|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
ledelsen har ordet: Studenter over landegrensene Mjøsutvalget foreslår at vi skal øke antall norske studenter i utlandet. Umiddelbart høres dette riktig ut. Det gir en ekstra dimensjon i tillegg til det norske utdanningssystemet. Kandidatene får oppleve andre tilnærminger til utdanning, kunnskap og kompetanse. De lærer språk og får erfaring fra andre kulturer og samfunnsforhold. Dette utvider ikke bare deres egen horisont, men de vil også berike det norske samfunn med de erfaringer de bringer med seg når de kommer tilbake til Norge. Og de fleste kommer tilbake. Vi skal heller ikke beklage at noen velger å forbli i utlandet. De vil i fremtiden kunne fungere som ambassadører for Norge og være viktige kontaktpersoner for nordmenn og norsk nærings- og kulturliv i utlandet. Så langt, så bra. La oss snu litt på tankegangen og se på betydningen av utenlandske studenter i Norge. Mye av den samme argumentasjonen kan brukes. Vi gir dem kunnskap basert på norsk kompetanse, våre tilnærmingsmåter og vår kultur og verdier. Det de lærer om norske forhold, kan de ta med seg tilbake til sine hjemland. Enkelte vil også ha muligheten til å bli her, men uansett vil de være viktige ambassadører og kontaktpersoner mellom Norge og de land de kommer fra. For Norge vil de være viktigere enn våre norske studenter i utlandet. De vil ha et langt større kontaktnett i sine hjemland gjennom familie og kjente enn det en norsk student kan opparbeide gjennom en kort periode eller noen år som utenlandsstudent. Ut ifra en slik vurdering burde vi legge større vekt på å få utenlandske studenter til Norge enn norske studenter til utlandet. Ser vi på statistikken, går den i motsatt retning. Det er i størrelsesorden 15 000 norske studenter i utlandet. I Norge er det rundt 4 000 utenlandske studenter. I fremtiden bør derfor ressursene settes inn på å få flere utenlandske studenter til oss. Dette vil kreve kraftfulle tiltak. Slike tiltak er en del av den offentlige utdanningspolitikk i enkelte land. Det mest bemerkelsesverdige er at England, som er det land som allerede har den største andel utenlandsstudenter, nå satser på å øke dette med 10 000 hvert år i fem år fremover. Satsingen på å øke antall utenlandsstudenter i Norge bør være målrettet mot de områder hvor vi spesielt kan bidra i det globale kunnskapsnett. Det vil si områder hvor vi har spesiell kompetanse vitenskapelig og kulturelt. Eksempler på dette hos oss er marin og maritim forskning, energi og miljøforskning, og den tradisjon vi har innenfor organisasjon av arbeid og samfunn. Det er ikke like lett å få studenter til Norge som til England. Dessuten er levekostnadene i Norge høye. Derfor må vi sette inn spesielle tiltak gjennom engelskspråklige mastergrader og bruke økonomiske insentiver gjennom stipendordninger, og gi muligheter for studenter å skaffe seg ekstrainntekter. Særlig vil slike tiltak være nødvendig for studenter fra utviklingsland, og fra de landene i Europa som strever med å komme seg etter kommunistregimene. Vi har allerede en del slike ordninger, men skal vi få flere studenter til Norge, må innsatsen økes, og også nye virkemidler tas i bruk.
|
