Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

- Det ser ut til å vera liten samanhang mellom den faglege kvaliteten til forskingsmiljøa målt på den internasjonale skalaen, og den merksemda fagmiljøa greier å skaffa seg i norske media, skriv Det Norske Videnskaps-Akademi (DNVA) i si forskingsmelding «Norsk forskning ved sekelskiftet» om kvaliteten på norske forskarar. DNVA rettar ein spesifikk kritikk mot kvaliteten på humanistisk- og samfunnsforsking. Meldinga meiner at forskinga i fag som historie, etnologi, nordistikk, folkloristikk, medie-, teater- og musikkvitskap er for nasjonalt orientert og at det i nokre av desse faga blir lagt for stor vekt på formidling til norsk ålmente. DNVA peikar også på at mange samfunnsfag, som sosialantropologi, sosiologi, statsvitskapen med fleire, har eit internasjonalt forskingsnivå å forholda seg til.

- Når mange forskarar i desse faga framleis publiserer på norsk, er dette eit teikn på at forskinga ikkje held internasjonale kvalitetsmål, skriv Det Norske Videnskaps-Akademi i meldinga si.

Forbausa Brøgger

Jan Brøgger, professor i sosialantropologi ved NTNU, er forbausa over DNVA sine konklusjonar.

- Samfunnsforskinga som føregår på universiteta held utan tvil internasjonale mål. I det faget eg har mest greie på, sosialantropologi, ligg den norske forskinga heilt i teten og har vore leiiande i den teoretiske debatten, hevdar Brøgger som viser til talet på siteringar i internasjonale tidsskrift, publikasjonar og artiklar i høgt skatta tidsskift. Han trekkjer fram Fredrik Barth og Johan Galtung som norske forskarar i eliteklassen.

Også Torbjørn Knutsen, fyrsteamanuensis i statsvitskap ved NTNU som har mange års forskarerfaring frå USA, er usamd med kritikken frå DNVA.

- Magekjensla mi seier at kvaliteten på norske forskingsprosjekt ikkje ligg under utanlandske, men eg trur norske forskarar ikkje er flinke nok til å skriva. Det blir stilt relativt små krav til publisering i Norge. Norske forskarar skriv relativt lite, og når dei skriv, blir det ofte mykje interne rapportar eller konferanseartiklar som ikkje når ut over heime-institusjonen. Her har me mykje å læra av andre, spesielt britar og amerikanarar som legg stor vekt på å publisera i internasjonale tidsskrift, hevdar Torbjørn Knutsen. Han støttar SVT-fakultetet si ordning med at doktorgradsstudentane ? i staden for å skriva éi stor avhandling ? kan publisera ei handfull kortare artiklar i slike tidsskrift.

- Denne ordninga er positiv på den måten at kvaliteten på stipendiatane sitt forskingsarbeid blir vurdert av anonyme dommarar, av fagfellar som er innbeden til å vera vurderaren til tidsskriftet. Dermed er det ikkje berre forholdet til personane i komiteen som avgjer vurderinga, seier Knutsen.

Gunstig for samfunnsforsking

Brøgger meiner at samfunnsforskinga i Norge etter siste krig har fått spesielt gode rammevilkår.

- Det norske arbeidarpartiet trudde på samfunnsplanleggjinga som eit vitskapleg prosjekt, ikkje minst innan økonomi. Dette har ført til stor breidde i norsk samfunnsforsking, seier Brøgger.

Norge er eitt av få land der samfunnsfaga og humaniora sin del av forskingsressursane samla er over 10 prosent av dei totale forskingsressursane, som er på 18 milliardar i 1999. Brøgger meiner likevel at det ikkje er spesielt lett å hevda seg i samfunnsforskinga, og hevdar konkurransen om forskarstillingane er stor. Han trur det likevel kan vera noko i DNVA sin påstand at det er liten samanhang mellom den faglege kvaliteten til forskingsmiljøa målt på den internasjonale skalaen og den merksemda fagmiljøa greier å skaffa seg i norske media.

