|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Det frie universitet NTNU Christian Thaulow foreslår en ny styringsmodell _for NTNU, hvor instituttene får mye større innflytelse.
Etter min mening vil det være en spennende utvikling dersom vi får et fristilt universiet. Ved å overføre ansvar til de ansatte vil man stimulere til engasjement, der man ikke kun brenner for sitt fag, men også ser det som viktig å være tilstede i samtiden og være med på å formulere fremtiden. Det er imidlertid også en stor fare for at fristillingen kan resultere i en ensidig markedstilpasning, der jakten på penger og innflytelse blir et dominerende suksesskriterium. To modeller. Selvforvaltningsmodellen legger "all makt" til instituttene, men samtidig vil instituttene få et stort ansvar for å være med å formulere fremtiden. Den bærende kraften i et slikt universitet er kolleger i samspill, se utfyllende forklaring nedenfor. På overordnet nivå kjennetegnes lederstilen av å kunne lytte fordomsfritt og å samstemme innspillene. På dekan/rektor-nivå forventes det at man ser helhet og ikke kjemper for egne interesser. Man skal lytte til alle involverte, sette i gang prosesser og virke som fødselshjelper til ideer og holdninger man ikke så lett får øye på når man selv er part i saken. Utvikling av "kolleger i samspill" krever et bevisst forhold til spillereglene på instituttnivå. I Frihet Hver ansatt må få bruke sine spesielle egenskaper i fullt monn, nettopp de egenskapene som gjør at de er kvalifisert til en akademisk karriere. Det individuelt særegne er den kunnskapskraften som bærer hele universitetet. Dersom hver enkelt føler at de får utnyttet sine potensialer, vil dette automatisk stimulere til enda større ytelse og kreativitet. Man stimulerer en indre motor som er til gode for både individet og universitetet. Og det beste av alt: det vil gå av seg selv, det er minimalt behov for inspeksjon og kontroll og styring (inspirere istedenfor å inspisere). II Gjensidighet Individene lever i et fellesskap og må ta hensyn til at det kan være kryssende interesser. Den gang det var små institutter og man hadde interesse/innsikt i hverandres fagdisipliner, var det mulig å gjennomføre en slags kollegial styring. Med den økende grad av spesialisering, sammenslåingen av institutter og økt krav til effektivitet, må vi nå bevisst gå inn for å gjenreise instituttkollegiet som den viktigste arena for menneskelig samvær. Et nytt element er innebygget i begrepet samspill, der den individuelt orienterte eksperten lærer seg å opptre i et team. Et slikt team vil hindre at man fremdriver faglig snversynte og egoistiske monstre. Når denne mekanismen fungerer, vil den enkelte oppleve at hun/han får økt spillerom til å utvikle sine faglige ferdigheter samtidig som man blir forstått av de andre og selv har innsyn i resten av teamet. Medlemmer av et slikt team vil foruten alle de faglige ytelsene også oppleve at hele personligheten får komme til sin rett og finne sin naturlige plass sammen med de andre personlighetene. III Besluttsomhet For at kollegiet/teamet skal kunne kommunisere utad, må det være bevisst fokus på administrative rutiner og klare spilleregler. Etter runder med diskusjoner og utvikling av standpunkter, må man ha klare regler for hvordan sluttstrek settes. Den nye ordningen med økt makt til instituttstyreren er et skritt i riktig retning. Styreren avgjør når en sak er avsluttet, og har ansvaret for å kommunisere kollegiets synspunkt utad. Dette vil virke samlende og motiverende på kollegiet, samtidig som kommunikasjonen internt og eksternt blir tydeligere og lettere å forholde seg til. Dette er en forutsetning for at kollegiale styreformer skal dominere innen universitetssystemet. Videre framover. Hvor mange instituttkollegier har diskutert ønsket om et fristilt NTNU, og brakt sine synspunkter videre? Hva innebærer det at vi styrer mot Det frie universitet NTNU? Hvor stor grad av selvforvaltning ønsker vi? Hvem skal bestemme hva som skjer? Hvordan ønsker vi at hverdagen skal være? Hva slags impuls/funksjon skal Det frie universitet NTNU ha i fremtidens samfunn? Det virker som det igjen legges opp til utredninger fra sentrale komiteer/grupper. Så kommer høringer der fakultetene kan uttale seg. I Det frie universitet NTNU må prosessen gå den andre veien. Instituttene må være basisenheten, herfra kommer initiativene, her skapes entusiasme og eierskap. Ønsker vi selvforvaltning, med de muligheter og forpliktelser det medfører, eller ønsker vi et effektivt og strømlinjeformet universitet med klare "kommandolinjer". Eller: jatakk, begge deler? Christian Thaulow Professor, Institutt for maskinkonstruksjon og materialteknikk |
For
et flott navn: Det frie universitet NTNU!