|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Stell pent med sjåfførn Sjåfører av ulikt slag er gjenstand for en grusom forskjellsbehandling. Her tenker jeg først og fremst på forholdet mellom busssjåføren og flysjåføren. Busssjåføren fører sin farkost med den største varsomhet gjennom boligstrøk og over fotgjengerfelt. Alt mens han stolt proklamerer navnet på neste stoppested, om det nå er "bakkata", "einatambasjelskat" eller "sjøsjillsvein" på Jakobsli. Likevel står busssjåføren av uforståelige grunner noe lavt i kurs, til tross for at bussen stort sett føres på upåklagelig manér. Busser er rett og slett ikke ansett som noe stasfartøy. Da er det annerleders med flyet. Flysjåføren "har ansvaret for folks liv" der han (ikke mye hunkjønn der i gården) sitter i sin hvite skjorte med kjekke skulderklaffer og mumler noe om været på Værnes. Hvis bussjåføren prøver seg å si noe om snøfokk og stiv kuling på Dragvoll mens han kreker seg opp Dybdalsveien, tenker passasjerene at han er i ferd med å bli sprø pga. sin usle lavstatusjobb, i den grad de blir vekket fra sin bussdøsige standby-modus. Flysjåførens informasjoner om været på Værnes sees imidlertid på som god service, mens den utydelige mumlemåten å snakke på ansees som en indikator på hans eleverte stand og nonchalante eleganse. Nå er det egentlig ikke mitt ærend å slenge dritt om flysjåføren, selv om det kanskje virker slik. Poenget mitt er at busssjåføren bør bli tilkjent sin rettmessige plass i vårt statushierarki. Hvem andre har daglig ansvaret for like mange unge liv med buksa langt ned på rumpa? Ingen kan si "profæssobråkkskata" på en mer overbevisende måte. Ingen andre bruker ordet "vogna" mer konsekevent om sin farkost. "Øhh… ta å trækk længer bak i vogna". Aldri, aldri "bussen". Det er en fryd! Professor Broch hadde jublet i baksetet med fjortisene på vei mot Flatåsen.
even gran |
