Kronikk 
Petter Myhr
Dylans mange liv
«Bob Dylan er vårt århundres mest betydningsfulle
artist og låtskriver.» Det skriver Petter Myhr i denne kronikken,
som tar for seg artistens kunstneriske karriere. Myhr er utdannet ved NTNU.
Dette er min påstand: Bob Dylan er vårt århundres
mest betydningsfulle artist og låtskriver. Mens andre populærartister
forsøker å tyne den ungdommelige rockemyten helt inn i alderdommen,
makter Dylan å gi kunstnerisk uttrykk for alle livets faser. Gang
på gang har han redefinert seg selv. Han har levd så mange
liv nå, at det blir stadig mer interessant å lytte til ham.
Dylan har hatt nok av fristelser i løpet av karrieren: Han kunne
ha forblitt en 60-talls protestsanger. Han kunne ha forblitt en 70-talls
rocker. Han kunne ha forblitt en 80-talls gospelartist. Men nei - Dylan
går videre, og som regel lenge før publikum oppfatter hva
som foregår. Alle disse forandringene har skjedd under store protester
fra fansen - de mest ekstreme av dem hadde heller sett at Dylan var død,
enn å være vitne til det de oppfatter som heltens store svik.
«Don't look back» heter en klassisk film om Dylan, og han
ser seg aldri tilbake. Han avviser nostalgien konsekvent. Han har riktignok
hatt problemer innimellom, med å finne sin plass og sin funksjon
som artist, særlig på 80- og delvis på 90-tallet. Men
nå, mot slutten av dette årtusen, er Dylan tilbake for fullt
- med døden som drivkraft.
«Arbeid så lenge det er dag, for snart kommer dødens
natt da ingen kan arbeide». Dette verset - fritt fra Johannes evangelium
- tvang Dylan i gang med hans foreløpig siste plate, det melankolske
mesterverket «Time out of mind» (1997). Etter å ha hørt
jevnlig på denne plata i to år, tør jeg hevde at «Time
out of mind» er helt på høyde med det beste han har
gjort.
Alle sangene på albumet henger på et vis sammen, de skildrer
den samme tilstand av nedstemthet og desillusjon. Du kan ta en linje fra
én sang og bytte den ut med en linje fra en annen, uten at tekstene
mister mening av den grunn. Hovedpersonen i sangene vandrer alene langs
gjørmete veier. Her finnes ikke asfalt, ingen biler, ingen moderne
teknologi overhodet. Det er ikke noe moderne ved denne plata, verken innholdsmessig
eller når det gjelder produsenten Daniel Lanois' lydbilde. Alt er
gammelt og tidløst på samme tid.
Jeg-personen i sangene (heretter kalt «Sangeren») er fullstendig
nedsunket i melankoli. Festen er over, alt er hult og tomt, og det finnes
mindre og mindre igjen å si. Han blir trist av andres latter. Han
er distansert fra alt og alle: «I got new eyes. Everything looks
far away». Før gikk tida for fort, nå er den gått
i stå. Han ønsker at noen kunne komme og skru klokka tilbake,
men vet altfor godt at dette er umulig. Han ser hva som venter, han stirrer
døden i kvitøyet, og han vet at det er like før: «It's
not dark yet, but it's getting there».
Alderen tynger, helt klart. Men følelsen som preger Sangeren
på denne plata er en type melankoli som godt kan ramme relativt unge
mennesker. Det er ikke alderen som sådan som har skyld i melankolien
- antakelig er det meget sterk kjærlighetssorg og en generell livslede.
Han har vært rundt i hele verden. Han har sett mye - for mye.
Livet har ikke noe mer å by på. Nå gjenstår det
bare å komme seg til himmelen før døra stenges.
Bob Dylans musikk har alltid vært nært knyttet til den amerikanske
sangtradisjonen. Og på denne plata kanskje mer enn noen gang. Hans
metode på «Time out of mind» er som følger: Han
tar en linje fra en gammel sang, og dikter til noen for egen regning. Dylan
har pløyd gjennom gamle ballader, blues-låter og åndelige
sanger, og rørt alt dette sammen med sitt eget stoff. En av de sterkeste
sangene på plata: «Trying to get to heaven before they close
the door» inneholder minst et dusin lån fra den amerikanske
tradisjonen. Og han siterer naturligvis seg selv også: 70-talls hiten:
«Knocking on heavens door» spøker bak tittelen «Trying
too get to heaven before they close the door». Og uttrykket «take
me disappearin' through the smoke rings of my mind», fra den stoff-inspirerte
sangen «Mr. Tambourine man», er på denne plata endret
til: «I'm strolling through the lonely graveyard of my mind».
Det sier ganske mye om forskjellen mellom Dylan på midten av 60-tallet,
og den Dylan vi møter nå ved tusenårsskiftet.
I et intervju med New York Times har Dylan sagt følgende om sitt
forhold til den amerikanske sangtradisjonen: «Disse gamle sangene
er mitt leksikon og min bønnebok. All min tro har utgangspunkt i
disse gamle sangene, bokstavelig, alt fra «Let me rest on that peaceful
mountain» til «Keep on the sunny side». Du kan finne
hele min filosofi i disse gamle sangene. Jeg tror på en Gud i tid
og rom, men hvis folk spør meg om det, vil jeg peke tilbake mot
disse sangene. Jeg tror på Hank Williams når han synger «I
saw the light». Jeg har også sett lyset.»
Det vakte voldsom oppstandelse da Bob Dylan ble «født på
ny» i 1979.
Hundretusener av fans var rystet. Etter omvendelsen fulgte tre album,
som tilhører det vi kan kalle Dylans «evangeliske» periode.
Siden den gang har det ikke vært rettet så mye oppmerksomhet
mot Dylans gudstro. Det er litt synd, for den tro som kommer til uttrykk
i dagens dylan-sanger, er etter min mening langt mer interessant enn den
han skildret i den nyfrelste perioden på begynnelsen av 80-tallet.
Albumet «Time out of mind» avsluttes med en 17 minutter
lang blues-låt som gir et vakkert og nesten rørende uttrykk
for Sangerens melankoli, hans desillusjon - og hans hardt prøvete
tro. Sangeren føler seg som en fange i en uforståelig verden,
han er på grensen til galskap, men hans hjerte lengter mot «the
Highlands» - til Høylandet - som rent bokstavelig ser ut til
å være de skotske høyslettene, men i overført
betydning er et bilde på Himmelen. Sangeren ønsker ikke noe
fra noen lenger, det er ikke stort mer å ta. Han har sett alt, han
venter ikke noe mer i dette livet. Han ser ungdom i parken, i lyse fargesterke
klær - men alt er langt unna - hans hjerte lengter mot Høylandet,
og han vil gå dit når han føler seg god nok til å
dra. Han er overbevist om at det er dit han skal, når han blir kalt
hjem. Det fins ikke noe annet sted å gå. Han er der allerede
i tanken - og det er godt nok akkurat nå. |