Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Overgangen fra videregående skole til universitet er stor. Funksjonshemmede studenter møter mange hindringer. Noe av det første man må gjøre, er å finne en grei bopel. Når man finner en, er den trolig ikke helt tilpasset. Man støter på dørstokker, smale dører, for høye lysbrytere, kjøkkeninnredning som er montert for høyt - eller et bad som er for lite. Boforholdene blir tungvinte, og hjelpebehovet større enn det hadde vært med full tilrettelegging.

Noen har behov for hjemmehjelp eller hjemmesykepleie. Må man ha hjelp til å stå opp og legge seg, må man velge bydel med omhu. En student i Oslo fikk velge mellom to stå-opp-tidspunkter - klokka fire (04.00) eller klokka ti. Han valgte det siste. Da han hadde eksamen, sa han tidlig fra (flere uker) om at han måtte opp tidligere. De tok ham likevel opp så sent at han ble forsinket til eksamen.

Noen steder må brukeren være hjemme når hjemmehjelpa kommer for å vaske golvet. Da er det upraktisk hvis dette skjer når man har undervisning. Rullestolbrukere drar ofte inn litt mer sand enn vanlige fotgjengere ? og da er det nødvendig å få vasket golvet de gangene man får tilbud om dette. Det er uheldig å miste mye undervisning.

Det er vanskelig å orientere seg på universitetet i begynnelsen. For noen starter problemene før de skal inn i bygningen, for eksempel når de skal parkere. Det er mange fotgjengerbilister (ikke-funksjonshemmede) som parkerer der det er rullestolsymbol. Studenter har ikke anledning til å melde flytting. En del har ikke egen bil, og er avhengig av transport. Dette er hjemkommunens ansvar hvis studenten er under attføring. Det er store variasjoner mellom kommunene når det gjelder støtte til transport. Noen kommuner gir ingen støtte hvis brukeren studerer utenfor kommunen. Hvis lærestedet ligger langt unna, og man ikke kan bruke offentlig transport, er det eneste alternativet drosje.

Det har blitt stadig mer vanlig å montere døråpnere, men noen steder er det tunge dører - og man må vente til det kommer en velvillig person og åpner. Siden heisdørene noen steder må åpnes manuelt, er det en del som trenger hjelp til dette. På Dragvoll stenger noen av heisene tidlig om kvelden. Hvis man er på en sen forelesning, deltar på et kveldsmøte eller glemmer tida på en PC-lab, kan man risikere at heisen er stengt når man skal hjem.

Når man begynner å studere, kommer utfordringene på rekke og rad. En del av lokalene er tilrettelagt for bevegelseshemmede, men ikke alle. Noen har behov for hjelp til å ta notater under forelesningene. Hvis man ikke får assistent, må man «fri» til medstudenter - eller spørre om å få kopi av foreleseren sine notater. Det er mulig å bruke diktafon, men ikke alle foreleserne tillater dette. Det er heller ikke alle forelesere som er villige til å kopiere notatene. Tidlig søker man om å få tilrettelagt eksamen og studiet. Mange søker om dette, og en god del får avslag - eller en tilrettelegging de mener er uhensiktsmessig. Svaret på søknaden kommer ofte sent. Vil man klage på vedtaket, så får man ofte ikke svar på klagen før etter eksamen er avholdt. Enkelte er skeptisk til å tilrettelegge for funksjonshemmede, fordi de er redde for at funksjonshemmede skal få en fordel i forhold til andre studenter. Jeg mener at hvis man ikke tilrettelegger, lager man hindringer for funksjonshemmede.

SV vil at flere studentboliger skal tilrettelegges for funksjonshemmede. For SV er det viktig at alle får de samme mulighetene. Da er tilrettelegging viktig. Tilrettelegging er ikke å gi funksjonshemmede fordeler - det er å gi like muligheter.

Funksjonshemmede studenter støter på hindringer som andre ikke tenker over til daglig. Det er så mye som må planlegges, at man kan miste motet bare ved tanken. