- ny etikett på gamle flasker?

Alle snakker om globalisering, men ingen gjør noe med det. Er globalisering som været - styrt av komplekse naturlover som ingen forstår noe av? Men som likevel virker styrende inn i våre dagligliv. Hva er det egentlig vi snakker om?

NTNU-akademikerne Rune Skarstein, Jonathon Moses og Trond Andresen er blant dem som vil bli referert i denne artikkelen. Økonomen Skarstein har skrevet en rekke artikler om fenomenet. Statsviteren Moses holder et kurs i emnet. Kybernetikeren og RV-eren Andresen har også ytret seg, spesielt om informasjonsteknologiens betydning.

En del av oss har etter hvert tilegnet oss noen fragmenter av hva globalisering er for noe. Det har noe med renta å gjøre, den fyker opp og krona går ned og globaliseringa har skylda. Og så er Internett med. Alt er kun et tastetrykk unna, mener vi å vite. Det som definitivt ikke er blitt særlig globalisert, er innvandrerne. Dem vil vi ikke ha, kanskje noen få om gangen, men ikke mer.

Før vi går videre, er det en ting som må klargjøres. Handler globalisering bare om penger? Markedsliberalistene mener antakelig det. Det globale marked er fullendelsen av en prosess som startet med den industrielle revolusjon. Prosessen er sluttført ved at politikerne endelig har lært seg å holde fingrene av markedet. Politikerne blir meteorologer. Syvdagers-varsler er det beste de kan prestere.

Dersom man derimot mener at globaliseringa er noe villet, resultat av politiske beslutninger gjort av rasjonelle aktører, blir situasjonen en annen. Ingen kan stoppe regnet, men en beslutning som er fattet, kan gjøres om. Iallfall i teorien.

Globalisering handler med andre ord også om politikk. Så fins det en tredje innfallsvinkel: Den intellektuelle, eller kulturelle, globalisering. Hvilke  prosesser utspiller seg, hva får det av følger for våre måter å tenke på?

For to år siden bodde jeg i en bortgjemt provinsby sørvest i Nicaragua. Nueva Guinea ligger i en delvis avskoget regnskog, og folk livnærer seg av krøtter og landbruk. Noen få har kjøleskap, nesten ingen har telefon, absolutt ingen har vaskemaskin. Alle har TV. Hos naboen kunne ungene mine se på «MacGyver» hver ettermiddag, «Cartoon Network» hver morgen. MacGyver ser de på fremdeles, nå på TV2 hjemme i Norge: eneste forskjellen er at i Nicaragua var episodene dubbet til spansk. Selv startet jeg som regel dagen med å laste dagens Aftenpos-ten ned fra nettet, ellers maile venner og kjente hjemme i Norge. Var det noe faglitteratur jeg trengte, kunne jeg alltids logge meg på BIBSYS.

Den tida er forbi da det å dra ut i den vide verden, innebar at man var fullstendig avskåret fra kontakt med gamlelandet - bortsett fra ett og annet «norgesbrev,» episk i formen.

Men det finnes andre sider av globaliseringa som er mindre appetittvekkende. En kjøttetende kapitalisme, diktert av internasjonale finansinstitusjoner, er i ferd med å - bokstavelig talt - ødelegge ethvert grunnlag for noenlunde anstendig selvoppholdelse på den nicaraguanske landsbygda. Og det var før «Mitch.»

Universitetsavisa skal i tre artikler ta for seg fenomenet globalisering. Først ut er den økonomiske globalisering.

Global økonomi

Den Danske Bank gikk seirende ut i stormløpet mot Fokus bank, mens svenske Handelsbanken måtte gi tapt på målstreken. «Postbanken» hadde brutt forlengst. Mediene behandlet saken som noe nær en sportsbegivenhet, med Adresseavisen som førende - hver ny aktør ble presentert etter hvert som de kom på banen, lansert i håpefulle ordelag om hva de kunne tilføre Fokus og Midt-Norge som region.

Slike oppkjøpsrunder er blitt et nærmest dagligdags fenomen. At de er blitt mulige, har sin bakgrunn i endrede spilleregler for internasjonal økonomi.

Avtalen som ble undertegnet i den vesle byen Bretton Woods i New Hampshire, USA 1944, la premissene for internasjonal handel i tiårene etter. Det særegne med denne avtalen er at den tilrettela for fri varehandel, men ikke for fri kapitalflyt. Enkeltvalutaer var ikke tillatt som gjenstand for kjøp og salg. Dermed var det mulig for den enkelte nasjon å føre en noenlunde forutsigbar finanspolitikk. Det var opp til det enkelte lands (forhåpentligvis) demokratisk valgte regjering å velge hvor man ville legge seg - fast eller fri valutakurs, bekjempelse av inflasjon eller arbeidsledighet som primærmålseting, og så videre. Opplegget var dette: Folket valgte sin regjering; regjeringen valgte sin økonomiske politikk.

