Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Globalisering: 
Global kultur

Windows 98 på arabisk - et tegn på den globale kulturs fremmarsj? Muligens kan det like gjerne fortolkes som uttrykk for regional egenart: Kulturelle fenomen som vandrer over kontinenter, gjennomgår forandringer på veien, til de ender opp som noe kvalitativt nytt.

Det fins en tommelfingerregel om at hastigheten for og antallet av transistorer fordobles hver 18. måned. Denne regelen suppleres nå med forventningene om at den samlede båndbredde for verdens kommunikasjonssystemer vil bli tredoblet hvert år. Mens båndbredden øker, går prisen for overføring av informasjon mot null. 

Tid og rom hører nøye sammen. Rommet krymper, etter som den tida det tar å tilbakelegge en gitt distanse, minker. Det er gjort forsøk på å tegne verdenskart fra ulike tidsaldre, med tid/rom-dimensjonen som rettesnor: Et verdenskart fra 1600-tallet vil være kanskje fem ganger så stort som et tilsvarende over verden fra fire hundre år senere. Kartet fortsetter å krympe. 

Moderne infrastruktur og informasjonsteknologi er hovedmotorene i denne krympeprosessen. Masseturismen bringer det norske folk ut i verden - og verden hjem til oss. Vi er inne i ei tid hvor borgerne i den moderne verden kan bytte på hvem som skal være turist og hvem som skal være innfødt, og slik underholde hverandre. 

Vi skriver «den moderne verden:» For det vi kaller for global kultur, er egentlig den «utviklede» verdens kulturelle integrasjon. Minst en fjerdedel av jordas befolkning hjemmehørende i den 3. verden, har vært utelatt fra denne prosessen, viser tall fra Unesco. Om dette er negativt eller positivt for dem som holdes utenfor, avhenger av øynene som ser. 

Tida vil vise om også denne milliarden etter hvert innlemmes i denne globale integrasjonsprosessen. Tusenkroners-spørsmålet er dette: Innebærer denne prosessen at vi ender opp med én global kultur? 

Lekre nyheter

Derom strides de lærde. Om man ser lett overfladisk på det, kan det virke som om den vestlige verden er i full gang med å utforme en felles kultur, med felles språk, felles væremåte, felles kulturelt uttrykk gjennom film, litteratur og annen kunst. Tenåringer «sagger» (går med buksa ned på rumpa) og har caps'en bak fram, enten de bor på Byåsen eller i Bronx. Datasprå-ket består av bits and chips. Filmene vi ser, er amerikanske nesten alle sammen. 

Medieutrykket blir stadig mer enstonig oppi all kanalflommen. Elleveåringen hjemme ser på NRK-sporten hver kveld klokka fem over ni: Etterpå svitsjer han over på TV2-sporten med forventning om mer stoff fra de siste Champions League-kampene. For så å bli skuffet med at TV2 sender nøyaktig de samme utdragene fra akkurat de samme kampene. Gjerne med likelydende kommentarer, bare med ulike stemmer. Forklaringen er at de ulike nasjonale TV-stasjonene handler med de samme internasjonale leverandørene, det blir billigst sånn. 

Det er likedan med utenriksstoffet. Vi ser de samme klippene av Boris Jeltsin i den samme pyjamasen på det samme sykehuset. Men nyhetsoppleserne i studio er forskjellige. 

Når konkurrentene har tilgang på de samme råvarene, må man nødvendigvis legge større vekt på tilberedningen. «Info-tainment,» også en anglifisering, søker å informere på en underholdende måte ? eller var det underholde på en informerende måte. Slik sett blir det lettere å forstå ordvalget til oppleser Vår Staude i TV2-nyhetene, når hun reklamerer for kveldens nyhetssendinger med «...og dette er hva vi kan friste med i kveld:» Nyheter som lekkerbisken. 

Det er ikke en gang sikkert vi får beholde vårt eget språk noe særlig lenge inn i det 21. århundre. De av oss som bruker nettverkstilknyttede datamaskiner i vårt daglige arbeid, vet hvor dominerende det engelske språk er blitt. PC'en har fått en altomfattende rolle i våre dagligliv. Dens språk er det engelske. Virkningen av dette får kanskje størst betydning for våre barn, som lærer seg det engelske skriftspråk omtrent parallelt med det norske. 

