Shakespeare på norsk


For å nærme seg en mulig sannhet, kan det være nyttig å starte via en mulig løgn.

Christopher Marlowe var ett av renessansens mest lysende litterære håp. Han var født l564, samme år som William Shakespeare. De to hadde samme sosiale bakgrunn, og begges fedre ble livet ut ved sin kremmer- og skomakerlest. Marlowe startet en omfattende utdannelse i Cambridge, men la den geistlige karrieren på hyllen og bestemte seg for å bli forfatter i stedet.

Han skapte seg først et navn som sonettedikter og oversetter av romaner fra de latinske språk, før han ga seg tidens mest populære sjanger i vold, og ble skuespillforfatter. Et lite dusin verker fløt det fra hans hånd før han allerede som 29-åring ble myrdet under et barslagsmål. Men innen sin altfor tidligere død hadde all hans opprørske holdning og blasfemiske og ateistiske meningersytringer gjort ham til en myte. Og barslagsmålet var nok noe mer enn et barslagsmål. Illgjerningsmannen var nemlig i selskap med to regjeringsspioner. Slik satte et muligens politisk mord stopper for en muligens lysende dikterkarriere. Til gjengjeld dukker William Shakespeare opp fra ingensteds. Det har vært spekulert i et visst sammenfall av tilfeldigheter. Kan Marlowes død ha vært et vel arrangert forsvinningsnummer for å slippe unna forfølgelser? Er rett og slett William Shakespeare Marlowes psevdonym?























Var Christopher Marlowe identisk med... ...William Shakespeare?


Sammenholder man ungdomsportrettet av den unge opprøreren med portrettet av den modne, feirede dramatiker, ser vi en slående likhet. Og leser man med Marlowes stormfulle død in mente sluttscenen i Romeo og Julie, der den skjønne jomfru svelger gift og simulerer død for å lure sin stridbare slekt i den hensikt etterpå å rømme med sin utstøtte elskede, så går det an å tenke seg at Shakespeare her faktisk beretter om sitt eget arrangerte forsvinningsnummer.

Men det behøver ikke være slik, og ingen har noensinne klart å bevise noe.

Det er Aschehoug forlag som nå gjør et tital-løft ved for første gang overhodet å utgi William Shakespeares samlede dramatikk i norsk språkdrakt. Alt i alt dreier det seg om 37 bøker. 20 av dem har aldri tidligere funnet veien til en norsk oversetter. Til denne kjempejobben disponerer forlagshuset over noen av landets fineste gjendiktere. Verket vil foreligge komplett til forlagets 125-årsjubileum i l997. To nye bind kommer hver måned, til overkommelig pris.

"Stormen" - i eventyrets dimensjon

Men for å bli i mytenes verden ennå en stund, skal vi starte denne omtalen av Shakespeare på norsk med Stormen (til norsk ved André Bjerke). Stormen var det siste stykke fra forfatterens hånd, sannsynligvis skrevet i 1611, fem år før hans død. Nettopp fordi det kom på tampen av et uhyre rikt dikterliv, er det omspunnet med mer spekulasjon enn noen av de andre, ikke minst av biografisk art. Når Prospero mot slutten av siste akt lover å begrave sin tryllestav og gi avkall på sine magiske krefter, er det nærliggende å tolke dette dithen at det er Shakespeare selv som nå gir opp sin gjerning.

Michel de Montaigne (1533-92) utga i 1580 ut to bind, "Essais", og skapte i samme slengen en ny sjanger. Bøkene fikk en enorm popularitet blant datidens intellektuelle, og Shakespeare var en ivrig leser av den franske kollega. Så ivrig var han at Stormen ganske ubludt kom til å inneholde direkte sitater.

I dette skuespillet støter renessansens burleske fantasi sammen med heller nøktern fornuft i et lyrisk farget eventyrspill. Prospero (dikterens kanskje mest populære figur!) er frarøvet sin hertugtrone, og sammen med sin datter, Miranda, er han fordrevet til en øy - i det karibiske hav (aldri så galt..). Så utilslørt i eventyrets dimensjon, har Stormen lite til felles med hans tidligere dramaer. Bortsett et direkte Montaigne-sitat er heller ikke kildene oppe i dagen. Her er alle referanser til samfunnsliv, Englands historie og dagsaktuelle spørsmål fullstendig fraværende. I stedet har vi temaene romantisk kjærlighet, forbrytelse, hevn og tilgivelse, kunstneren og kunstens vesen, forholdet mellom primitiv natur og sivilisasjon. Det siste har gjort Stormen til et redskap for intellektuelle i Den tredje verden, som var blant de første i moderne tid til å ane sprengkraften i renessansedikterens dramatikk.

