NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Kronikk                                  
 
Av Jørund Buen, hovedfagsstudent
i statsvitenskap, Program for
industriell økologi, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Scenarie-surr

Faksimile fra Universitetsavisa forrige nummer.

Teologen Inge Lønning er Høyres mest reflekterte - og respekterte - politiker. Derfor er uttalelsene hans om scenarieteknikker i Universitetsavisa 2. desember overraskende, og urovekkende.

Scenarieforskningens gullalder er over, i følge Lønning. Det er to hovedgrunner til at han tar feil. Den første er at denne gullalderen aldri har vært. Scenarieforskning har ikke dominert i Norge de siste 20 årene. Faktisk er Norge blant de vestlige land hvor scenarietenkning er minst utbredt. Derimot har prognoser/fremskrivninger hersket i denne perioden. Altså tyder Lønnings uttalelser på at han - feilaktig - tror prognoser og scenarier er det samme. «Nå har man kommet dit hen at man erkjenner at framtiden er ganske uforutsigbar», sier han for eksempel, og impliserer at scenarienes dager derfor er talte. Dette var tvert imot grunnen til at scenarietenkning i sin tid ble lansert!

Prognoser er ikke scenarier

Hva er så forskjellen mellom prognoser og scenarier? Som artikkelen helt riktig påpeker, sier scenarier at «dersom det og det skjer, blir konsekvensene slik og slik». Utgangspunktet for scenariebygging er altså at det finnes flere fremtider, ikke en - forutbestemt - fremtid; og at vi til en viss grad kan velge hvilken av disse fremtidene vi vil ha. Scenariebygging kan være nyttig for å vurdere ulike resultater en handling kan få i et system eller samfunn, og endre strategier og målsetninger deretter.

Hovedpoenget med prognoser er derimot, litt sleivete: «gitt at verden er slik og slik i dag, vil den fortsette å være slik i morgen, bare i litt større eller mindre grad». Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor beslutninger blir gale når de er basert på en analyseteknikk som overser organisatorisk og teknologisk innovasjon. «De aller fleste prognosene som ble laget for arbeidsmarkedet på 80- og 90-tallet har slått dundrende feil», kan Lønning fortelle. Dette er ikke et argument mot scenarier, slik han later til å tro. Derimot illustrerer det hva som kan skje hvis man ikke bruker dem.

Gullalderen er

Et tenkt eksempel på hvordan bruk av scenarieteknikker kan berike vårt bilde av fremtiden (karikert, noe som er nødvendig for å illustrere poenget mitt): Året er 1966. Norges energiproduksjon er nesten bare basert på vannkraft. Vi spør en «prognosemaker» (Lønnings uttrykk) hvordan han mener Norges rolle som kraftprodusent vil utvikle seg de nærmeste 30 årene. Svaret: «Gitt utviklingen så langt, tyder alt på at Norge vil fortsette å produsere vannkraft».

Deretter spør vi en scenarieanalytiker. Svaret: «Ett mulig utfall er at Norge forblir en vannkraftnasjon. Et annet er at Norge bygger atomkraftverk som støtter opp om vannkraften. Noe som ikke er særlig sannsynlig, men som vil ha enorme konsekvenser hvis det skjer, er at man finner olje og gass i Nordsjøen». I dag vet vi følgende: på begynnelsen av 1970-tallet ble Norge en petroleumsnasjon, og er i dag verdens nest største olje- og gasseksportør. Midt på 1970-tallet var Norge bare få stemmer på Stortinget unna å bli en atomnasjon. Svaret til «prognosemakeren» er for så vidt riktig i dag, men likevel sørgelig feil.

