Redd for å fly?
Det finnes mange _flyvedyktige NTNUere, skriver Tore R. Jørgensen.
Rektor stilte dette undrende spørsmålet i Universitetsavisa.
Han har flere refleksjoner selv. Det var vel noe av hensikten
at flere skulle tenke over saken. Som rektor, er også jeg
full av undring. Her er mine refleksjoner.
Hvordan kan det ha seg at rektor forundrer seg
over "mangel på tro på oss selv som kommer fram"
i debatten om Mjøsutvalgets innstilling? Vi er da mange
ved NTNU som tør å fly, som har fløyet og
som flyr. Ser han ikke de flyvedyktige? I mitt mangeårige
arbeid ved NTH og NTNU har jeg samarbeidet med en masse vitenskapsfolk
som har demonstrert flyvedyktighet. Mange har oppnådd internasjonal
anerkjennelse på sine områder og er internasjonale
og nasjonale aktører. Vi har til og med laget felles aktiviteter
på internasjonalt høyt nivå. I ett av områdene
jeg har arbeidet med, som er blitt populært og allment aksepterte
i Norge de siste årene, etter- og videreutdanning, var NTH
en ledende aktør i Europa. Vi så behovet i den virkelige
verden som omgir oss og gjorde noe med det før det ble
demokratisk flertall for å vedta at livslang læring
er viktig.
Hvor skal man fly og etter hvilke regler? Har
man tillit til flyvelederne og de bestemmelser de må følge?
Etter lovendringene på 70-tallet da man startet å
underlegge universitetene (forskningen) demokratisk styring, har
folks flyvevaner endret seg. Det kan bli for omfattende å
drøfte alle aspekt, men det er mulig man kastet over bord
respekten for kunnskapens og realitetenes autoritet da man kvittet
seg med Embetsmannsveldets makt. Det er bygget opp et omfattende
system for styring av forskning og undervisning. Mange som fremdeles
ville ha internasjonal forskning og realiteter som rettesnor for
sitt arbeid, har i stor grad akseptert å søke om
forskningsmidler og å dokumentere hvor dyktige de er for
å få penger. Andre har funnet seg andre flyplasser
og flyveledere som gir større frihet for utfoldelse.
Roy Jacobsen skrev boken "Seierherrene",
en fortelling om sosialdemokratiets barn. Jeg kjente meg igjen
i stor grad. Særlig fortellingen om sommerløpet fascinerte
meg. De som ikke har lest boken, bør gjøre det.
Vi var mange som vokste opp med forestillingen at vi måtte
forsøke å bli dyktige for å få belønning.
Gjennom arbeid, trening og innsats skulle vi bli dyktige for å
bidra til å skape et bedre samfunn for alle, ikke minst
for vår foreldregenerasjon. De beste vant "sommerløpet"
og fikk anerkjennelse for at de løp fortest. Men midt i
livsløpet (70-årene) endret man reglene. Idealtiden
ble målestokken for å få belønning.
Det krever mer arbeid å regne ut idealtiden
og å finne fram til vinnerne, enn å se hvem som kommer
først til mål. Noen har hatt fordeler av at idealtiden
ble innført. Andre har tapt. Utfordringen nå er å
få noen til å løpe fort likevel, slik at ikke
alle kan vinne ved å stå i ro eller ved å rusle
i flokk. Jeg tror rektors undrende spørsmål skylles
at de som har fordeler av idealtiden, ikke har lyst til at reglene
endres. De er motstanderne av endringer, ikke de flyvedyktige.
Motstanden kommer fra vitenskapsfolk som har fordeler av et nasjonalt
politisk beslutningssystem. Den kommer også fra de mange
som etter hvert har blitt ansatt for å administrere idealtiden
og de mekanismer som er innført for å få de
flyvedyktige til å dra opp idealtiden.
Hvorfor fly og utsette seg for fare når
det ikke er utsikt til belønning ? Man behøver ikke
være redd for ikke å fly. Man kan også ha fordel
av å la det være.
Tore R. Jørgensen
rådgiver, Fakultet for fysikk, informatikk
og matematikk
|