Stykket er vakkert og luftig, og hele handlingen utspilles i løpet av tre timer. På øya er det allerede to beboere: Ånden Ariel, og den primitive vanskapningen Caliban. Som alle "gode siviliserte" tok Prospero hånd om denne "tingen fra mørket", som han kaller ham. Og Caliban formulerer sin anklage: "Jeg lærte sprog av deg. Det gode ved det er at jeg kan forbanne".

En tyv av Guds nåde

Slik Henrik Ibsen grep direkte inn i sin egen tid, først ved å skrive skuespill som var på moten for siden å kommentere sin samtid, var også William Shakespeare en populær og dagsaktuell forfatter. Han var også en litterær tyv av Guds nåde. Det som først og fremst var populær lesning for 500 år siden, var kongedramaer. Ved siden av kirken, var kongen og hans hus datidens speil, den institusjon man forsto seg selv i forhold til. "Hele verden føyer seg etter fyrstens eksempel" lyder en mye sitert sentens. Dette skapte en forestilling hos renessansens fyrster om å bære et tungt ansvar, og i kunsten kom denne figuren til å stå som en mellommann mellom den menneskelige og den guddommelige verden. Det forklarer også hvorfor så mange av tidens kunstverk, fra Tizians og Holbeins malerier til Shakespeares dramaer, utspiller seg i en aura av mytisk kongelighet.

"Kong Lear" - frigjort fra sin samtid

Kong Lear (overs: Arthur O. Sandved) er det ultimate verk hva denne sjanger angår. Nettopp fordi dette kongedrama lagt til en forlengst henfaren tid så åpenbart er frigjort fra sin samtid trer ideene frem som verkets egentlige hovedpersoner. Kanskje det også er noe av grunnen til at nettopp dette stykket har den største aktualitet for vårt eget århundre.

Og hvilke ideer var det man diskuterte på terskelen til år 1600? De samme filosofiske spørsmål som står på vår egen dagsorden.

Selv om Kong Lears slagscener ikke er dem blant Shakespeares mange sådanne som rager høyest i spektakulær vold, er dette det drama hvor tilskueren tvinges til å ta personlig stilling til brutaliteten og smerten. (Se Kurosavas "Ran"!). Smerten og lidelsen her ligger først og fremst i en moralsk og metafysisk dimensjon. "På forskjellige måter reiser stykket tvil om det finnes noen gyldig orden på jorden eller i himmelen, om det eksisterer religiøse eller moralske normer som gir liv, valg og lidelse mening", skriver Olav Lausund i et fyldig og kunnskapsrikt etterord til denne utgaven. Her ser vi formulert de samme etiske problemstillingene Dostojevski reiste i moderne bøker som "Brødrene Karamasov" og "Forbrytelse og straff". Og som vestens filosofer anført av Jean Paul Sartre og Albert Camus tok opp i sitt fagfilosofiske og skjønnlitterære forfatterskap fra midten av vårt eget århundre.

Denne fortellingen om en gammel, egenrådig monark som overlater all sin makt til sine tre døtre og slik gjør seg avhengig av deres velvilje, tilhørte opprinnelig et fellesgods av sagn og eventyr. Det kom med den muslimske ekspansjonen i Europa på 700-tallet og har arabisk-orientalsk opphav. Stoffet befant seg samlet i et skrift fra 1100-tallet av, og Cervantes og Shakespeare er bare to av de mange vestlige forfattere som har forsynt seg av det.

Utgangspunktet for dramaet er altså kongens abdikasjon. Inn i dette ritual arrangerer han en tevling, hvor hans døtre, Gonerill, Regan og Kordelia, skal konkurrere i å lovprise sin kjærlighet til ham. De to eldste spiller sine forventede roller, og overgår hverandre i tom og etterhvert meningsløs kjærlighets- retorikk. Kordelia nekter å være med, og erklærer kort og godt at hun elsker ham i samsvar med sin plikt som datter og undersått. Verken mer eller mindre. Svaret skurrer og passer dårlig inn i kongens planlagte festsorti, og i raseri forviser han henne.