Den andre grunnen til å tvile på Lønnings påstand om at scenarieforskningens gullalder er over, er at scenarietenkning aldri har vært mer akseptert enn i dag. Forvaltningen har satt i gang store scenarieprosjekter (Arbeids- og administrasjonsdepartementets «Scenarier 2030»). Det skjer innenfor forskning (for eksempel Næringslivets Idéfond ved NTNU) og konsulentvirksomhet (bl.a. på Sintef). Forskere fra Institutt for fremtidsforskning i København går for tiden nærmest i skytteltrafikk over Skagerrak til norske bedrifter, forskningsinstitusjoner og departementer for å holde foredrag.

I følge Lønning har scenarieforskningen vært dominert av samfunnsvitenskapene. Det inntrykket deler jeg ikke. For det første er Lønnings påstand om samfunnsviter-dominans basert på at scenarier gjøres av planleggere. Dette er feil. Scenarier utføres like ofte av konsulentfirmaer, og internt i bedrifter. Dessuten er ikke en planlegger og en samfunnsviter det samme. En samfunnsviter er enten en forsker, eller en ferdig student innenfor et samfunnsvitenskapelig fag, mens en planlegger gjerne er en byråkrat. Planleggeryrket domineres muligens av samfunnsvitere, men velges ofte av humanister og ingeniører.

Scenarier er ikke planøkonomi

Lønnings kobling mellom planlegging og scenarieteknikker etterlater også - feilaktig - et inntrykk av at scenarieteknikker viderefører «planøkonomiens storhetstid» i Norge. I virkeligheten er scenarieteknikker kun et lite utvalg av de analyseverktøy som kan brukes for å analysere fremtiden. Derfor blir det tendensiøst når Lønning setter scenarieteknikker i samme bås som planøkonomi. Disse teknikkene er i utgangspunktet ikke mer stalinistiske enn teknikker flest; de er hva man bruker dem til. Her kommer den ideologiske slagsiden i Lønnings argumentasjon frem, noe jeg kommer tilbake til under.

Lønnings påstand om samfunnsviter-dominans innenfor scenarieforskning er altså tvilsom. De fleste samfunnsvitenskapelige og historisk-filosofiske fag har snarere hatt et felles problem: de har i for liten grad blitt trukket inn i scenarieforskningen. Under den kalde krigen fikk forsvarssektoren i mange vestlige land romslige bevilgninger. Derfor kunne den ta seg råd til scenarieprosjekter. Foruten militære strategitenkere, deltok gjerne både ingeniører og arkitekter. Det samme gjorde økonomer og statsvitere, men de dominerte slett ikke.

Gjennom å forkynne at historisk-filosofiske fag er like godt eller bedre egnet til å fortelle noe substansielt om fremtiden enn samfunnsvitenskapelige fag, oppmuntrer Lønning til profesjonsstrid. Dette er lite konstruktivt. I artikkelen roser Lønning et prosjekt hvor en filosof og en medisiner ved NTNU sammen ser på hvordan kreftpasienter opplever håp på slutten av livet. Dette er ikke et eksempel på filosofers fortreffelighet, slik Lønning later til å tro. Derimot viser det hvordan samarbeid mellom humanister, samfunnsvitere, teknologer og naturvitere kan være fruktbart.

Strutsepolitikk

Lønnings uttalelser gir inntrykk av at han mener samfunnsvitenskapelige fag bør nedprioriteres innenfor høyere utdanning fremover. Da skulle man vente han arbeider for at så skjer. Men så enkelt er det tydeligvis ikke. Han - merk ordet - velger å la markedet avgjøre reguleringen av studieplasser, og avviser i all hovedsak aktiv statlig inngripen, med begrunnelsen «det er ikke slik man driver universitetspolitikk». Hvis politikk defineres som autoritativ fordeling av verdier - som ofte er tilfellet - betyr dette altså at Høyre (eller i det minste Lønning) ønsker at markedet, og ikke Høyre selv, skal drive politikk.

