Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

- Vi kommer alltid til å tro at han skal dukke opp igjen, sa Mor.
- En stor tykk stripegutt med halen til værs på vei ned bakken
for å hilse på oss når vi kommer hjem.

- Det hadde vært så fint, sa Den lille gule, som satt under sofaen,
- om han kom inn akkurat nå.»

Sissel Lie og Pusegutten har skilt lag. Pusegutten har lagt ut på sin ensomme vandring langs de evige jaktmarker. De fete mus i det hinsidige skjelver av skrekk - de vet meget vel at Pusegutten er en drittsekk.

Sissel Lie på sin side beveger seg i et langt mer prosaisk landskap. Nå er hun prodekan ved HF-fakultetet. Men det er ikke derfor hun ser litt sånn mellomfornøyd ut under de første to tredjedelene av intervjuet: Hun bærer tungt. Sissel Lie skyver på en stein, og veien går bare oppover. Hun holder på med et teaterstykke. Det er enda en stund igjen før hun er kommet så langt med det at skuespillerne får noe hvori de kan fylle seg selv.

Men hun har ennå den lille gule. Den lille gule kom inn i Puseguttens liv mens Pusegutten fremdeles var i sin beste alder. Sissel Lie skrev fire bøker om Puseguttens liv og levnet. Den siste kom ut nå i høst. Den slutter med at katta dør etter et langt og hendelsesfullt liv.

Bøkene om Pusegutten er selvbiografiske.

- Alt som står der er sant, bortsett fra at da Pusegutten døde så måtte vi putte ham i fryseren fordi det var vinter, og vi måtte vente til tæla gikk før vi kunne begrave ham. Men det turte jeg ikke ta med i boka. Det var ikke for barnas del, de synes den slags er helt greit. Men noen voksne synes sånt er uappetittelig.

Ved nærmere ettertanke:

- Jeg smurte kanskje litt tykt på noen steder.

«Etter en stund hørte de et brøl fra soveværelset. Far hadde hvilt seg, og da han skulle stå opp, satte han den ene nakne foten rett i den lille gules bæsj på teppet foran sengen. Den gulbrune bæsjen tøt frem mellom tærne.

Pusegutten skyndte seg inn under bordet for ikke å få skylden. Far tok matten med på badet og vasket den. Så fant han på at han skulle barbere seg. Han smurte seg inn med skum og laget skum i vaskevannet i vasken og raket seg fin og glatt. Da så han at restene av den lille gules bæsj fortsatt lå i bunnen av vasken.

- Hjelp, jeg har kattebæsj i ansiktet, skrek han.»

Forsker og forfatter

Sissel Lie har en betydelig litterær produksjon bak seg. Ved siden av å være professor ved Romansk institutt har hun hele tida pleiet sitt forfatterskap. De to hattene ? forskerens og forfatterens ? bytter på å sitte på hennes hode.

- Den samme drivkraften ligger bak det å forske som det å skrive litterært: Det å finne ut ting. Man spør: hva er nå dette for noe. Så går man inn på det med ord, fra ulike kanter. Når du skriver romaner blir språket mer sanselig, mer billedlig. Men det kan godt handle om det samme. Min første roman handlet om kjærlighet. Det gjorde også fagboka som kom omtrent samtidig.

God venn

Hva vil Sissel Lie bli husket for?

- At jeg har vært en god venn. Et ordentlig menneske. Det er mye viktigere enn all denne skrivinga.

Melankoli:

- Når du ser hvordan omdreiningshastigheten er i litteraturen for tida... Du står i hyllene i bokhandelen noen måneder før jul, allerede rett over nyttår er det vanskelig å få tak i bøker av deg. Etter et år ser du dem på billigsalg. Så er de vekk. Så selv om du har holdt på og gitt ut bøker år etter år, så fins det ikke noe av deg i bokhandelen dersom du ikke har gitt ut noe siste året. Det fins nok noen eksemplarer på biblioteket men der blir de jo slitt ut. Så fins de jo i Mo i Rana da.

- Er det litt sårt?

- Det føles ganske deprimerende. Du jobber temmelig mye med ei bok, både uttrykksmessig og på andre nivå. Jeg har jo ting jeg vil si. Og så blir bøkene borte med en gang. Det er den store produksjonen av ord i vårt samfunn. Det fører til at man blir mindre motivert for å skrive. Det er så mye strev med å få til en roman skikkelig, jeg synes knappest det er verdt det.

Sissel Lie er blitt til del mye omtale i nyere norsk litteraturhistorie. Øystein Rottem tildeler henne et anseelig antall sider i sitt siste bidrag, hvor beskrivelsen av bøkene hennes får god plass. Men objektet for Rottem's omtale er selv ikke spesielt fornøyd.

- Jeg synes omtalen hans er direkte forulempende på flere punkter. Han skriver noe om at jeg er spesialist på kvinner i overgangsalderen, når jeg prøver å skrive om et ektepar som har vært sammen lenge, som begynner å bli eldre og som har vanskelig for å finne hverandre ? og samtidig så gjerne vil. Det var det jeg trodde den handlet om. Så får du slike ting tilbake... og du tenker at alt sammen er tilfeldig, hva du blir kjent for. Dertil er det bare tull. Da tenker jeg, skitt au.

- Er du blitt slaktet noen gang?