Heavy!

Likevel - selv om vi er vitne til noe som ser ut som kulturell nivellering, er det ikke sikkert det er slik likevel. Det ligger i selve ordet «tegn:» Et tegn kan fylles med ulikt innhold. Et klassisk eksempel er ordet «heavy» som i utgangspunktet betegner en konkret egenskap ved en gjenstand, men som på et tidspunkt ble tatt i bruk også til andre formål. Ord kan også skifte valør, selv om det betegner samme fenomen: Utrykket «homse» var opprinnelig ment nedsettende, inntil homofile selv tok det i bruk og vendte det 180 grader rundt. 

Så når trettenåringer i Trondheim synes det er tøft å sagge med buksa, gjør de det i en helt annen kontekst enn en «ganstarapper» bosatt i New Yorks indre bydeler. De førstnevnte etteraper et kulturelt uttrykk. Vi vet ikke om de bruker uttrykket til det samme, sannsynligvis gjør de ikke det. Poenget er at når to kulturelle uttrykk møtes - en tenåring fra Trondheim vokst opp med Portveien 2 og Skomakergata, imiterer amerikansk gjengkultur - oppstår gjerne noe kvalitativt annerledes. 

Det er ikke noe nytt i at kulturelle «ting» vandrer fra den ene etniske gruppa til den andre. Romerne overtok greske kulturytringer, endret dem og gjorde dem etter hvert til noe eget. Det nye ligger i den massive kapasiteten som moderne infrastruktur og kommunikasjon kan by på som bærere i den kulturelle migrasjon. 

Dermed er det ikke sikkert at den angloamerikanske kultur ender opp som en slags seirende global kultur, hvor alle andre kulturelle uttrykk er utradert eller undertrykt - hvor vi alle blir borgere i en «global landsby.» Man kan like gjerne ende opp med tusenvis av landsbyer. 

Euroislam

En viktig forutsetning for at vi kan snakke om globalisering i dag, er Sovjetsam-veldets sammenbrudd. Det fins ikke lenger noen opposisjon mot den vestlige, kapitalistiske, pluralistiske samfunnsmodellen. 

Fins det noen opposisjon på det kulturelle området? 

Amerikaneren Samuel P. Huntington utgav i 1996 boka «The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order,» hvor han identifiserer syv ulike kulturer, eller sivilisasjoner, som han mener kjemper mot hverandre om kontroll og innflytelse. Boka har fått stor innflytelse siden. Huntington blinker ut islam, ved siden av det konfusianske Kina, som Vestens fremste utfordrer i kampen om global dominans. Forfatteren er blitt hardt kritisert for å fremme et etnosentrisk kultursyn, samt å tegne opp et nytt fiendebilde, som vi greier oss godt uten. Er det korsfarermentaliteten som søkes revitalisert? Uansett kan de se ut som om man, i mangel av ideologiske skillelinjer, leter etter annet som skiller «oss» fra «de andre.» En fersk meningsmåling antyder at hver fjerde (sentral)europeer ser på seg selv som rasist. 

Men den kulturelle meningsutvekslingen gjør sitt for å bryte ned slike bastante skillelinjer. «Euroislam» er i ferd med å bli et innarbeidet begrep, et produkt av millioner av innflyttede muhammedaneres permanente møte med europeisk levesett. 

McDonaldismen

Man skal imidlertid ikke undervurdere trykket i den angloamerikanske kultureksporten - og da tenker vi ikke bare på ytre fenomen i form av moter, slangord, og liknende. «McDonaldifiseringen av samfunnet» er et uttrykk som dekker en måte å gjøre ting på. McDonald's serverer likedanne hamburgere, tilberedt på likedan måte, over hele verden. En Big Mac er en Big Mac, uansett hvor på kloden du får den. 

