Ujevn "folkebok" om film og fjernsyn
Bok/filmhistorieHans Fr. Dahl, Jostein Gripsrud,
Gunnar Iversen,
Kathrine Skretting,
Bjørn Sørensen:
Kinoens mørke
fjernsynets lys
Gyldendal
Denne boken er et altfor sjeldent eksempel på at resultatene av store norske forskningsprosjekt også blir presentert for den brede allmennhet. nå innbyr selvsagt temaet "levende bilder i Norge gjennom hundre år" ganske spesielt til slik popularisering, men det er å håpe at eksempelet smitter.
Hovedpersonen bak prosjektet og boken er tilknyttet mediefaget ved universitetene i Trondheim, Bergen og Oslo. Intensjonene med det svære, rikt illustrerte praktverket er å presentere en komplett kulturhistorie om film, kino og fjernsyn i Norge. Det er da heller ikke lite forfatterne har funnet plass til.
Av lett forklarlige grunner utgjør film og kino hovedtyngden. Fremstillingen går tilbake til de "levende" bilder før filmen og tar oss via brødrene Lumières historiske, første filmvisning i Paris 28. desember 1895 og Max Skladanowskys filmbilder i Kristiania gode tre måneder senere, frem til de mange tekniske nyvinninger som gjør filmen til allemannseie. Nettopp det forhold at dette mediet først ble lansert som underholdningsnummer blant andre varietéforlystelser, og at det så tidlig ble et massemedium, forklarer vel noe av filmens pariastatus i kunstens verden.
Filmens barndom, preget av dokumentære aktualitetsfilmer (en slags forløper for "Filmavisen") vies god plass, likeledes de tidligste fiksjonsfilmene, som fra omkring 1906 begynner å gjøre seg gjeldende og snart inntar en dominerende plass på repertoaret. Norsk spillefilmproduksjon av betydning fantes knapt før etter første verdenskrig, derfor ble det å importere fra bl.a. Sverige og Danmark, som raskt utviklet seg til "stormakter" innenfor den nye kulturindustrien. Flere av våre mest talentfulle skuespillere og forfattere "flyktet" dit oppdragene, pengene og berømmelsen ventet. Et kapittel for seg var søstrene Egede-Nissen, som etablerte sitt eget produksjonsselskap og i løpet av få år laget 29 spillefilmer i København og Berlin. Eller Oslo-jenta Greta (Rutz-) Nissen, som ble norsk "sexbombe" i Hollywood.
1930-tallets politiske film, krigsårenes repertoarmessige "unntakstilstand", fransk film noir, italiensk neo-realisme, de amerikanske gigantproduksjonene, europeisk "kunstfilm", norske husmorkomedier og langt mer seriøse produksjoner, våre internasjonale dokumentarfilmsuksesser (Per Høst og Thor Heyerdahl), de politiserte 70-årene, kvinnefilm, barnefilm, diskofilm, voldsfilm og 90-årenes digitaliserte produksjoner. De fleste epoker og tendenser er med, men presentasjonen faller lett inn i en litt for automatisk tiårsinndeling som ikke godt nok klarer å fange opp de bevegelseer som utgjør all utvikling.
Siden boken også er en norsk kinohistorie med vekt på publikums mottagelse av filmtilbudet, gjøres det utførlig rede for det internasjonale repertoaret som har flimret over lerretene. En grei smakstilsetning er minnestoffet fra eldre publikummere, som er spredt omkring i teksten og så å si gir den økt autensitet. Både de store stjernene og publikumsfilmene brettes ut i egne oppslag. F.eks. brukes Mary Pickfords og Douglas Fairbanks Oslo-besøk i 1924 som utgangspunkt for en kort analyse av deres betydning som filmhelter og "ideologiske" skikkelser.
Denslags kunne forfatterne med fordel gjort mer av. Ikke minst fordi noen av filmvurderingene boken inneholder, både er interessante og velfunderte. Svært mye blir ellers summariske handlingsreferat - på bekostning av de lange linjer og den bredere analyse. Selv i et populært anlagt verk er det lov å gi leserne litt å tygge på. Innimellom blir nostalgifaktoren farlig høy og mangelen på overblikk og dypere innsikt tilsvarende. Verst er det i kapitlene som behandler fjernsynets utvikling, hvor det periodevis blir side opp og side ned med programreferater, ispedd anekdotisk stoff.