Herfra og ut er Lears ferd en ferd gjennom lidelse. All hans kongelige og menneskelige verdighet går opp i røyk. Stilt overfor seg selv tvinges han til å stille spørsmål ved selve verdensordenen.

Å speile naturen

På Shakespeares tid tjente teaterkunsten en sosial og moralsk hensikt. Skuespillene ble oppført av omreisende trupper (Shakespeare tilhørte selv en), som foredro sin kunst på byens torv der folk var. Ikke bare ga det underholdning og veiledning i moralske spørsmål. Det var også undervisning til unge mennesker og til de ulærde massene.

I Hamlet (overs: André Bjerke) (planlagt utgitt september i år) har hovedpersonen selv spilt teater under sine læreår i Wittenberg, og i tredje akt gir han en innstruks om hvordan skuespillerne bør agere. Samtidig leverer han sitt eget litterære program: "Avpass geberden etter ordet og ordet etter geberden, og pass særlig på at du ikke går ut over de grenser naturen setter, for enhver slik overdrivelse strider mot skuespillerkunstens hensikt. Dens mål har fra første stund vært (...) å holde et slags speil opp for naturen".

Kongedramaer

Shakespeare debuterte i årene omkring l589-92 med tre dramaer om kong Henrik VI (Overs: Arthur Sandved). Disse stykkene er blant dem som nå for første gang foreligger i norsk språkdrakt. Vi har å gjøre med en dikter på tjuefem år som sannsynligvis i samarbeid med sitt ensemble utgjør et forfatterkollektiv. Den varierende kvaliteten, den høystemte retorikken og de mange inkonsekvenser borger for et slikt syn. Disse skuespillene om kong Henrik VI kronglete regjeringstid (1422-1471) har da også mest historisk/litteraturhistorisk interesse, selv om nye, vellykkede oppsetninger igjen har bragt dem inn i et levende teaterreportoir. I et annet historiedrama, Kong Henrik V (Overs: J.F. Grøgaard), skrevet av en langt modnere Shakespeare sju år senere, blir krigsskueplassen mer en valplass for idéer. Her handler det om lederskap og ansvar, om politikkens mangslungne motiver og om menneskelig mot og svakhet. Her nytter også forfatteren scenen til å reflektere over spørsmål som kunst versus språk og virkelighet, og ikke minst over sin egen rolle som kunstner.

"Othello" - ubrukt kjønnspolitisk potensial

Året før den antatte utgivelsen av Kong Lear, altså i 1604, forelå Othello (Overs: Erik Bystad), en absolutt publikumsfavoritt. Denne status skyldes det universelle tema: sjalusi.

Her viser Shakespeare seg som det moderne menneske han var. Hans holdning til kvinnen og kvinnelig seksualitet er i forbausende grad i tråd med hva vår egen tid holder for god tone. Hans sympati ligger hos kvinnens to aktører. Det er dem han tillegger innsikt og smidighet. Mens de i stykket som er renkesmedens ofre, alle er menn. Selv om deres fall naturligvis går utover stykkets kvinnelige helt, Desdemona. Det er et mysterium at 40 år med feminisme ikke har oppdaget det kjønnspolitiske potensiale som her har ligget så godt som ubrukt. 500 år før norske kvinner oppdaget orgasmen, uttaler Emilia: "La menn forstå/at konene har sanser slik som dem", og fortsetter: "Har ikke vi slik attrå?/Og lyst til lek? Og svakhet, slik som menn?/Pent bør vi stelles, ellers skal det frem/at synder vi, så har vi lært av dem."

Nå er krigen tonet ned, redusert til en ytre kulisse. Med sikker teft for det aktuelle legger forfatteren handlingen for sitt skjebnedrama til Venezia. Den tapre Othello kjemper heltemodig i bystatens kamp for herredømme over Kypros.

