Til å leve med

NTH-kulturen har historisk rotfeste. Og et særdeles bredt nedslagsfelt.

Fra miljøet på og omkring Gløshaugen er det gjennom generasjoner spunnet et nett av nervetråder som går rett inn i de tyngste deler av norsk industri. Enhver trondhjemmer vil i sitt hjerte vite at Nils Aas' spenstige student på Nordre er en vordende ingeniør, mens piken han løfter så luftig, muligens er i ferd med å sanke vekttall i den akademiske kafeteriaen på Dragvoll. En viss balanse bør det anstendigvis være i disse teknoromantiske betraktninger.

I løpet av 1996 kunne man i Adresseavisen lese 26 innlegg om NTNU og 227 artikler om utdannelse, der denne nyskapningen var omtalt. Den omfattes åpenbart med betydelig interesse og vil formodentlig utvikle sin egen, overordnede kultur, hvor tradisjoner og målrettet nytenkning fordomsfritt forener seg i den altomfattende enhet.

Sammensmeltingen har vært en lang prosess, og egentlig bør den vel fortsette til evig tid. Et levende universitet må ikke stivne i sin struktur, slik at det oppstår byråkratiske hindringer for mottak av befruktende impulser.

Vedtaket om opprettelsen av NTNU utløste ingen spontan folkefest. Fortsatt er det noen som ikke er helt overbevist om at det var fornuftig å samle alt under en hatt. Erfaringene det første leveåret har naturligvis ikke gjort all skepsis til skamme, men det virker som om tilpasningsproblemene er til å leve med.

Det skulle da også bare mangle, etter så omstendelige forberedelser. Men litt ekko av de mange års våpengny henger kanskje igjen?




Kjell E. Amdahl,
sjefredaktør Adresseavisen