Men dette stikker dypere enn hvordan hamburgeren ser ut. Rasjonaliseringsprosessen bak McDonald's kan summeres langs fire dimensjoner: 

Effektivitet: McDonaldifiseringen komprimerer tid og møye anvendt fra behovet oppstår og til det er tilfredsstilt. 

Kalkulerbarhet: Det er viktigere å kalkulere bruk av tid, penger og ressurser enn for eksempel kvalitet. 

Forutsigbarhet: Produktene standardiseres slik at konsumentene oppmuntres til å avstå fra å lete etter alternativer. 

Kontroll: Susbtituering av ikke-human framfor human teknologi. Køer, begrenset meny, få valgmuligheter, ukomfortable seter, stimulerer spisegjestene til å gjøre seg fort ferdige og gå. 

Arbeidsstokken gjøres «dummest mulig:» Ny teknologi gjør det mulig å satse på totalt ufaglært arbeidskraft. 

Moderne fredsforskning er opptatt av at «demokratier ikke kriger med hverandre.» Fravær av krig henger med andre ord sammen med type politisk system. Men det er også et faktum at til dags dato har ikke noe land hvor herværende hamburgerkjede er etablert, ført krig mot et annet McDonald's-land. Et grensetilfelle var Argentina og Storbritannia under Falklandskrigen, men McDonald's etablerte seg ikke i Argentina før kort tid etter at krigen var avsluttet. Muligens er den rasjonaliteten amerikansk hamburgerkultur bærer med seg, vel så viktig når mellomstatlig fred skal forklares. 

Mediemonopol

Vestlig fastfood-rasjonalitet går hånd i hånd med vestlig mediemonopol, såvel som underholdningsmonopol. 

Mediemonopolet er ikke av ny dato. Allerede i begynnelsen av århundret dominerte britiske Reuter's, tyske Wolff og franske Havas internasjonal produksjon og distribusjon av nyheter. Etter den andre verdenskrig var lenge Reuter's, franske AFP, sovjetiske Tass, samt amerikanske AP og UPI, temmelig enerådende. Så skjedde det et skifte fra nyhetsbyråene til fjernsyn, fram til CNNs dominans i dagens mediemarked. 

De fem største mediekonsernene i verden i dag, målt etter omsetning, er Tim Warner (som eier CNN), Disney, Bertels-mann (tysk), Viacom og News Corporation (australsk). 

Denne konsentrasjonen på eiersiden, kombinert med «McDonald's-rasjonaliteten,» legger forholdene til rette for produksjon av et relativt unyansert, ferdigtygget nyhetsbilde. 

Hva gjør alt dette med oss? 

Globaliseringsteoretikere setter opp en rad alternative måter vi kan reagere på, når vi konfronteres med denne massive informasjonsstrømmen. Vi kan: 

...trekke oss tilbake i forkommen taushet. Det beste er kanskje å ignorere alt sammen: intellektuell apati, eller 

...fornekte at verden er kompleks og komplisert. Enkle løsninger, av fundamentalistisk eller etnosentrisk karakter, virker plutselig forlokkende: intellektuell kortslutning, eller 

...tenke globalt, handle lokalt. Finne oss lokale nisjer for politisk og intellektuelt liv: intellektuell kreativitet, eller 

...gå med strømmen: Intellektuell kynisme. 

Universitetsavisa har i de siste tre utgavene betraktet fenomenet globalisering fra tre ulike synsvinkler: den økonomiske, den politiske og den kulturelle. De ulike perspektivene løper sammen i spørsmålet om hvordan det går med enkeltmenneskets autonomi oppe i alt dette. Fra alle tre synsvinklene ser det ved første blikk ut som om individets frihet minker: Vi har lite vi skulle ha sagt stilt overfor transnasjonale økonomiske giganter, den Europeiske Union, eller den anglo-amerikanske kultur som endog truer med å gjøre vårt norske språk passé. 

Men ved nærmere granskning blir bildet flertydig. Globalisering kan også lede til oppsplitting på det lokale plan, hvor småbedrifter, nærdemokrati og folkelig kultur spirer og gror. Utopien kan oppsummeres i slagordet «Tenk globalt - handle lokalt.»