Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Med en munter og positiv klang som i talemåte ligner Håkon Moslets syngende og vanvittige nordlandsdialekt sier gjerne Paul Brand at «dette er jo kjempebra» og skryter uhemmet av studentene på arkitekt. Han mener at de undervurderer seg selv når de sier at de ikke kan tegne.

- Egentlig spiller det ingen rolle om det de tegner er dårlig eller bra. Det viktigste er at de bruker seg selv, sier Paul Brand. Hans oppgave er å hente fram studentenes egen personlighet. I det ene øyeblikket kan han si til studentene at «dette er jo kjempebra», for så å gå til sine kollegaer: «Har dere sett det forferdelige de lager der inne?».

Brand er ikke særlig korrekt, han er verken interessert i å korrigere og sensurere seg selv eller andre. Så er han da heller ingen selvhøytidelig professor, men mer en leken gjøgler. Han tar ikke en gang sin professortittel på alvor. Den gir ham en dårlig bismak, sier han, spesielt når han er i utlandet. Han liker ikke å høre til i samme kategori som nobelprisvinnere i fysikk, og holder like godt tett om det når han møter sine tidligere klassekamerater i Sveits.

Kunstverket i bevegelse

- Jeg seilte sakte inn i en profesjon jeg aldri hadde tenkt på. Tidlig på sekstitallet en gang kom jeg med på Høstutstillingen. Bildene ble solgt og stilt ut på Henie-Onstad Kunstsenter, og vips så var jeg blitt lærer på Statens Kunstakademi.

Paul Brand ser ikke på et kunstverk som et ferdig objekt plassert til evig tid i en ramme. For ham er kunst prosess og bevegelse.

- Kunst handler om filosofiske perspektiver, og ikke hvor god man er til å kopiere Rembrandts lys- og skyggeteknikker, sier han, og vi erindrer en mediedebatt han selv var med på, om hvorvidt lærerne ved Statens kunstakademi kunne tegne hender eller ikke.

- Debatten handlet mer om at moderne kunstnere er redde for det figurative. De stigmatiserte Odd Nerdrums politiske kunst - den har noe skummelt ved seg, sier Brand, som selv sverger til abstrakt kunst. Resultatet kan både være det ene og det andre. Ideen man får i hodet kan umulig bli realisert akkurat slik man så det for seg. I realiteten blir det noe annet.

For tiden har han en fascinasjon for geometriske former og er en av de seks vitenskapelig ansatte ved Institutt for form og farge ved NTNU som i oktober måned stiller ut sin kunst på Tronhjem Kunstforening.

Paul Brand har flere større seraratutstillinger bak seg, og har også tyngre internasjonale utstillinger på sin merittliste, for eksempel en installasjonsutstilling i Munchen. Han har fundert ut en rekke monumentale installasjoner, blant annet en halvkule ved UniS i Longyearbyen, en stålportal ved Rådhuset i Stavanger, et rødt tårn på Lillehammer og Vindrosepyramiden på Flesland ved Bergen - bare for å nevne noen få.

Når Brand lager bilder, blir han egentlig aldri ferdig med bildene. Han forandrer dem hele tiden. Kvadratsymfonien han har stilt ut på Trondjem Kunstforening, forandrer seg for hver utstilling.

- Det samme materialet har potensiale til å bli noe annet, og man kan videreutvikle en ide i en varighet.

- Hvordan kan du forherlige prosessen, når du ofte har en ide som du lar andre skape?

- Jeg kan ikke sette i gang med å skjære og sveise i metall i størrelsesorden 10x15 meter - det får jeg håndverkere til å gjøre. Jeg setter folk i gang, og slik kommer jeg i dialog med dem. Det synes jeg er interessant. Men dette er bare en av mange måter å arbeide på. Jeg har opp gjennom årene tegnet, malt og fotografert.

Bergman- og anorakk-fan

Egentlig var det fotoskole i Stockholm den unge sveitseren ville gå på, da han etter endt utdannelse i visuell kommunikasjon i 1963 forlot hjemlandet. Han var nemlig hekta på Bergmanfilmer. Kun 3-4 måneder ble det i Sverige, før han haiket til Oslo med en adresse til en mann i Oslo han ikke kjente, i lomma. I Oslo fikk han jobb i et reklamebyrå, og etter det tegnet han for Verdens Helseorganisasjon, og så ble han - uten at han skjønte helt hvordan og hvorfor - bedt om å lage en aluminiumsskulptur. Både skulpturen og kunstneren ble med ett kjent over det ganske TV-land anno 1969. Barna løp etter ham i gaten. Han fikk ikke bare penger og hederlig omtale, han fikk også en bekreftelse på at han var kunstner, og siden har han gjøglet videre med kunst.

- Når jeg fikk oppdraget med å lage aluminiumsskulpturen var det som om jeg falt ned fra en pidestall og siden har jeg vært i bevegelse, sier Brand som vikler armene i ring rundt hverandre for å vise at ting bare har rullet av gårde.

- Egentlig er jeg veldig lat og jeg har aldri hatt noen ambisjoner. Jeg har mer sverget til zen-buddhismen. Man skal nemlig ikke trakte etter å treffe målet som om det var en pil og bue man holdt i hånden. I stedet skal man selv bli målet, så treffer man alltid, smiler han.

