske arena. På denne arenaen har prinsipper og forskningsresultater en underordnet rolle som "betjenere" av partenes oppfattede egeninteresse. Det er knapt egnet til å overraske at partene tenderer til å nedtone vitenskapelig kunnskap som synes å true deres næringsgrunnlag, mens forskningsresultater som overensstemmer med partenes mål, brukes for hva det er verdt: Produsenter av biler og oljeprodukter vil f.eks. ha en ryggmargsbestemt skepsis til vitenskapelige beskrivelser av klimaproblemet som kan legitimere iverksettingen av skatter på CO2 utslipp. Miljøbevegelsen på sin side har en stående beredskap mot forsøk på å bagatellisere de negative virkningene av klimaproblemet og må - temmelig beklemt - finne seg i å bli omfavnet av atomkraftindustrien som med syltynn prinsipiell forankring har begynt å bekymre seg for den globale oppvarmingen.
Regjering, parlament og statsadministrasjon er langt på vei et speilbilde av samfunnets ulike interessegrupper og styrkeforholdet mellom disse. Ikke overraskende velger politisk ledelse og embetsmenn i de fleste lands industri-, nærings-, og energidepartement å prioritere energisikkerhet (leveringssikkerhet) og konkurranseevne gjennom energisamarbeid og lav prising av energi. Representanter for utenriks- og miljødepartement vil på sin side understreke betydningen av å overholde internasjonale forpliktelser om å begrense utslipp av klimagasser. I en mellomposisjon står gjerne finansministeren som er opptatt av at forfølgelsen av miljømålsettinger ikke skal true den økonomiske veksten, men som likefullt ustanselig er på leting etter avgifts- og skatteobjekter som kan sikre balanse i statens budsjetter. Sistnevnte oppgave er spesielt krevende innenfor den kostnadsdrivende nordiske velferdsstatsmodellen. Dette kan bidra til å forklare hvorfor fire av totalt fem land som har innført avgift på CO2-utslipp, er nordiske (Danmark, Finland, Norge og Sverige).
De relativt beskjedne CO2-avgiftene, med unntak for flere industrier, har så langt ikke ført til en nedgang i Nordens CO2-utslipp. Norge tegner til å bli den største overskrideren av stabiliserings-anbefalingen i Klimakonvensjonen med 16 prosent økning fra 1990 til år 2000. Etter at USA på den andre partskonferansen i Geneve i sommer gjorde det klart at landet ville gå inn for en klimaprotokoll (fremforhandles til den tredje partskonferansen i Kyoto, Japan, i desember 1997) som binder industrilandene til å innfri nærmere spesifiserte utslippsmålsettinger (sannsynligvis en stabilisering av utslippene av drivhusgasser), er kostnadene ved å løpe fra løfter om utslippskontroll blitt dramatisk høyere. Når det amerikanske utspillet bør tas alvorlig av politikere og næringslivsledere, så er det ikke minst fordi USA selv vil ha små problemer med å stabilisere sine egne utslipp av drivhusgasser (lave marginalkostnader på energiøkonomisering).
Det gjenstår å se hvilke midler USA vil ta i bruk for påvirke andre lands politikk. Sanksjoner kan ikke utelukkes - noe som vil være en smule ironisk i lys av at flere europeiske land tidligere gjentatte ganger har kritiserte USA for å være en bremsekloss i internasjonal klimapolitikk. Risikovegrende norske beslutningstakere har uansett fått et nytt incentiv til å oppgradere klimapolitikken. I den sammenheng bør søkelyset igjen rettes mot utslippsbegrensende tiltak som kan gjennomføres uten å true arbeidet for å nå tunge økonomiske, nærings- og energipolitiske målsettinger (såkalte "no-regret" tiltak). Bare på den måten kan den nødvendige politiske konsensus sikres.
Videre er det avgjørende å lete frem "uteglemte" innsatsfaktorer som kan harmonisere den samtidige forfølgelsen av miljømål og næringsmålsettinger. Utvikling og spredning av miljøvennlig energiteknologi vil stå sentralt i enhver tiltakspakke rettet mot å redusere utslippene av CO2, enten man søker å oppnå dette gjennom energiøkonomisering eller ved å flytte energikonsumet over på mindre karbonholdige energibærere.
Det finnes imidlertid flere eksempler på at bærekraftig energiteknologi ikke blir tatt i bruk i stor skala. Som eksempler kan nevnes gassmotorer til transportformål, men også energiteknologi knyttet til vind, bølge og sol. Studier har vist at dette ikke nødvendigvis skyldes at teknologien ikke er god nok. Fra et miljøpolitisk ståsted er det således mye som tyder på at eksisterende energiteknologi er underutnyttet i bedrifter og husholdninger innenfor såvel energiøkonomisering som energisubstituering.
Vi kan på forhånd mene mangt om årsakene til dette:
a. Terskel-tesen: Kortsiktige omstillingskostnader oppfattes høyere eller vektlegges mer enn de langsiktige økonomiske og miljømessige gevinster.
b. Konservatisme-tesen: Innføringen av ny teknologi strander på innarbeidede verdier og forestillinger.
c. Profesjonskonflikt-tesen: Profesjonsinteresser knyttet til eksisterende teknologi motarbeider at ny teknologi blir tatt i bruk om dette truer deres interesser.
d. Incentiv-tesen: Teknologi som er lønnsom i samfunnsøkonomisk forstand forhindres fra å komme til bred samfunnsmessig anvendelse fordi myndighetene ikke gir markedsaktører (bedrifter, husholdninger, kommuner) incentiver (subsidier, skatter, avgifter) til å ta teknologien i bruk.
e. Innovasjonsallianse-tesen: Teknologispredning vanskeliggjøres av mangelen på innovasjonsallianser på tvers av nivåer og interessegrupper (myndigheter, industri, installatører, forbrukere).
f. Informasjons-tesen: Teknologispredning hemmes av mangel på informasjon til relevante brukergrupper.
Men ønsker vi å treffe informerte beslutninger om energiteknologiens rolle som «mekler» og harmoniserer mellom miljøpolitiske og næringspolitiske målsettinger, er det avgjørende at vi vet mer om selve teknologispredningsprosessen. Det er vesentlig å utvikle systematisk kunnskap om hvilke forhold av teknologisk, økonomisk, kulturell og institusjonell art som fremmer og hemmer nyttiggjøring av miljøvennlig energiteknologi i samfunnet. Slik kunnskap er ikke bare en nødvendig forutsetning for å nå miljøpolitiske mål. Kunnskap om teknologispredningsprosesser har dessuten en næringspolitisk og økonomisk side - enten det dreier seg om å bygge ned terskler mellom teknologisk utviklingsarbeid og industriell og kommersiell utnytting av forskningsresultater, eller det dreier seg om muligheten for å redusere de samfunnsmessige kostnadene knyttet til energibruk.
Gunnar Fermann
