Sykkel i veien
Syklistene er trafikkens pariakaste og som sådan gode anarkister.
Nå er fortaussykling på vei ut, og bilistene må innse
at herredømmet over veien er tapt. Syklene er i veien.
Klokka er 08.05 en vanlig tirsdag morgen. Bussjåførene
på rute 8 er nervøse. Rundt dem sykler studentene, på
fortau og i veien. Hundrevis av syklister. De færreste viser tegn.
Plutselig kjører en syklist over gangfeltet. En annen kommer syklende
i motsatt kjøreretning. De skal rekke fram til sine plasser i universitetssystemet.
Sykkelen - en pariakaste
Det er mange sykler i veien. Det har det nye sykkelfeltet i Høgskoleringen
ført til. Den ekstra kjørebanen skal gjøre det bedre,
enklere og mindre risikofylt for syklistene å komme fram. Ved første
øyekast kan det hele se ut til å gå knirkefritt. Syklene
ser bilene, bilene ser syklene - de kommuniserer. Trafikken virker.
Men hvis vi blir stående og se en stund, finner vi en rekke forstyrrelser
i trafikkbildet. Svært få av syklistene rekker ut en hånd
for å signalisere at de skal svinge. Nå og da dukker det opp
syklister som sykler i motsatt kjøreretning. Vi ser en syklist som
plutselig bremser og tar en brå nittigraders sving over gangfeltet.
En annen syklist sykler freidig over veien når ingen biler er der,
er plutselig i sykkelfeltet på den andre siden av veien - han sykler
videre i feil kjøreretning, og idet han er iferd med å kræsje
inn i en annen syklist, tar han en snarvei opp på kanten på
busstoppet og skrått inn på Sem Sælands veg.
Syklistene er ikke bare en pariakaste som ikke blir tatt hensyn til
- de er også trafikk-anarkister. De to tingene henger sammen. Syklistene
føler seg ikke hundre prosent hjemme som kjørende. De opplever
ikke at de er en del av en større sammenheng - de blir ikke tatt
hensyn til, og sykler derfor sine egne veier. Sykler i veien.
Rute 8 - et mareritt
Bussjåfør Kjell Fredheim tørker nervøs bort
svette etter sin siste kjørerunde på rute 8.
- Det har blitt verre etter at det nye sykkelfeltet kom i Høgskoleringen.
At det ikke har skjedd en ulykke er i hvert fall ikke studentenes fortjeneste.
Det er takket være oss bussjåfører at de kommer seg
til den forelesningen de skal, sier Fredheim.
- Det har blitt helt grusomt å være bussjåfør.
Sykkelstudentene er hasardiøse og fyker like godt over veibanen
uten forvarsel, sier Fredheim som retorisk spør: Hvor mange ganger
skjer det at en bil tar fart og plutselig suser over veien?
- De viser da vel tegn?
- Tegn!? Hva er det de prøver å vise sa du? Tegn! - de
vet ikke hva det er for noe, sier Fredheim, som får bifall fra de
andre bussjåførene - mellom kaffeslurk og røyk skyter
de inn sine kommentarer. De har tydeligvis snakket om emnet før.
- Når studentsyklistene skal til og fra universitetet er det vilt
kaos der oppe. Vi må være mentalt forberedt på at en
syklist plutselig kan sykle over veien. Vi skal helst ikke bråbremse
- vi har tross alt ansvaret for et førtitalls passasjerer som ikke
er fastspente i bussen.
- Om vi ikke hadde vært oppmerksomme og tatt hensyn, hadde vi
halvert tallet på syklister.
- Vi kunne ha fått 10 poeng for hver syklist vi meiet ned, og
når vi har samlet hundre poeng, kunne vi få en ekstra ferieuke
som bonus. Bussjåførene har nådd galgenhumor-stadiet
og forestiller seg et godt revynummer til UKA-revyen. De ler. Fredheim
ror det hele i land med å bli litt mer alvorlig.
- Sykkelfeltet på Gløshaugen fører kanskje til at
syklistene kommer mye fortere fram - og kanskje de føler seg tryggere.
Men for oss, og også for syklistene, har det egentlig blitt mye skumlere,
sier han og stumper sin andre røyk.
Opplevd risiko og reell risiko
En garvet syklist som har syklet i 14 år uten å ha opplevd
farlige situasjoner, kan fortelle at etter at sykkelfeltet kom i Høgskoleringen,
har han vært utsatt for en kollisjon med en drosje og en nestenkollisjon
med en buss. Begge tilfellene skyldtes at bussen/drosjen plutselig svingte
til høyre inn i sykkelbanen og inn på holdeplassen, mens han
skulle videre rett fram.
- Kanskje gir et slikt sykkelfelt en falsk trygghet? Man tror man er
herre over feltet, at det er syklenes friområde - et pusterom. Det
er det definitivt ikke, sier syklisten som etterlyser etterutdanning i
trafikkreglene.
Arve Remmen ved Teknisk seksjon i Trondheim kommune, sier at hvis sykkelfeltet
på Gløshaugen representerer et spesielt problemområde,
er det en sak kommunen må se nærmere på. Han er en av
mennene som står bak utbyggingen og oppfølgingen av sykkelnettverket
i Trondheim.
- Vanligvis bruker vi ulykkesdata for å vurdere trafikksikkerheten.
Vi kunne også ha gjort en konfliktstudie, men det er ressurskrevende
å observere trafikksituasjonen over tid, sier Remmen.