I dag er situasjonen noe forandret. Mens George Soros' åndelige arvtakere ved børsene i Oslo, London eller Tokyo legger ut på jevnlige raid mot den norske krona, er Stortinget mest opptatt av om man skal innføre kontantstøtte eller ikke: En sak som saklig sett er ganske så marginal, har fått dominere dagsordenen, samtidig som de økonomiske stormkastene velter over oss.

Denne utviklingen i retning av økt politisk avmakt har sin bakgrunn i frisleppet av internasjonal valutahandel, som ble innledet tidlig på åttitallet. Dermed kunne enkeltoperatører - som Soros - bygge opp enorme mengder kapital i løpet av kort tid. Ny informasjonsteknologi åpnet i sin tur helt nye muligheter for dem til å foreta raske forflytninger av store pengebeløp. Det globale finansmarked har utviklet seg i to retninger - elimineringen av rom, og elimineringen av tid: Nær ubegrensede pengemengder kan forflyttes umiddelbart, over hele kloden, og gjennom hele døgnet.

I praksis innebærer dette at den norske sentralbanksjefen kan våkne opp om morgenen til meldingen om at Chase Manhattan Bank for to timer siden innledet salg en bloc av norsk valuta. Mottiltak - om de fins - må i verksettes i løpet av formiddagen.

Noen tall: Fra 1980 til 1995 økte internasjonale valutatransaksjoner seks ganger mer enn verdenshandelen. I 1995 ble det kjøpt og solgt valuta for ufattelige 1 890 000 000 kroner: 5400 millioner kroner i minuttet. Mindre enn fem prosent av dette beløpet er nødvendig for å dekke verdens handel - eksport pluss import. Med andre ord er 95 prosent ren valuta-spekulasjon, eller «arbitage» som det heter på finansspråket.

Dersom beløpene involvert i disse pengeforflytningene er store nok, er det mulig å tjene bra selv med svært små fortjenestemarginer. Dessuten er det ofte snakk om selvoppfyllende profetier: Der-som en spekulant kjøper seg massivt inn i et lands valuta, ut fra en forventning om at kursen vil stige, er det nettopp det som vil skje dersom oppkjøpene er store nok. Og omvendt, om noen spekulanter tror de ser begynnende tegn til svekkelse av en valuta, vil storsalg av denne valutaen framprovosere slike kursfall ? selv om det ikke eksisterer reelle grunner til det. Det samme gjelder for aksjeselskaper. Finanskapitalen har koplet seg av fra den produktive delen av økonomien.

Jobbene emigrerer, arbeiderne blir

Men om finansmarkedet er gjennomglobalisert, faktisk det området hvor prosessen er kommet lengst, er situasjonen en annen for arbeidsmarkedet. Varer og tjenester beveger seg forholdsvis fritt over landegrensene, kapital likeså - mens arbeidskraften forblir lokal. Dersom pengene trekkes ut av en bedrift, en industrisektor i et land, eller ut av landet som sådan, fører det gjerne til at mange mister jobbene sine. Men arbeiderne er stort sett forhindret fra å flytte etter kapitalen, etter arbeidsplassene. Slik sett kan man muligens snu saken på hodet: Problemet er ikke at globaliseringen er kommet for langt: Tvert i mot kan man innvende at globaliseringen ikke har gått langt nok: Den bør omfatte flere sektorer. I så måte er begrepet «globalisering» misvisende - hva vi er vitne til, er økonomisk integrasjon mellom verdens rike land.

Klassekamp blir vanskeliggjort under globaliseringen. Den tradisjonelle lønnskampen mellom arbeidere og kapital foregikk innenfor den enkelte stats grenser. Når kapitalen og markedene blir globale, glir de lenger unna, de arenaene hvor kampen om bedre lønns- og arbeidsvilkår utspiller seg.

Hovedaktøren i verdenshandelen under globaliseringen er de transnasjonale selskapene. De har forgreninger verden over. Det antas at disse selskapene står for rundt to tredjedeler av verdens samlede eksport og import. Halvparten er såkalt firmaintern handel - handel mellom avdelinger i samme selskap. Slik handel skjer ikke til fri prisfastsettelse, men til interne priser. Det enkelte selskap kan selv fastsette «deleprisene» ut fra skattesatsene i det enkelte land. Arbeidstakerorganisasjoner har i utgangspunktet lite de skulle ha sagt mot slike giganter.

Tobin-skatt

Er det mulig å kontrollere disse enorme pengeforflytningene?

Den anerkjente amerikanske økonomen James Tobin foreslo i 1978 å innføre en internasjonal avgift på valutahandel for å begrense kortsiktig spekulasjon og unngå store svingninger i valutakursene. Tobin så for seg en avgift som måtte være så lav at handel og investeringer på tvers av landegrensene ikke ble skadelidende, men høy nok til at dragningen mot kortsiktig spekulasjon ble merkbart redusert.