Brand blir ikke helt ferdig med å mimre over sekstitallet. På den tiden hadde han langt hår og var såpass hippie at han i hvert fall drakk grønn te, med for eksempel en ung ballettdanserinne som han bodde sammen med i en leilighet på det medisinske fakultetet i Karl Johansgt. 47. Det var en fin tid, erindrer Brand, og han husker spesielt godt at jentene var kledd i anorakker, var usminket, sunne og gikk søndagsturer i bymarka.

- Etter 69 forandret alt seg. Oljen gjorde sitt inntog, anorakkidyllen ble brutt, og Norge var ikke lenger det samme. Nå kom det bananer og appelsiner, og etter hvert enda mer, sier Brand. Skjønt noe er igjen. Han har fortsatt litt lengde på håret, om noe frynsete og tynt ? perfekt til alpeluen han som regel har på hodet.

Barndommens landskapsmalerier

Strekene etter alpeluen er i ferd med å forsvinne helt, og en ny runde i kafédisken er presserende.

Paul Brand forteller at kvinnen han giftet seg med traff han i 1971 på vei hjem på toget fra Roma. Han hadde malt og hun hadde spilt cello. Cellisten har han for lengst skilt lag med. Sammen har de sønnen Pablo, en tyveåring som studerer medisin i Krakow. For ti år siden fikk han datteren Marianne sammen med sin nye kone Alvhild i Oslo som han pendler fram og tilbake til.

- Marianne vil hele tiden gå på McDonald's. Jeg prøver å forklare henne at det ikke er så lurt å spise der hele tiden. Nå vil hun ikke ha posesuppe en gang.

Da Brand var barn handlet det om andre ting enn McDonalds og posesuppe. Faren livnærte familien som talte tre søsken med sine malerier av stein, vann og tre. Selv har Paul Brand måttet gå rundt og banke på hos folk på den sveitsiske landsbygda for å spørre om noen ville bytte landskapsmalerier med mat.

- Jeg hadde en viss eksistensangst den gangen, det var jo ikke slik at det gikk automatisk at far fikk solgt bildende sine. Lykken var stor når vi fikk byttet fars landskapsmalerier med et visst antall middager på gode restauranter.

Brand har siden gjerne spist godt hvis han har fått anledning til det. En tid på begynnelsen av nittitallet spiste han tre ganger i uken på Bryggen Restaurant.

- Det kostet nitti kroner for dagens rett den gangen. Han smiler lurt når han tenker tilbake på tiden da han og kameraten Klaus Jung fikk spise gratis i en periode da stedet hadde gått konkurs.

Lekende bevissthet

Paul Brand blir kvalm når han får forespørsel om å gjøre et prosjekt, en utsmykning eller en installasjon av noe slag.

- Når jeg blir stilt krav til, og jeg må begynne å tenke motiv og tema, opplever jeg det som et ork. Men man er jo nødt til å gjøre nye ting, man kan ikke bare slutte, sier han. Ingenting tyder på at Brand slutter ? han blir gjerne invitert på symposium med de store arkitektene nede på kontinentet. Han er kjent internasjonalt. Brand liker det ikke. Han synes ikke det er så interessant, og opplever sjelden at det blir noen god kommunikasjon.

- Folk forandrer seg totalt i en slik sammenheng ? fordi det er en slik høytidelig kontekst. Det liker jeg ikke. Man blir ikke mer enn det man er, sier Brand. Han har en teori om at folk synes det er befriende å forholde seg til ham fordi han er så lite selvhøytidelig. Hans entusiasme og manglende interesse for konkurranse og prestisje, gjør at han er lett å kommunisere med.

- Hele livet er flytende, kan Brand si, og med det kommenterer han sin egen bevissthet. Og nettopp på grunn av denne flytende bevisstheten er allting mulig for Brand. Han mener selv at han har en type instinkt. Han føler det på seg hvis noe er fruktbart, og ser fort om noe er håpløst.

Brands teori

- Du kunne ha virket som kunstner på heltid, men du rusler fortsatt rundt her i korridorene og inspirerer mer eller mindre talentløse studenter...?

- Jeg ser det ikke slik. Studentene er ikke talentløse, de har bare en annen måte å se verden på. Det er ikke deres feil at de på skolen ikke har fått utvikle sine estetiske og formmessige evner. Stortinget har ikke engang laget et program for hvordan man på skolen skal lære om estetikk.

Paul Brand er rystet over den manglende anerkjennelsen form og estetikk har. Spesielt med tanke på sin egen teori.

- Menneskene har en oppgave i en kreativ prosess som er større enn den selv. Man må skape noe, og slik ta del i et fellsskap - et magnetisk felt rundt jorda - en slags kollektiv telepatisk sammenknytning. Når vi dør fungerer vi som kredittkort, vi har i oss kodifiserte krefter og går inn i et magnetfelt av kreativitet. Det som er så bra med dette, i motsetning til trancendental meditasjon, er at alle er med, alle er inne.

Derfor mener Brand at det er uhyre viktig at alle lærer å tegne litt, at de skjønner litt om former og perspektiver. Da hadde folk sett rundt seg og forstått at enkelte ting ikke er til å holde ut. Og kanskje et lite opprør hadde vært på sin plass. Estetikk og former er perspektiver som kan forandre noe i et samfunn, sier kunstprofessoren, som er rystet over rikets estetiske tilstand og mener at det bare har gått nedover siden Norge fant olje.