Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

Nysgjerrighet og kvalitet i en ny tid

De kollegiale organene er de nærmeste til å ivareta vitenskapens og fagenes ve og vel, skriver Audun Øfsti.

Forsknings- og undervisningsministeren har vært i Trondheim og jevnet veien for Mjøsutvalgets anbefalinger i Studentersamfunnet. (Se Under Dusken nr. 10: Kunnskap i en ny tid.) Statsråden talte varmt for frihet (om enn med et nytt begrepsinnhold?), kvalitet og nysgjerrighet. Mht. kvalitet hadde han mye på hjertet: "Det må være lov å spørre: Får vi nok igjen for alle pengene vi bruker? Er forskningen god nok? Rekrutterer vi de beste lærerne? Blir studentene motivert til å yte sitt optimale?" - Svaret på disse spørsmålene skal åpenbart være "nei". "Men vi har krav på kvalitet." Mao., vi står overfor den "krevende jobb å skape kvalitet i utdanningssystemet vårt." - Man må spørre seg: hvor har vi vært hele tiden?

Ja, hvordan skaper man kvalitet? Giske sier det kanskje ikke uttrykkelig, men man fornemmer formelen: deregulering, outsourcing, konkurranseutsetting. Det er nødvendig, sier han, å bli flinkere til å foreta strategiske valg, prioritere, profilere, perfeksjonere... "Dette er nødvendig for å vinne frem i konkurransen. Konkurransen om studenter, om forskningsmidler og om oppdrag for næringslivet." Til dette passer også godt den kvikke og mobile typen studenter han ønsker seg for den nye tid. Han maner dem til "å være nysgjerrig på alt det nye". Tilsvarende for undervisningsinstitusjonene selv, "institusjonene må selv være i bevegelse. De må hele tiden se fremover og sette nye mål - og sørge for å komme dit." Dette kan tolkes som trivialitet eller kjekkaseri, men også som antydning om et nytt innnhold i begrepet om universitetsstudier. Jeg er redd det siste ikke kan utelukkes. De følgende refleksjoner springer, kan man si, ut av denne uro.

Den anbefalte åpne mottagelighet for "alt det nye" som kommer til oss harmonerer bare så altfor godt med viljen på så mange hold til å legge bak seg Humboldt-universitetet, dets forskerethos og idealer (inkludert idealet om selv å bidra med noe). Kanskje treffer ministerens "nysgjerrighet" ikke så mye forskerånden, eller ønsket om og viljen til å lære, som holdningene til den nye tids student: den kvalitetsbevisste konsument og kunde, som skal ut og shoppe moduler?

Det de tradisjonelle idealer har dreid seg om, er forskerånd og skjelne-evne; ikke entusiasmen for og nysgjerrigheten på "alt det nye", men en entusiastisk interesse for sannheten, for å ta rede på hvordan ting er og hva som er rett, om det nå er gammelt eller nytt. Virkeligheten er ikke alltid så ny. I naturvitenskapen har vi stadig å gjøre med de samme gamle naturlovene, og i all historisk forskning har vi å gjøre med en virkelighet som nå engang er fortid. På forskningsfronten oppdages stadig nytt, naturligvis. Og det er vel og bra om studentene interesserer seg for det og ønsker seg dit. Men skal de insistere på straks å være der? De må vel snarere gå gradene (om de så får nye navn). De bør oppvise disiplin og tålmodighet, som før i tiden.

Tradisjonelt har vitenskap og vitenskapelige dyder vært forbundet med kritisk sans og en viss distanse til moten og siste skrik. Og universitetet som institusjon har forsøkt å muliggjøre former for langsiktighet og dybdeboring. Studentens privilegium har vært å kunne nyte en form for avskjerming eller "isolasjon" fra de daglige inntjeningskrav (om enn til prisen av en viss utsettelse av behovstilfredstillelse), som betingelse for å kunne være grundig i forhold til et tema, en sak, et fag. (På mange måter har universitetene vært arvtakeren etter klostrene.) Og universitetet har som vitenskapelig institusjon nettopp forsøkt å styrke evnen til distanse og kritikk, bl.a evnen til å se det gamle i det nye ("plus que ça change, plus c’est la même chose") og det nye i det gamle: fortiden som fundgruve for stadig fornyet selvforståelse. Dette innebærer at også historiske disipliner har interesse, og det betyr en viss sans for det evige og nødvendige. Indagatio brevis, scientia longa est.

Denne ikke-utsatthet bør ikke glemmes eller rakkes ned på når globaliseringen nå (med og uten politikeres hjelp) skviser de kommunikative strukturer, skviser det politiske, skviser borgeren og mulighetene for positiv frihet, og i stedet fremmer børsens logikk, markedets makt og albuespissing alle vegne. Grådighet og panikk brer seg, og angst for å komme for sent (og ikke rekke toget). Ballongenes, boblenes, pyramidenes logikk trenger inn overalt. Der er alarmister på hvert gatehjørne: Utviklingen løper fra oss! Vi er 20 år etter Katalonia, lysår etter USA! Og universitetet kommer i klemme. Vårt universitetet har jo egentlig vært en institusjon knyttet til fenomenet borgeren og det statsborgerlige prinsipp (som erstattet det dynastiske). Nå kan det se ut til at le citoyen er død, bare le bourgeois lever videre - og er i ferd med å forme sine utdannings- og forskningsbedrifter.

