Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Figuren forteller om krisen og dilemmaet i høyere realfagsundervisning. Arealet av hver trekant er tilgjengelig studietid. Høyden er kunnskapsnivå, og bredden i en gitt høyde er bredden av kunnskapene på det nivået. Toppen er gitt av samfunnets krav, ikke av universiteter og høyskoler. Basisnivået for trekantene er nivået til elevene som kommer fra videregående skole (VGS).

Den første trekanten viser situasjonen opp til rundt 1970. Elevene fra VGS hadde solide kunnskaper i matematikk, fysikk og kjemi. Avstanden til toppkompetansenivå var moderat, og den høyere utdanningen kunne omfatte en stor bredde. Dette gjorde tverrfaglig samarbeid med andre miljøer enkelt og naturlig, selv om «tverrfaglig» ennå ikke var blitt moteord. Alle hadde samme basiskunnskaper.

Den andre trekanten viser hva som nå skjer, i litt overdrevet skala, når realfagsnivået fra VGS er et helt år lavere enn før. Selv om studietiden er litt utvidet, er det ikke nok til å la studentene få den samme realfaglige bredde som før, hvis toppen av trekanten skal nå opp til samfunnsnødvendig spisskompetansenivå. Studentene har ikke lenger tid til å forstå hva de driver med, men må konsentrere seg om å lære metoder, formler og dataprogrammer innen sin spesialprofesjon. De kommer ut med et oppdatert metode- og programmsett, men kan ikke lett kommunisere med andre eller omstille seg, for de mangler basisbredden.

Den tredje trekanten er spesiell for NTNUs siv.ing. studium. For å lære studentene om tverrfaglighetens velsignelser og gjøre dem kulturelt stue-rene, søler man bort i alt nesten et år på hva jeg samlet kaller holdningsskapende fag (annet skaper de i hvert fall ikke). Dermed blir den faglige bredde syltynn, og mulighetene for omstilling og tverrfaglig samarbeid minimale.

Ved konstant disponibel studietid vil faglig basisbredde være omvendt proporsjonal med avstanden mellom VGS sluttnivå og spisskompetansen som kreves oppnådd.

Jo mer tid som brukes for holdningsfag, jo smalere blir den faglige basisbredde, og jo mindre egnet blir ingeniøren og forskeren for å se utover sine egne snevre faggrenser. Holdningsfagene kan kanskje øke lysten på tverrfaglig samarbeid, men vil fjerne evnen.

Hva kan gjøres?

Lang sikt:

For noen tiår tilbake ga gymnas /videregående skole en basisutdannelse i matematikk, fysikk og kjemi til en viss prosentdel av norsk ungdom, som var tilfredsstillende for høyere realfagsstudier.

Hvis, i dag, videregående skole ville gi samme prosentdel av ungdommen den samme, gammeldagse realfagsutdannelsen, ville dette fremdeles være tilfredsstillende grunnlag for høyere realfagsstudier. Datafag, «relativistisk» mekanikk «kvante»-mekanikk, sorte hull, avansert statistikk, ja selv grafiske kalkulatorer, er faktisk luksus kakepynt som høyskoler og universiteter lett gir selv når det trengs i studiet.

Dette vil si en fullstendig linjedeling i de siste tre år av VGS.

Kort sikt
(tre års oppstarttid?):

Realfagsstudier bør sette 3Mx, 2Kj og 3Fy som absolutte opptakskrav.

Dermed kunne kompletteringskurs i 2Kj eller 3Fy sløyfes, og hele august måned brukes til obligatorisk livredningskurs i matematikk, inntil videregående skoler får tilbake skikkelig algebra og brøkregning.

Idag, ved NTNU

Fjern ex.phil.-faget for siv.ing. studiet. For alle realfagsstudier: Stryk alle som ikke kan følge med i en undervisning som krever 1970-nivå på elevene fra VGS. Dette vil om noen år redusere antallet uteksaminerte til halvparten av kapasiteten og behovet, men de som kommer ut vil være bredsporete, omstillingsdyktige og tverrfaglige.

Reduksjonen i realist-produksjonen vil være så drastisk at selv Departement, LO og NHO vil forstå at noe må gjøres, særlig med VGS.