Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

«Jeg svarer ei. Mitt kall er kun at spørge.» Salige Ibsen svarte slik på spørsmålet om hvorfor Nora gikk. Om Kari kommer eller går, er uvisst. Hun slentrer forbi, tilsynelatende ubesværet over det faktum at to sinte menn glefser etter henne i Adresseavisens spalter. Først var det Rune Bækken i Foreningen 2 Foreldre som kom i harnisk over hennes observasjoner omkring det faktum at statsråd Marit Arnstad kunne føde et barn uten å oppvise en synlig far. Så var det nestleder i Kristelig Folkeparti og Valgerd's statssekretær, Odd Anders With, som skåldet henne for å være enkel, dårlig, faglig useriøs, skrive usant, fordomsfullt og grovt insinuerende. «Melby svikter,» «Melby er utydelig,» og «Melby forsvarer seg» ifølge With.

Kari Melby kniper øynene igjen. Hun er historiker og ansatt ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier. Professor Melby er ikke samfunnsviter. Hun har ingen faglig bakgrunn for å si noe spesifikt verken om 'barnets beste' eller 'familiens beste.'

- Mitt anliggende var å si noe om hva et fenomen forteller om kulturelle endringer. Jeg kjenner ikke Marit Arnstad. Jeg vet intet om henne og hvem som måtte være far til hennes barn. Jeg ser på Marit Arnstad som et fenomen. De kulturelle endringene dreier seg om kjønnsrelasjoner og seksualnormer. Det er det ene. Det andre, jeg ville, var å peke på at familiepolitikken - Kristelig Folkeparti's, og andre partiers - er tuftet på verdier som gjerne framstilles som universelle. De beskrives som evige og gir seg selv uten nærmere begrunnelse. Slik er det bare. Det var dette jeg ønsket å problematisere.

- Så du foretrekker å stille spørsmålene. Du liker ikke å svare på dem?

- Jeg gjør ikke det, ikke i denne sammenheng i hvert fall. Jeg er historiker, ikke sosiolog.

Innledningsvis listet vi opp Odd Anders With's ekstensive bruk av adjektiver statssekretæren tok i bruk for å karakterisere Melby sine synspunkter.

- Hva irriterte deg mest ved innlegget hans?

- Umiddelbart ble jeg irritert over det jeg oppfatter som akademikerhets fra ham. Jeg synes det blir smålig og litt for enkelt å rakke ned på akademikerens omdømme når noen sier noe ubehagelig. Det var min første reaksjon. Irritasjonen fordunstet etter hvert: Det er vel slik at forskeren og politikeren har ulike anliggender her. Forskerens oppgave er å spørre hvor ting kommer fra, hva som ligger bak, hvorfor ting er som de er. Politikeren derimot skal helst holde opp det vedkommende synes er bra, det man har gjort eller har tenkt å gjøre. Du ser det på måten debatten her har vært ført på. Man har brukt andres innlegg som påskudd til å fremme det man selv er opptatt av. With vil fremme regjeringas politikk, mens jeg har ønsket å stille noen spørsmål ved det vi tar for gitt og oppfatter som naturlig. Det viser seg som oftest å være kulturelt bestemt.

- Har du tatt skrekken nå - blir det siste gangen dine synspunkter kommer i avisa?

- Bevares nei. Jeg mister ikke nattesøvnen av dette. Men det er krevende å føre slike debatter. Så dette er ikke noe jeg gjør ofte.

- Du liker ikke spørsmålet, men du får det likevel: Er ikke en familie bestående av mor og far i et heteroseksuelt ekteskap, det beste for barnet?

- Hvorfor, er mitt motspørsmål. Hvorfor er ikke en enslig med stor kjærlighetsevne, omsorgsoverskudd og godt sosialt nettverk, godt nok? Hvorfor er ikke mors eller fars samboer av samme kjønn som har levd sammen med barnet i mange år, god nok? Hvorfor er ikke det lesbiske paret som gjerne kan være verdens beste tanter, gode nok? Hvorfor er det i alle situasjoner bedre med to enn en, og bedre med to kjønn enn ett? Spør Kari Melby. Og fortsetter:

- Dersom du tar partiprogrammet til Kristelig Folkeparti på ordet, er det unødvendig å svare på disse spørsmålene. Svarene gir nemlig seg selv - de er gitt fra naturens side. Mens mitt utgangspunkt er å behandle dem som kulturelle fenomen.

- Er det en menneskerett å få barn?

- Nei, det er ingen menneskerett å få barn. Det er heller ingen menneskerett å få lov til å adoptere. Verken for par eller enslige, for heteroseksuelle og homoseksuelle. Men det er verdt å merke seg at mens det i vår verden i dag ville vært umulig å lage regler som sa at jøder som gruppe ikke skulle få adoptere, er det fullt mulig å hevde at homoseksuelle skal være utelukket. Hvorfor er det slik?

Noe senere:

- Dette intervjuet fikk du ikke mye ut av.