- Somme samfunnsvitskaplege miljø har lett tilgang på massemedia, til dømes Forskningsstiftelsen Fafo som med LO i ryggen har klippekort i NRK. Media er også ute etter oppslag, og då kan ei gallup-undersøking få breiare plass enn eit teoretisk gjennombrot i kulturteori.

- Kan dette føra til at forskinga ikkje lenger blir sett på som den same objektive premiss- og kunnskapsleverandør til samfunnet som tidlegare?

- Ja, dessverre. Eg trur me må trekkja opp eit skilje mellom forsking og vitskap, seier Brøgger.

For mykje soloforsking

Det Norske Videnskaps-Akademi hevdar at humaniora og samfunnsfaga i Norge har hatt ein individuell forskingstradisjon med lite samforfattarskap eller organisering i forskingsgrupper.

- Frå hovudfagsnivå og oppover har forskarane ofte arbeida individuelt med sitt eige prosjekt og som regel ikkje hatt kontakt med prosjekta til kollegaene, skriv DNVA. Det Norske Videnskaps-Akademi meiner at mange miljø og forskingsgrupper er for små i dag, og at dei fast vitskapleg tilsette innan humaniora og samfunnsfaga ved universitet vil kunne effektivisera og auka kvaliteten på forskinga ved å i større grad organisera forskinga i grupper.

- Rapporten har nok rett på dette punktet, seier Torbjørn Knutsen som støttar samarbeidstanken. Han vil likevel presisera to tilhøve.

- For det første er samarbeid lettare i klart emprisk-baserte prosjekt og har alltid vore vanlegast i naturvitskapane og i kvantitative samfunnsfag. Viss samfunnsfaga og humaniora skal pressast inn i gruppearbeid, kan dette driva desse faga inn i eit naturvitskapleg ideal som er ein hemsko for prosjekt som fell utanfor den positivistiske kunnskapstradisjonen.

For det andre meiner Knutsen at under forskarutdanninga er det individet sin eigenproduksjon som i praksis tel mest.

- Du blir vurdert som jobbsøkjar, stipendsøkjar og for opprykk i første rekkje ut frå det du har skrive sjølv.

Jan Brøgger peiker på at mykje av den humanistiske forskinga og samfunnsforskinga med sin hermeneutiske orientering må bli individuelt orientert.

- Men me har døme på det motsette: Den store maktutgreiinga var eit prosjekt med mange medarbeidarar under Gudmund Hernes si leiing og difor av den typen Videnskapsakademiet set pris på.

- Eignar den humanistiske og samfunnsvitskaplege forskinga seg ? av natur ? betre som individuell forsking enn som gruppeforsking?

- Ja, gruppetenkning fungerer ikkje i hermeneutiske, fortolkande prosjekt. Eit forskingsmiljø med dialog er likevel viktig, seier Jan Brøgger.
 

Fakta Regjeringa la fram stortingsmeldinga «Forskning ved eit tidsskille» 11. juni i år. 27. september vil Det Norske Videnskaps-Akademi leggja fram sitt forskingspolitiske dokument «Norsk forskning ved sekelskiftet». Medan stortingsmeldinga har hatt hovudvekt på anvendt og næringslivsretta forsking, har Det Norske Videnskaps-Akademi sett fokuset på grunnforskinga. «Norsk forskning ved sekelskiftet» dekkjer også det forskingsinterne grundigare enn stortingsmeldinga. Det Norske Videnskaps-Akademi påstår å ha dei fremste forskarane i landet blant sine medlemmar og meiner på denne bakgrunn å ha «særdeles gode forutsetninger for å kunne uttale seg med autortiet om styrken og svakheten til norsk forsking og til organiseringen av norsk forsking.

I meldinga rettar Videnskapsakademiet kritikk mot kvaliteten på den humanistiske og samfunnsfaglege forskinga. Akademiet vil dessutan ha ei meir effektiv forskarutdanning. Stipendiatane fryktar det blir eit rotterace