- Jeg deltok i et skriveprosjekt en gang, det var tidlig på åttitallet, og boka het «hva har du tenkt å gjøre med våren.» Vi ble offer for et slakt i Adresseavisen, et slakt som var så usaklig at det førte til et par forsvarsinnlegg i Ordet fritt-spalta. Det var grusomt. Men etter hvert er jeg blitt mindre interessert i hva folk skriver om meg. Jeg har såpass mange lesere gjennom selve skriveprosessen. Det er verre med forfattere som kun er blitt lest av konsulentene på forlaget, så kommer de ut ? og blir slaktet.

Skriver - for hvem?

Menn leser ikke bøker. Eller, de kjøper ikke bøker, viser undersøkelser gjort av bokklubber. Så hvem skal kvinnelige forfattere skrive for, om ikke andre kvinner? Man skriver om det man kjenner best, som for eksempel eget kjønns sjeleliv.

Kanskje det ikke er så enkelt. Om menn ikke kjøper bøkene, kan det være at noen av dem kikker i romanen de finner på parnerens nattbord. Dessuten framstår det som litt av en fordom at det ikke skulle være mulig å komme under huden på romanpersoner av motsatt kjønn.

Det har kommet fire bøker i serien om Pusegutten. Det kommer ikke flere. Pusegutten er død. Den lille gule er så lite hjemme at det er ikke så mye å skrive om. Dessuten har Sissel Lie andre prosjekter på gang. Ved siden av teaterstykket hun skriver på, synes hun det er artigere enn på lenge å skrive fagbøker.

- Forlagene er villigere nå enn på lenge til å gi ut faglitteratur. På syttitallet kom det ut masse fagbøker, så kom det en periode hvor det var bortimot umulig. Men nå opplever vi et oppsving igjen. Det er jo artig.

- Du sløser ikke med ordene i bøkene dine?

- Jeg synes ikke man trenger å bruker så mange ord, folk skjønner det likevel.

Det skapende øyeblikk

Sissel Lie er født i Kristiansand. Familien hennes flyttet til Trondheim da hun var ni. Her bodde de et år, før de flyttet videre til Orkanger, hvor hun ble boende til hun var ferdig på gymnaset som nittenåring. Så begynte hun å studere, før turen gikk til Frankrike, og etter hvert høyere studier.

Lærerrollen og veilederfunksjonen har stått sentralt gjennom det meste av hennes yrkesliv.

- Det kreative øyeblikk, hvor man greier å formidle noe viktig ? hvor den som mottar det faktisk får noe som er viktig for livet. Men akkurat der ble jeg utbrent en periode. Det å være lærer ved et universitet er et heldøgnsprosjekt. Det ble for mye å kombinere det med å være forsker, forfatter, og med familieliv.

Nå er hun prodekan. En god prodekan, ifølge dekan Petter Aaslestad.

- Jeg synes det er artig å være med i beslutningsprosesser. Men det blir ofte veldig lite ut av det. Det kan lett føles som om man bare flytter papir.

Melankoli.

- Du er humanist og dermed antatt å være blant de som befinner seg lengst borte fra Gløshaugen. Hva mener du nå om konstruksjonen NTNU?

- Jeg var veldig negativ i utgangspunktet. Man snakket om tverrfaglighet, men jeg kunne ikke skjønne at mine fagbøker om kjærlighet kunne ha noe å si til folka på Betong. Jeg skrev et innlegg i Dagbladet rett før NTNU ble født. Jeg var så rasende. Nå ser jeg mer mulighetene som fins.

- Hva fikk deg til å endre oppfatning?

- For det første er det idiotisk å fortsette å kjempe mot noe som er et faktum. Desuten kan HF være med på å definere denne teknologiske profilen. Et eksempel på det fagoverskridende er at vi har en filosof som er involvert i arbeidet med medisinsk etikk. Det er enormt mange muligheter. Bare fantasien begrenser.

Fødselshjelper

Sissel Lie er fødselshjelper. Omgivelsene hennes fremhever denne siden hennes. Hun strekker seg langt for å hjelpe fram hva det nå er studentene har på hjertet.

- Skriveprosessen bak det å være forfatter og det å forske, er langt på vei den samme. Du har ikke de samme forpliktelsene overfor leserne når du skriver skjønnlitteratur, kontrakten med leseren er en annen, men mye er likt. Jeg tror at det gjelder å se disse likhetstrekkene, for å få forløst noe av kreativiteten når man forsker. Det gjelder å slippe til seg selv, ikke la seg binde opp av angsten for hva folk i fagmiljøet måtte finne på os si om det man leverer. Vi har alle våre små sensorer som sitter på ryggen når vi skriver. Disse er flere, og sintere, når jeg skriver fag enn når jeg skriver skjønnlitteratur. Om det er en litteraturkritiker der ute som skriver skitt om boka di, så er det så sin sak - men det du skriver som er forskning skal aksepteres av et faglig fellesskap. Det kan være mye skumlere.

Skyver og skyver

Jeg er mann. Så jeg lar det ikke gå inn på meg at hun holder meg på - misbilligende? - avstand den første timen. Hun snakker med betydelig engasjement når vi kommer inn på fag. Det er når vi vender tilbake til litteraturen at det lave, fuktige skydekket siger inn.

Men så finner vi ut hva som plager henne. Teaterstykket. Stykket er en rullestein og det er bare oppoverbakker. Sissel skyver og skyver.

- Det er vanskelig å få til. Kampen mot teksten... Den dagen jeg kommer så langt at det blir til noe, men jeg har holdt på siden i fjor vinter. Det plager meg.

Så lysner hun opp.

- Men nå har jeg fått en ide som vil bringe stykket videre. Det skal gå!

«Så sovnet hun en stund og drømte at Pusegutten og hun jaget tyver.
Selv om pusegutten er borte, så er han ikke borte, tenkte Den lille gule.»