Myten om det enkle liv

Var forfatteren Knut Hamsun entydig i sin holdning til "myten om framskrittet" kontra "myten om det enkle liv"? Og hva var egentlig hans siste ord i saken?

"Fremskritt - hvad er det? At vi kan kjøre fortere på veiene?", spør Knut Hamsun i essayet "Festina lente" (1928), og svarer: "Nei, nei. (...) Fremskritt det er legemets nødvendige hvile og sjelens nødvendige ro. Fremskritt det er menneskets trivsel." Om man ikke skulle være mer enn middels bevandret i Knut Hamsuns forfatterskap, og slett ikke ha lest "Festina lente", vil likevel mange sikkert nikke gjenkjennende til ovenstående sitat: Akkurat. Slik var han. En reaksjonær forkjemper for den før-industrielle tilværelse, for det enkle og harmoniske liv på landet, langt fra byenes og modernitetens ødeleggende virkning på mennesket.

Men er det så enkelt? Var Hamsun gjennom hele sitt forfatterskap en reaksjonær samfunnskritiker og forsvarer av myten om det enkle liv?

Gjensidig avhengige myter

- Nei. Hamsun var alltid en ironiker og langt mer tvisynt enn mange har ment, sier professor Steinar Gimnes ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap. Han vil under Humaniora-dagene vise spenningene mellom to seiglivede og motstridende myter fra vårt eget århundre - og samtidig avlive noen myter om Hamsuns forfatterskap.

Myten om det enkle liv kjenner vi godt fra litteraturen, i både triviell og høylitterær form. Det enkle liv leves fortrinnsvis på landet, intimt knyttet til natur, primærnæringer og tilfredsstillelse av basale behov - og er framfor alt harmonisk. Myten om det enkle liv har blitt fortalt i et århundre preget av industrialisering og forflytning fra land til by, og den har moderniteten som sin naturlige forutsetning.

Myten om det enkle liv er gjensidig avhengig av sin motsetning: myten om framskrittet, der all utvikling er positiv og identisk med framskritt. - I vårt århundre har myten om det enkle liv blitt regnet for å være reaksjonær og bakstreversk, mens myten om framskrittet har vært betraktet som progressiv og radikal. Det har påvirket vårt syn på Hamsuns forfatterskap. Men synet på disse mytene har bølget fram og tilbake, og i dag har mange fått problemer med myten om framskrittet. Det gjør at mange av Hamsuns synspunkter har blitt mer gangbare i nyere tid, sier Gimnes.

Bonden - helt eller halvape?

I grove trekk, og overflatisk sett, kan man godt si at Hamsun er å betrakte som en sterk forsvarer av myten om det enkle liv, og slik sett går inn i tidas litterære tradisjon. Men da han ga ut sine første bøker før århundreskiftet, var det som moderne forfatter - en som interesserte seg for det moderne menneske, for det irrasjonelle i menneskets psykologi. Det var storbymennesket med sitt hektiske nåtidsliv han ville framstille, ikke de "enkle høkerhjerner". Hans skildringer av den norske bonden, for eksempel i "Mysterier" (1892), framstiller en lusete, uvitende halvape, mens helten er det kompliserte, nervøse, moderne storbymennesket.

I seinere bøker, som "Pan" (1894) og "Vandrer-trilogien" (1906-1912), møter vi igjen denne mennesketypen, som reiser tilbake til landet og naturen, fra byen som har gjort dem til ulykkelige "nevrastenikere". De vil gjenerobre den tapte harmoni.

Myten om det gode liv er hos Hamsun fortalt på to måter: Enten som en reise ut av en barndoms idyll, eller som en reise tilbake til den. Men bøkene skildrer ingen naturidyll; tvert imot innser personene selv det illusoriske i sine forsett. De har fascinasjonen for det enkle liv, men også bevisstheten om at forestillingen er falsk, mener Gimnes. - Myten om det enkle liv er undergravd i teksten selv. Slik er det i alle Hamsuns bøker.

"Markens grøde" (1917) er nok en lovsang til jordbruket og den enkle nybygger, men samtidig en tributt til framskritt og utvikling. Bonden Isak er ikke fremmed for å ta i bruk moderne landbruksredskaper etter som de kommer på markedet. Det enkle liv er også et liv i utvikling. - Det er betegnende at nettopp den romanen som kombinerer de to mytene, ble den Hamsun fikk Nobelprisen for, sier Gimnes.

Den siste vandrer

- Vi har vært gjennom ei tid hvor vi har sett på litteratur som ideologi. Nå ser vi på litteratur som litteratur, slår Gimnes fast. - De siste tiårenes ideologikritikk karakteriserte Hamsun som entydig reaksjonær, ved å trekke ut enkeltsitater og enkeltuttalelser uten å vurdere sammenhengen de sto i. Moderne Hamsun-forskere mener imidlertid at Hamsun gjennom hele sitt forfatterskap var tvetydig, og at de ideologiske forestillingene alltid blir undergravd av teksten selv. Slik blir han en atskillig mer sammensatt forfatter enn vi tidligere har ment.

Hamsuns siste romanfigur møter vi i "Paa gjengrodde stier" (1949). Her trekker forfatteren trådene tilbake til 1890-tallet og skildrer en helt som aldri slår seg til ro, verken i bokstavelig eller i symbolsk forstand. Vandreren Martin er Hamsuns siste tvetydige person, og romanen er Hamsuns siste utforming av myten om det enkle liv.

Eller er den ikke? Hva var egentlig oldingen med påstått varig svekkede sjelsevner sitt siste ord i saken? Svaret får du ikke her. Det gir Steinar Gimnes under Humanioradagene. Hamsun og myten om det enkle liv
Fredag 17. januar kl. 10.00 i Rådssalen, Gløshaugen,
og kl. 13.00 i Auditorium X, Dragvoll.



LISA OLSTAD