Mytens makt - og historiens redsel

Göran Tunströms hovedverk, Juleoratoriet, vant Nordisk råds litteraturpris i 1984. Siden den gang er romanen blitt dramatisert for teater flere ganger, den er framført som opera, og nå i disse dager går Juleoratoriet på norske kinoer i en vellykket filmatisering. Juleoratoriet av Göran Tunström har en forunderlig virkning på leseren. Romanen handler om noe så trist som sorg og separasjon, men til tross for det har fortellingen en merkelig oppløftende virkning på leseren. De hverdagslige og ofte tragiske hendelsene blir på en måte fylt av mening. Denne effekten oppnår forfatteren blant annet ved en utstrakt bruk av mytiske virkemidler.

Juleoratoriet er en tragisk myte, etterfulgt av en komisk myte. Det betyr at romanen preges av to motsatte bevegelser. Den tragiske bevegelse er nedadsynkende, mens den komiske er oppadstigende. Det er en velkjent struktur som vi bl.a. finner igjen i den kristne myten om Jesus, og - noe som er særlig poengtert i Juleoratoriet - den samme struktur som i Dantes gudommelige komedie.

Juleoratoriet har en narrativ bevegelse som preges av en syklisk struktur. Fra en paradisisk tilstand - en gullalder - via det tragiske fallet (Solveigs død), og tilbake til det positive. Denne sykliske bevegelsen underbygges av romanens komposisjon, i og med at den begynner med slutten og derfor aldri slutter, så å si.

Det er ikke noe nytt dette, at Tunström tar i bruk mytiske bilder og arkaiske handlingsforløp. De fleste av hans romaner er bygd opp som forskjøvne myter. Det vil si at fortellingene forholder seg til det mytiske, samtidig som de gjør krav på å være troverdige.

Men Juleoratoriet bringer allikevel noe helt nytt inn Tunströms forfatterskap: For første gang gir forfatteren uttrykk for et kritisk syn på mytene.

Helten Viktor

Juleoratoriets forteller - Viktor - blir unnfanget da Sidner og Fanny ligger med hverandre på et hotell i Strömstad. Men, som så mange andre helter - Zevs, Dionysos, Moses - blir han holdt skjult for omverdenen. Ikke engang faren, Sidner, får treffe ham til å begynne med. Sidner lurer på om Fanny kanskje tror at Viktor er jomfrufødt, at han er verdens frelser. Og på en måte blir Viktor - som navnet tilsier - en seierherre, en frelser. Det skjer i det han oppfyller bestemoren Solveigs drøm om å oppføre Bachs Juleoratorium i den lokale kirken.

Men før han kommer så langt, blir Viktor fanget av mytens garn som mora Fanny legger over ham. Faren Sidner har reist ned til New Zealand for å frelse en kvinne som heter Tessa. Det er en gjentakelse av Orfeus' reise ned til dødsriket for å frelse Evrydike. Men sett fra Fannys synsvinkel blir Sidner en Odyssevs, en som blir borte på havet. Og Viktor blir forvandlet til Odyssevs' sønn, Telemakos:

"Naturligvis var hun ikke klar over hva hun utsatte meg for da hun la denne mytens form rundt meg. Som når man legger en pepperkakeform i deigen og trykker til, slik skilte hun meg fra gaten, husene og det nærliggende."

Inn i historien

Viktor kunne bli så til de grader fanget av myten, fordi han ikke hadde noen egen historie, og følgelig heller ingen egen identitet. Han var ikke i stand til å verge seg mot Fannys fantasier. Først når faren Sidner kommer tilbake fra New Zealand og gir ham kunnskap om hans egen historie, forvandles han fra Telemakos til Viktor: "Jeg var alt født, og hadde ikke merket det. Livet hadde pågått ikke bare av de femten år som var mine egne da, men tyve-tredve år helt tilbake til Solveigs død i en veisving." Her forvandles Viktor fra å være et mytisk, til å bli et historisk menneske.

