Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

NTNU er etter alt å dømme den institusjonen i Trondheim hvor flest sykler til og fra i løpet av ukas virkedager. Universitetets to største studiesteder, Dragvoll og Gløshaugen, tar imot en armada av syklister hver eneste dag gjennom semesteret. For Trondheim by er det en åpenbar miljøfordel at så mange studenter og ansatte velger sykkel framfor buss eller personbil. Formodentlig er det erkjennelsen over denne miljøgevinsten som ligger bak kommunens økte satsing på sykkelstier de senere år.

Det synes imidlertid å hefte noe halvveis ved den kommunale innsatsen på vegne av sykkelens framkommelighet. Sykkelstier som brått ender i fotgjengerfelt, påfører syklisten valget mellom fortau eller kjørebane: Sykkelen er gjerne uvelkommen begge steder. At mange fotgjengere opplever syklistene som angstdrivende, synes forståelig. Dette gjelder spesielt 'transportsyklisten' - de som sykler fort, på vei til eller fra arbeid og studiested. Mange av dem beveger seg i samme hastighet som mopedistene. Det er ikke til å stikke under en stol at en del av disse syklistene opptrer både hensynsløst og egoistisk, der de tråkler seg fram i stor fart mellom fotgjengerne. Spesielt barn på veg til skolen kan oppleve slike syklister som skremmende, når de nærmer seg i høy fart og passerer tett ved.

Det bør åpenbart skilles mellom syklende barn og unge samt voksne som 'fin-sykler' på den ene sida, og transportsyklistene på den andre. Sistnevnte gruppe hører primært hjemme i vegbanen - enten i samme kjørebane som bilistene, eller i egen sykkelfil. Hovedproblemet ligger antakelig i norskenes manglende kultur for blanding av sykkel og bil. Mange syklister kan berette om jevnlige situasjoner som fort kunne ha endt med forferdelse. De forteller om biler som legger seg tett oppi sykkelen foran i kjørebanen og tuter, uten å ta inn over seg at dersom syklisten velter, kan vedkommende havne under bilen. I andre tilfelle legger kjøretøyene seg over i sykkelfilen, eller svinger til høyre rett foran syklisten som må bråbremse for å unngå sammenstøt.

Transportsyklistene bør erkjenne at de hører hjemme i vegbanen. Det forutsetter imidlertid at bilistene tolererer deres tilstedeværelse der. En endring i trafikkulturen er dermed nødvendig. Flere tragiske dødsulykker i Trondheim det siste halvåret etter sammenstøt mellom sykkel og bil, forteller om alvoret i situasjonen. Spørsmålet blir da hvorvidt Trondheim kommune har anstrengt seg tilstrekkelig for å legge forholdene til rette. Det hefter noe halvhjertet ved byggingen av sykkelstier i sentrumsnære strøk. For mange sykkelfelt ender i intet. Dersom Trondheim som sykkelby skal bli noe mer enn et papirprosjekt, må syklistene få sammenhengende sykkelfelt gjennom hele sentrum. Der har man ennå langt igjen å gå - eller snarere: sykle.