Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

Hvor skal pengene komme fra?

Universitetene er preget av snillisme, skriver Knut H. Sørensen

Knut H. Sørensen er professor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier

Når dette leses, er formodentlig statsbudsjettet kjent. Jeg tar likevel sjansen på å gjette utfallet: Det ble ikke plass til noen ny giv for universitetene i år heller. Norsk politikk for høyere utdanning er, når det kommer til stykke, ikke opptatt av kvalitet. Det er vekttallene som teller.

Vi kan selvsagt ikke gi opp å få økte bevilgninger, men det er på høy tid å utvikle en mer allsidig strategi for å sikre et rimelig finansielt grunnlag for NTNUs virksomhet. Med den Framskrittsparti-ånd som ruger over Norge for tiden - også blant kortsynte NTNU-ere? - må vi regne med at høyere utdanning taper i kampen med kortere helsekøer og sykehjem i Spania.

NTNUs ledelse har gjort noen framstøt i det siste. Næringslivets idéfond for NTNU er uten tvil et meget vellykket initiativ. Nylig kunne vi også lese at FAST har bevilget penger til et professorat innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi. FAST-ledelsen utfordrer også andre deler av norsk IT-industri til å gjøre noe tilsvarende. Det er jo også utmerket.

Med fare for å virke utakknemlig er det likevel fristende å spørre om ikke FAST burde ha gravd noe dypere i lommene sine. Hadde NTNU hatt samme praksis som Harvard og MIT når det gjelder håndtering av intellektuelle rettigheter, hadde vi vært en stor minoritetsaksjonær i selskapet. Tilsvarende er nok tilfelle for en god del andre bedrifter, heri inkludert Sintef. Generelt er norsk næringsliv lite rundhåndet med universitetene, i sterk kontrast til hva vi kan se i mange andre land. Det gjelder også den såkalte kulturindustrien som på ulike måter er sterkt avhengig av våre faglige krefter. Universitetene på sine side er preget av snillisme og gi-bort-mentalitet. Samlet bidrar dette til en dårlig økonomi.

Den minst kontroversielle muligheten er vel Forskningsrådet. Det opererer med en intern overheadsats på 70 prosent. Universitetene får normalt 15 prosent, i noen tilfeller 40 prosent. I praksis betyr dette at universitetene subsidierer Forskningsrådet. Det er jo i lengden ikke så heldig - i hvert fall ikke for universitetene.

Bevilgningene over statsbudsjettet er uten tvil de tryggeste og de som gir størst frihet. Men denne friheten uthules i retning av Janis Joplins deprimerte versjon "Freedom’s just another word for nothing left to loose". Dessuten er det ikke snakk om å selge kontroll. Også næringslivet må oppdras til å innse at det er tjent med å investere noen heftelsesfrie penger i framtidas kunnskap. Ellers må universitetene begynne å ta seg ordentlig betalt for de tjenester som i dag ytes, enten gratis eller mot symbolsk betaling.