Unnfanget i mørke av mange fedre, men uten mor, var det ventet at NTNU måtte bli et barn utenom det vanlige. Som ettårsdiagnose er det nærliggende å ta utgangspunkt i følgende polemiske utsagn: det er noe som er nytt og noe som er godt, men det gode er ikke nytt og det nye er ikke godt.
Utsagnet er spissformulert, og dermed unyansert. Det er selvfølgelig mulig å finne positive trekk ved det første leveåret: NTNU tar mål av seg til å bli en mer synlig og utadvendt institusjon enn det tidligere Universitetet i Trondheim. Det satses sterkt på forskningsformidling, inspireres til tverrfaglighet, og legges stor vekt på utvikling av profesjonsrettede studier.
Disse og andre positive utviklingstrekk overskygges likevel av grunnleggende svakheter, som gjennomgående har ett felles utgangspunkt: den nye institusjonen ser ikke ut til å ta på fullt alvor at den skal utvikle de ulike delene av Universitetet i Trondheim på egne premisser, basert på likeverd og gjensidig respekt. NTNU framstår stadig sterkere som en videreføring av NTH, gjenspeilt såvel i politisk og administrativ ledelse som i hastig lokalisering av alle nøkkelfunksjoner til Gløshaugen. Stadig oftere møter vi tanken om NTNU som produksjonsbedrift, med konkurranse og markedstilpasning som grunnleggende drivkrefter.
Jeg ser for meg tre alternative utviklingslinjer for NTNU. Den første er sannsynlig, den andre mulig og den tredje ønskelig.
Professor Svein Lorentzen
Avdeling for lærerutdanning og skoleutviklilng, NTNU