Fremtiden er blitt mer usikker, slik Lønning selv sier. Den som vinner kampen om fremtiden, tjener derfor mye penger. I en nettverksøkonomi er vinnerne de som klarer å definere spillereglene for nettverket. Derfor blir det viktigere at et produkt kommer tidlig på markedet, og er godt nok til å forbli der, enn at det er best på markedet. Altså: I dag er kun det beste godt nok. På fremtidens marked vil det som er godt nok, være best. Derfor virker Lønnings strutsetaktikk uklok.

Norske bedrifter er tydeligvis også uenige med Lønning i at det lønner seg å styre passivt etter markedet. Ellers ville de neppe investert i markedsundersøkelser, reklamekampanjer og (stadig oftere) scenarieprosjekter for å kartlegge nye markedsmuligheter. Et av fundamentene for bruk av scenarier er at markedet kun er summen det alle andre tror. De som bare vil styre etter markedet, stiller seg derfor bakerst i køen. Resultatet er at de verken vil forstå særlig mye av hvorfor ting skjer, eller klare å forutse hva som vil skje. Slik mister de sjansen til å utnytte muligheter før alle andre har sett dem. Det tar tid - 5 til 10 år, ofte mer - å innføre gjennomgripende forandringer i en bedrift eller et statsorgan. Den dagen forandringen trengs, er det altfor sent å starte.

Meningsløs kamp om fortiden

Ved å blåse i scenarieforskning og overlate beslutninger om fremtiden til den vage og uhåndterlige størrelsen «markedet», sier Lønning i praksis at det er strukturer som former fremtiden, og ikke bevisste individuelle valg, og at det bør fortsette slik. Slikt er ikke god Høyre-politikk med mindre det stammer fra Kåre Willoch. Derimot burde scenarioanalytikerne juble: legger vi ned plankontorene, og overlater fremtiden til markedskreftene, vil det overraske meg mye om ikke scenarieanalyser blir enda mer populære blant norske bedrifter.

Heldigvis for Lønning er tilstanden på motsatt side av høyre/venstre-aksen i politikken enda mer miserabel. 1989-revolusjonene etterlot et bilde av venstresiden som reaksjonær, ikke progressiv. I ettertid har ikke dette inntrykket blitt svekket. Venstresidens tro på Utopia har forsvunnet, og med det, troen på muligheten til å forme fremtiden. I stedet fortsetter man å sløse bort verdifull hjernekraft på intern fraksjonskamp om beskrivelsen av en fortid omverdenen for lengst har glemt.

Endringene i 2020 skjer nå

For meg virker det like fantasiløst og gammeldags å gjøre revolusjon ved å ødelegge det bestående, som å lene seg tilbake i den tro at markedet har monopol på å ivareta våre interesser. Fordi det blir stadig viktigere for næringslivet å lansere produkter først for å vinne markedsandeler, er det private og ikke statlige aktører som satser mest på å vinne kampen om fremtiden. De som ikke ønsker at markedet skal ha all beslutningsmyndighet, bør rette blikket minst 20 år frem i tid. Først da vil mange av beslutningene som tas nå ha betydning. Svært mange av premissene for samfunnsutviklingen på kort sikt er allerede lagt, gjennom beslutninger som for lengst er tatt.

Scenarier duger i følge Inge Lønning sjelden til mer enn underholdning. Det finnes mange eksempler på at han har rett. Men den naturlige følgen av at scenarieteknikker i dag er ufullkomne, må ikke bli at vi snur ryggen mot fremtiden. Scenarieteknikker kan være et meget fruktbart verktøy for å forstå fremtiden. De oppfordrer bedrifter eller nasjonalforsamlinger til å forkaste ideer først etter en helhetsvurdering, på grunnlag av kvalifiserte gjetninger fra flere personer. Slik unngår vi at representanter for til dels utdaterte ideologier får sitte i fred på sin høye (kjepp)hest, og bli selvoppfyllende profeter ved å rakke ned på nye tanker og innovasjoner. Scenarieteknikker, for eksempel.