Refererende må nødvendigvis fremstillingen bli av de debatter og diskusjoner som førte frem til filmloven av 1913 og Stortingets behandling av den. Likeledes når det gjøres rede for filmsensur eller etableringen av vårt særegne kommunale kinosystem. Men dette stoffet er gitt et perspektiv og en samfunnsmessig relevans som gjennomgangen av film- og fjernsynsprogrammene i stor grad mangler. Riktignok gir skriverne et og annet kort sveip over det omkringliggende samfunn, men ut over det helt nødtørftlige går det sjelden.
Svært lite er uteglemt. Den viktigste kortfilmkulturen som har betydd så mye for rekruttering, får sin omtale. Det samme gjelder det offentlige film-opplysningsarbeidet, skolekinoen og Norsk Bygdekino. Film- og kinopolitiske merkeår og -saker registreres, "opprøret" mot Norsk Film - og etableringen av de første filmklubbene likeså. Men at det viktigste filmklubbarbeidet ikke følges frem mot vår tid og settes inn i sin filmkulturelle ramme, er en opplagt svakhet. Likeledes at en institusjon som Den norske filmfestivalen avspises med ti linjer, eller at flerkinobyggenes betydning for repertoarbredde og kinobesøk gåes over med harelabb. Til gjengjeld gjøres det en bra jobb med utviklingen av de offentlige støtteordningene for norsk filmproduksjon og kinobransjens tøffe tilpassning til tv-mediet.
Interessant er det å se hvilken flora av filmblader fedrelandet gjennom årene har holdt seg med. Særlig i mellomkrigstiden var de mange og hadde en leserkrets som dagens publikasjoner bare kan drømme om. De som tror at alt var så mye mer seriøst i "hine hårde dage", får korrigert sitt inntrykk i møte med "Helt og Skurk", "Filmen og Vi" eller "Film og Kino". Også etterkrigstidens filmblader, både de populære og de mer faglig innrettede, presenteres på en måte som er til å få forstand av. Gjennom dem formidles viktige brokker av norsk filmdebatt.
Sentrale og mindre sentrale etapper i norsk fjernsynshistorie fortelles, fra de første prøvesendinger i 1954 via kanalfrislippet på 80-tallet til TV 2 og NRK 2. Her er mye detaljer og mange program, men det er morsomt å møte igjen de opphissede reaksjoner på Fjernsynsteaterets tidligste sendinger og den røre som en del direktesendte debattprgram skapte. Både såpeoperaen og rockevideoen får sin plass.
Omtalen av TV2 gir en grei påminnelse om både konsesjonsvilkår og fagre forhåndsløfter som kanalen ikke har overanstrengt seg for å oppfylle. Opplysningen om at NRK trolig er den allmennkringkaster i Europa som sender mest sport, kommer ikke som noe sjokk på dem som følger litt med.
Bokens konklusjon er tankevekkende: "Det kan virke usannsynlig at kinoene vil overleve hundre år til, når filmer formidles intensivt på fjernsyn og video, og i økende grad via pc og nyere elektroniske medier."
Gyldendal har ikke gjort en god nok jobb med denne utgivelsen. Den faglige kontrollen svikter, selv om det er forfatterens feil når man lar Anna Magnani (i stedet for Silvana Mangano) få sitt gjennombrudd i "Bitter ris". Mange navn er feilstavet, korrekturlesningen har også på andre områder vært svært mangelfull. Man har tydligvis heller ikke sett behov for å "vaske" det tidvis noe slappe og variasjonsfattige språket og heller ikke slått ned på håpløsheter som at Per Hafslund var avhengig av å "spille mot en som var mindre kunnskapsrik enn seg selv". Til overmål og kanskje aller verst: forlaget har ikke kostet på boken et navneregister, bare et tittelregister over omtalte filmer. Slik reduseres bruksverdien av et tross alt viktig og nyttig historieverk ganske dramatisk. At det går an!
Jan H. Landro