Nei, universitetene har ikke sett på studenter som kunder (og har ikke som leverandører lagt vekt på fristende emballasje og passende porsjonspakninger). På universitetshold har man sett på studentene som virtuelle, potensielle kolleger. Også dette er en side ved den humboldtske universitetstradisjonens idé om enhet av forskning og undervisning. Studentene ble ikke møtt av universitetet med et varetilbud (og heller ikke egentlig med utdeling av stemmesedler og opplysning om demokratiske rettigheter). De ble først og fremst invitert til et - i prinsippet ubegrenset - kollegialt fellesskap. Og de ble møtt med den vitenskapelig verdens krav og normer, den ethos som R. Merton har beskrevet så godt. Det kollegiale fellesskap må man heller ikke forestille seg unødig begrenset. Noe av verdien og fascinasjonen ved et universitet har nettopp vært muligheten til å delta i et kollegialt univers som tilstreber å gripe over "det hele" (først "det hele er det sanne", som Hegel formulerte det) i den forstand at alle i prinsippet anerkjenner nødvendigheten av en gjensidig formidling mellom alle erkjennelsesområder og deres bidrag til å gripe virkeligheten. (Gunnar Skirbekk skriver godt om dette i sin bok "Vit og vitskap". Dette er forøvrig noe Mjøsutvalget også viser manglende forståelse for. For utvalget er en spesialisert høyskole allerede universitet godt nok, så snart den holder et visst nivå innenfor et fåtall områder.)

Noen av innvendingene mot Mjøsutvalgets forslag har vært formulert med henvisning til skadevirkninger for universitetsdemokratiet. Intuisjonen bak kan være riktig, der er en intern forbindelse mellom Humboldtuniversitetets idealer og politisk demokrati. Men det blir likevel galt hvis denne sammenhengen "kortsluttes" dithen at man først og fremst ser det nye begrepet om akademisk frihet, bedriftsmodellen etc. som en trusel mot universitetsdemokratiet og "de ansattes demokratiske rettigheter". Og ganske spesielt er det uheldig hvis det samtidig antydes at universitetsdemokratiet skulle kunne være forbilde for bedriftene. Da trekker nok assimileringen heller i motsatt retning. Det er vel nokså klare grenser for hvor mye bedriftsdemokrati som kan forenes med handlekraft, effektivitet, styringsrett og resultatansvar for en markedsaktør. Jo mer snakk om bedriftsdemokrati og "de ansattes demokratiske rettigheter", jo mer tar man bedriftsmodellen inn i stua, og med den også premisser som utelukker et utstrakt demokrati.

Det er de kollegiale forhold og de kollegiale organer som er ryggraden i universitetenes selvforvaltning, ikke "demokratiet" med passelig fordeling av stemmer til ulike interessegrupper. Dette er da også - ennå - anerkjent på den måten at de vitenskapelige ansatte har flertall, selv om rent "demokratiske" prinsipper vel etterhvert skulle tilsi at administrasjonen fikk flertall, som følge av dens ufattelige vekst de siste 15 år (kvantitativt som "kvalitativt": sekretærene blir direktører).

De kollegiale organene er de nærmeste til å ivareta vitenskapens eller fagenes ve og vel, ja de eneste kvalifiserte. Å stilisere de vitenskapelig ansattes interne universitetspolitiske rolle som rollen til "interessegrupper" som er ute etter å ivareta private interesser er en fatal og ødeleggende misforståelse. Presumpsjonen er og må være at de kollegiale organer setter faglige og saklige hensyn først. Det var da også svært forstemmende ved en tidligere korsvei å se hvordan et KUF-nedsatt utvalg "for å vurdere spørsmål om arbeidsvilkår for vitenskapelig personale ved universiteter og vitenskapelige høgskoler" (1990) simpelthen reduserte det vitenskapelige personalet til "arbeidstakersiden", som i høyden skulle høres gjennom sine "fagforeninger" (Forskerforbundet o.l.). Mht. spørsmålet om konsekvenser for kvaliteten i forskning og undervisning var disse personers stemme uten interesse.

Det kollegiale systemet har selvsagt sine svakheter (noen har kalt det "inhabilitet satt i system"), men hvem skulle være bedre kvalifisert til å treffe beslutningene som angår pleie og utvikling av fagene? Profesjonelle ledere, Karl Glad, politikere? Det som vil skje ved innføring av "ekstern" styring, er naturligvis ikke bare at vi - kanskje - får ut "effektivitetsgevinster", men først og fremst at de premisser som mer og mindre implisitt vil ligge til grunn for beslutninger blir helt andre.

Det er underlig å se hvor ubetenksomt mange er villig til radikale omforminger. Det ville være forståelig om man i valget mellom onder så seg tvunget (fordi "alle de andre" - inspirert av OECD-konsulenter? - ser seg tvunget) til å velge det minste: tute med de krefter som er sluppet løs. Situasjonen kan kanskje sammenlignes med den i "det brennende teater" når panikken bryter ut. En fornuftig allmennvilje (som tilsier en rolig, disiplinert utmarsj) får ikke mulighet til å danne seg. Isteden overlates til hver enkelt å berge seg som best han kan ("mer makt til hver enkelt"), dvs. han tvinges av "alle de andre" til å løpe i panikk og - i egenskap av selv å være en slik "annen" - til selv å tvinge de andre på samme måten. Her er det bare å løpe og tråkke ned for livet. Den som står stille, blir nedløpt bakfra.

Det kan være forståelig om man ser seg nødt til å bøye seg for det minste ondet. Men den utbredte mangel på beklagelse og forståelse for prisen er skremmende. En naiv underforståelse av at forandring = fremskritt ("å, au, vi ligger etter!") brer seg. Hvor blir det av de konservative? Det er mest nysgjerrige og neokonservative å se, som vil være på parti med fremtiden. De stormer frem overalt.

Audun Øfsti

professor, Filosofisk institutt