Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

I framtidsromanen «3001 - The Final Odyssey» forestiller Arthur C. Clarke seg hvordan vår verden vil se ut ved neste millenniumsskifte. Han maner fram følgende opptrinn: I et historisk opptak fra den todimensjonale raritet som menneskene den gang kalte for «television» filosoferer en ankermann fra CNN om hva som skjedde i perioden mellom år 1000 og år 2000. Menneskeheten gjennomgikk fundamentale endringer gjennom dette tusenåret - politikk, teknologi, erkjennelse, velferd - har sammen gjort menneskets liv til noe helt annet enn hva tilværelsen representerte på tida da Leiv Eriksson ikke fant veien tilbake til Grønland og endte opp i Vinland i stedet. Clarke lar ankermannen fastslå at om vi møtte en av våre forfedre fra år 1000, kunne vi nok falle for fristelsen til å se på ham som et temmelig primitivt og uopplyst eksemplar av menneskearten. Spørsmålet blir da: Vil våre etterkommere i år 3000 oppfatte menneskene anno år 2000 likedan - som enkle, innskrenkede, sosialt primitive vesener?

Menneskets tilværelse gjennomgikk mer fundamentale endringer gjennom sitt andre tusenår i vår tidsregning enn gjennom det første årtusenet. Vil denne utviklingen fortsette å skyte fart, eller har vi lagt bak oss de mest gjennomgripende endringene? En tredje mulighet kan også tenkes - at vi gjennomgår en regressiv periode, hvor goder som er oppnådd glir ut av hendene våre.

Martin Ystenes heller i denne utgaven av Y-philes til at de grunnleggende naturlovene er oppdaget. Etter å ha advart mot farene ved slike framtidsprognoser, tråkker han uti med begge bein. Den naturvitenskapelige erkjennelseshistorie er brakt til ende. Dersom Ystenes har rett, er det nærliggende å konkludere med at det som gjenstår, er å realisere det teknologiske potensialet som kunnskapen om naturlovene gir oss.

Intet vokser inn i himmelen, og framtidsforskernes eksponensielle kurve er erstattet av S-kurven. Modellen som spådde ukontrollert vekst er byttet ut med en annen modell hvor utviklingen først akselererer stadig raskere, for så å flate ut - for eventuelt å vippe nedover. På kronikkplass denne gang går Jørund Buen i rette med Inge Lønnings forsøk (forrige utgave av Universitetsavisa) på å avlive scenarietenkningen. Buen streker opp et skille mellom scenarier og prognoser, hvor førstnevnte tegner opp flere mulige framtider, mens prognosen sier at verden i morgen vil være som den er i dag, bare i litt større, eventuelt mindre, grad. Han deler Lønnings forakt for prognosemakeriet. Det kan se ut som om Ystenes' prognoser om naturlovene havner i denne kategorien.

Og godt er det. For dermed er framtida fremdeles åpen.