Problemet med «tobin-skatten» er at den sannsynligvis vil framprovosere et betydelig gråsonemarked. Finansaktørenes kreativitet synes ubegrenset når det gjelder å lete seg fram til nye smutthull i skattelovginingen.

Et eksempel på en helt ekte valutarestriksjon fantes inntil nylig i Chile, som i 1991 innførte en 30 prosents skatt på utenlandske investeringer i landet. Beløp ble tilbakebetalt etter ett år, og målet var å forhindre utenlandsk kapital i å strømme inn i så store mengder at landets prisstigning tok av. Det klarte myndighetene å unngå. Fra 1991 til 1997 sank den chilenske inflasjonen fra 22 til 6,1 prosent, mens den årlige økonomiske veksten lå rundt åtte prosent.

Men dette hadde en pris. I løpet av seks år har chilenske bedrifter på kapitaljakt i økende grad tatt turen ut av landet. Tre fjerdedeler av all aksjehandel i chilenske selskaper i dag finner sted i USA, på New Yorks største børs i Wall Street. Samtidig har tvilsomme næringsmiljøer preget av smugling, bestikkelser og falske kontrakter stadig økt i omfang og utbredelse i Chile. Enden på visa var at chilenske myndigheter opphevet loven i fjor.

Chiles manglende suksess til tross - det at noen alltid vil forsøke å bryte loven, vil i de fleste tilfeller ikke oppleves som et tilstrekkelig argument for å oppheve en forskrift, eller unnlate å innføre en ny.

Ny vår for MAI?

MAI - Multilateral Agreement on Invest-ments - er en ny og vidtrekkende avtale som er tenkt å erstatte GATT/WTO-avtalen fra 1994. I fjor ble det kjent at OECD-landene har ført hemmelige forhandlinger siden 1995 om MAI, som ifølge intensjonene skal få status som en ny overnasjonal lov, og at landene som undertegner den, skal innarbeide den i egne nasjonale lovgivninger. MAI bygger på to grunnprinsipper:

* «Principle of national treatment.» Det skal ikke forekomme diskriminering av utenlandske investorer eller investeringer i forhold til de innenlandske.

* «Principle of most favoured nation treatment.» Alle utenlandske investorer eller investeringer skal behandles likt.

Avtalen innebærer at utenlandske investorer og finanskapital får nøyaktig de samme rettigheter som de innenlandske, samtidig som kapitaleiernes rettigheter utvides dramatisk i forhold til dagens praksis.

På tross av de enorme konsekvensene MAI-avtalen innebærer, har den vært lite debattert i norsk offentlighet. Ledende norske politikere som Torbjørn Jagland og Hilde Frafjord Johnson har kommet med uttalelser hvor avtalen omtales i positive vendinger. Kontrasten blir talende når det er en fransk statsminister som legger ballen død ved å trekke Frankrike fra forhandlingene med begrunnelse i at MAI-avtalen er en trussel mot statenes suverenitet og mot demokratiet. Dette skjedde 14. oktober i år. Så gjenstår det å se om avtalen lider en snarlig død, eller om den overlever nye forhandlingsrunder.

Norge som rentenist

Hvordan påvirkes norsk økonomi av globaliseringen?

Dagens Næringsliv hadde for noen år siden en reportasje om norsk økonomi, som var utstyrt med følgende tittel: «Den industrielle revolusjon kom aldri til Norge». Rundt sytti prosent av norsk eksport er basert på naturressurser - olje, vannkraft, skogbruk og fiske. Dette gjør vår økonomi mindre utsatt for det økende konkurransepresset diktert av globaliseringen. På den andre sida blir den sterkere påvirket av den globale økonomiens konjunktursvingninger, enn hva tilfellet er for de fleste industrilands økonomier.

Samtidig er norske myndigheter fratatt tradisjonelt verktøy for styring av finansøkonomien. Heller enn å regulere økonomien, er staten henvist til å operere som aktør i den. Den norske bank kjøper og selger valuta, i forsøk på å balansere virkningene av andre aktørers kjøp og salg.

Samtidig har dereguleringen av det internasjonale valutamarkedet gjort det mulig for norske myndigheter å holde sine raskt voksende valutareserver ute av det norske innenlandsmarkedet. Petroleumsfondet antas å bli på 73 milliarder kroner i 1998. Prognosene tilsier 570 milliarder innen utgangen av år 2001. Langtids-prognosene spår at det vil bli på 2000 milliarder i 2020.

I så fall ender Norge opp som en av verdens største rentenister. Det er da noe. Selv om den industrielle revolusjon gikk oss hus forbi.
 
 

Kilder

Rune Skarstein: «Globaliseringens politiske økonomi» og «Den norske oljestaten i den globaliserte økonomien», begge Vardøger 24/98

Jonathon Moses: forelesningsnotater

Trond Andresen: «Informasjonsteknologi og framtid» i Gustavsen & Thorkildsen (red.) «Markedets vidunderlige verden»

Malcolm Waters: «Globalization»

Martin & Schumann: «Globaliseringsfellen»