Mircea Eliade har vist at denne overgangen fra et mytisk/arkaisk menneske til å bli et historisk/moderne menneske er forbundet med visse alvorlige problemer. Det mytiske menneskets handlinger rettferdiggjøres ved at de er gjentakelser av et overmenneskelig forbilde. Ved å kopiere mytiske handlinger blir det arkaiske mennesket samtidig med de overmenneskelige forbildene, den kronologiske tid oppheves til fordel for den sykliske. På denne måten blir det arkaiske mennesket i stand til å utholde de slag og lidelser som så ofte knytter seg til et menneskeliv, fordi de får en forklaring, en mening.

Historiens redsel

Det moderne mennesket som opplever tidens ugjenkallelige linearitet, frarøves denne mulighet til å oppleve sammenheng i tilværelsen. Derfor kan vår tids mennesker bli rammet av en følelse som Mircea Eliade kaller historiens redsel, og som en annen forfatter, Milan Kundera, kaller for tilværelsens uutholdelige letthet. Eliade har påpekt at interessen for den lineære historieoppfattelse, av historiens ugjenkallelighet og "nyhet", fortsatt er av en relativt ny dato, og den moderne verden er ennå ikke helt vunnet for historismen. Eliade går så langt som til å si at man egentlig bare kan legge arketypenes og gjentakelsenes verden bak seg såfremt man er tilhenger av en filosofi som ikke utelukker Gud.

I vår tid har stadig færre mennesker et forhold til begrepet "gud". Det er derfor kanskje ikke unaturlig at man nå, ikke minst blant forfattere, synes å merke en ny interesse for mytiske virkemidler. Göran Tunströms forfatterskap er som nevnt utpreget mytisk. Det er først i Juleoratoriet vi ser en dreining til fordel for historien. Men denne dreiningen er langt fra entydig, og nokså paradoksal: Det er riktig at Viktor forkaster myten og trer inn i historien, men samtidig er det jo han som innenfor fiksjonen har skrevet Juleoratoriet - en fortelling som til de grader er preget av mytiske bilder og handlingsforløp!

Kreativiteten

Viktor vil ikke - og kan ikke - foreta et klart brudd med den mytiske tradisjonen. Mennesket kan ikke leve uten mytene, de omgir oss på alle kanter, selv om den religiøse sammenhengen de en gang ble til i, ikke lenger aksepteres. Det interessante er ikke mytene i seg selv, men det nye innhold og den nye funksjon de får i litteraturen, og i livet.

Det er ingen tvil om at personene i Juleoratoriet har meget gode grunner for å ønske livets gjentakelse - de er rammet av separasjonen og søker tilbake til Gullalderen gjennom mytene. Mennesker som en gang har vært i paradiset, som Sidner og faren Aron, vil alltid ønske seg tilbake dit. Men like klart er det at det mytiske mennesket har begrensete muligheter. Det mytiske mennesket blir på en måte stengt inne i arketypenes og gjentakelsenes verden, og er følgelig uten skapende evne. Det er ute av stand til å påta seg den risiko som enhver skapende handling medfører. Mennesket kan bare være skapende i den grad det er historisk. Derfor må Viktor forkaste myten. I stedet velger han friheten til å skape sin historie, i det han skaper seg selv. Og dette kan han gjøre uten å bli for sterkt rammet av historiens redsel, for kreativiteten fungerer som en annen måte å søke udødelighet på.

Alle de sentrale personene i Juleoratoriet er kunstnere på et vis. Solveig har sangen. Sidner er organist og en slags forfatter. Viktor er dirigent og forfatter. Bare Aron er uten kunstens frelsende kraft. Han er også den eneste som går til grunne.

Kreativitetens kilde i Juleoratoriet er utvilsomt separasjonen, utdrivelsen fra paradiset. Det betyr ikke at man må lide for å skape kunst. Men motsatt: Om man først er rammet av separasjonen, blir det nødvendig å skape. I diktsamlingen Sandro Boticellis dikter skriver Tunström: "Kosmonauten som lämnar sin farkost / har en lina kring magen / Ibland går den linan av / det är då poesien tvingas börja".



Petter Myhr