- Når det gjelder bussjåførenes opplevelse
av økende risiko, er vi mer opptatt av reell risiko. En følt
risiko fører til forsiktigere adferd, noe som fører til større
trafikksikkerhet. Det er et viktig poeng at det å være i trafikken
i seg selv er en risiko. En opplevelse av lav risiko vil derfor gi en falsk
trygghet. Vi ønsker at det skal være færrest mulig ulykker,
så kan vi heller leve med en følt utrygghet. Det er den reelle
risikoen vi går etter for å endre på noe, den følte
risikoen
er den opplevelsen en skal ha når en ferdes i trafikken, sier Remmen.
Bilistene - et pedagogisk problem
Erik Jølsgard, seksjonsleder for trafikksikkerhet i Statens Vegvesen,
mener det er et behov for pedagogisk opplæring blant de som kjører
buss og bil.
- Det er et problem at buss - og bilførere har en mening om at
syklistene skal befinne seg på fortauet. De er nærmest aggressive
og irriterte på syklister som befiner seg i veibanen. Dette har ført
til at syklistene ikke bare føler seg lite velkommen i kjørefeltene,
men at det også er farlig for en syklist å sykle blant biler
som ikke tar hensyn, sier Jølsgard. Han forteller oss at det ikke
fins noen annen by i Norge som har så mange fortaussyklister som
i Trondheim.
- Bilistene er for godt vant til sykler på fortauet, sier Jølsgard
som mener det er snakk om en tilvenningsfase - både blant firhjulinger
og tohjulinger. Han håper den opplevde økede risikoen som
enkelte føler er tilfelle med sykkelfeltet på Gløshaugen,
vil kunne forsvinne etter hvert.
- Det er slik at ett sted må man starte, det er definert 26 hovedruter
som skal inngå i et sykkelnett i Trondheim, og målet er å
binde sammen disse rutene - sykkelfeltene - fysisk. Først når
syklistene får et helhetlig tilbud, vil det bli færre problemer
med hensyn til overgangene fra og til sykkelfeltene, sier Jølsgard.
Pedagogisk opplæring
For den kategorien syklister som betrakter seg selv som kjørende,
er det frustrerende at bilene ikke tar hensyn.
- Som syklist blir du ikke tatt alvorlig som kjørende. Man føler
seg som et uvesen, sier diplomstudent Torleif Jacobsen, som hver morgen
i rushtrafikken sykler gjennom byen og insisterer på at han er kjørende.
Han har mange ganger opplevd at bilene ikke overholder sin vikeplikt, verken
når det gjelder den elementære regelen om at man har vikeplikt
for kjøretøy som kommer fra høyre, eller den vikeplikten
man har når man skal krysse motsatt kjørefelt i et kryss.
Jacobsen mener at bilistene nærmest må læres opp til
at de ikke er enerådende på veiene.
- Jeg praktiserer gjerne å stenge mest mulig av kjørefila
slik at jeg slipper ekle forbikjøringer og slipper å bli skvisa
inn mot fortauskanten, sier Jacobsen, som flere ganger har måttet
bråbremse for ikke å bli nedkjørt.
Vel kan det være at impulsivitet og kreativitet går på
bekostning av trafikkreglene når unge ingeniører skal rekke
forelesningen sin. Men det finnes også de som er mer proffe - de
betrakter seg selv som kjørende, innfrir pliktene og ønsker
seg rettigheter på lik linje med bilene. Og mens de som tar på
seg hjelm forsøker å lære opp bilistene, venter på
å få status som kjørende, venter bilistene og bussjåførene
på at syklistene skal disiplinere seg. En ting er i hvert fall sikkert,
bilene må venne seg til sykler i veien - for de er kommet for å
bli.
KAREN ANNE OKSTAD
KENNETH AAR (FOTO)
Fakta:
For bil:
* Syklister som befinner seg på veibanen (sykkelfeltet medregnet)
er kjørende og har samme rettigheter som kjøretøy
med fire hjul, og skal ikke tutes på eller skvises inn mot fortauskanten.
* Som bilfører har du vikeplikt for syklende når du skal
svinge til høyre. Det vil si at før du svinger til høyre,
må du forvisse deg om at det ikke kommer en syklist på din
høyre side som skal rett fram.
* Et sykkelfelt er et kjørefelt. Som bilist har du vikeplikt
for syklende når du skal svinge over dette feltet.
* Bussen har vikeplikt når den skal kjøre over sykkelfila
og inn på bussholdeplassen.
For sykkel:
* Som syklist på kjørefeltet/veibanen er du kjørende.
Du har de samme rettigheter og plikter som en bilist. Vis tegn når
du skal svinge eller skifte kjørefil. Når du sykler i et sykkelfelt
og skal svinge en vei inn til venstre, må du i god tid skifte fil
ved å vise tegn . Skal du svinge til høyre, skal du i god
tid vise tegn og sykle inn i feltet lengst til høyre før
du svinger.
* En syklist må bruke sykkelfeltet på høyre side
av veien. Å sykle mot kjøreretningen er forbudt!
* Når bilene står i kø foran et kryss, kan du sykle
fram til krysset på høyre side av køen.
* Du har vikeplikt for buss når føreren gir tegn om at
bussen skal forlate holdeplass.
* Som syklist kan du helst ikke bråstoppe i sykkelfeltet. Skal
du stoppe, må du holde deg helt til høyre i fila, og vise
tegn ved å bøye albuen og holde høyre håndflate
opp.
* Som syklist bør du gjøre deg selv godt synlig, med refleksutstyr
på klær og sykkel, og lys på sykkelen.
* Hold så god avstand til fortau eller grøftekanten at
passerende bilister må foreta en ordentlig forbikjøring. Ligg
i midten av din kjørefil - også i rundkjøringer. |
|