Stykket om den heltemodige krigerens fall, er egentlig historien om Iago. Iago er Othellos utkårne venn og drives av en ubetvingelig destruksjonslyst. Sjarmerende som han er, avsløres han ikke. Othello kan synes noe enfoldig, og ikke minst ubegripelig smalsporet. Likevel er det ikke dette forfatteren vil vise med sin tragedie. Det er hvor lett det er å la seg lure at vet bedragersk ytre. Iago er stykkets virkelige helt. En sort helt, som med ødeleggelsens dynamikk som drivkraft og genialt intrigespill som virkemiddel, bryter ned alt skapende og kreativt, alle bånd av vennskap og kjærlighet. Med demonisk nødvendighet drives Othello og hans kjære Desdemona inn i døden.

Iagos motiv kan det imidlertid være vanskelig å få øye på. Vi møter ham først som komisk intrigant. Etter hvert øyner vi hans farlige dimensjoner. Det kan synes som om han rett og slett drives av et nag til alt rent, fullkomment og vakkert. Sett slik må kjærligheten mellom Othello og Desdemona være en torn i øyet, og han kommenterer den da også slik: "Fin harmoni,/men jeg skal nok få stemt musikken om".

En lignende følelse kan spores i forhold til hans overordnede: "Står Cassio seg/så er hans liv til daglig såpass skjønt/at mitt blir stygt".

Vi skjønner at han føler seg stilt overfor en verdiverden utenfor hans rekkevidde, og at dette driver frem et hat til det fullkomne.

"romeo og Julie" - komedien hvor alt går galt

Fullkomment synes også forholdet mellom Romeo og Julie å ha vært. Synd bare at deres stridbare slekter ikke syntes det samme. Romeo og Julie (Overs: André Bjerke) er en udødelig kjærlighetshistorie. Det er også det stykke av Shakespeare absolutt alle vet hva dreier seg om, selv uten å ha lest det. Det foreligger i utallige filmvarianter. Bl.a. er Leonard Bernsteins "West side story" en modernisering av det klassiske drama. Men i likhet med så mye annet av Shakespeare, hadde også dette sin forløper. Til grunn for dramaet ligger et dikt fra 1562, "The Tragicall Historye of Romeus and Juliet", forfattet av Arthur Brooks og umåtelig populært.
I sin opprinnelige form var diktet et strengt moralistisk dikt som viser sin leser hvilken grym skjebne den får som setter seg opp mot sine foreldre. Shakespeare forskyver tyngdepunktet, og viser istedet hvor ille det kan gå når de gamle stiller seg i veien for de unge.
Stykket har alt som trengtes for å tekke sitt publikum: Ung romantikk, glødende lidenskap, forviklinger, humor, patos og spennende fektekamper. I dette stykket - som starter som komedie men slutter som rendyrket tragedie - setter forfatteren opp flere typer kjærlighet mot hverandre. Slik gir han en grundig studie i elskovens vesen. Denne studie har også gyldighet i dag, men egentlig glitrer den mer i kraft av sitt stilsikre språk og følelsesmessige engasjement, enn på grunn av avgrunnsdyp innsikt.

Og om ikke av noen andre grunner, burde den leses fordi oversetteren, André Bjerke, her viser hvilken enestående stilist han var. Gjennom historien om det unge elskovsparet blir vi presentert for en kjærlighet som er glødende romantisk uten å bli overidealisert (slik Othello overidealiserer sin Desdemona - som han dreper), en kjærlighet som er sanselig uten å være vulgær. Kirsti Minsaas skriver ganske treffende i etterordet at Romeo og Julie er en "komedie hvor alt går galt". En komedie hvor ingen er fristet til å le når teppet til slutt går ned.

evige problemstillinger

Har så William Shakespeare noe å si norske lesere på randen av tusenårskiftet? Er hans problemstillinger håpløst passé. Er hans tankegods relevant også for moderne lesere? Og språklig...henvender han seg til mennesker av idag i et språk vi forholder oss til?

Ja. Nei. Ja, og ja. Det viser seg at problemene han tok opp med sin samtid, er de samme filosofiske problemene som nå er på dagsorden. Spørsmål om kjærlighetens vesen, om skyld, soning; om kunstens rolle. Og språklig sett har våre glitrende oversettere med varsom hånd overført ham til et språk moderne lesere vil være fortrolig med. Det er bare å lene seg tilbake og nyte denne klassikeren. "He was not of an age, but for all time", som en dikterkollega skrev i 1623.


av fartein horgar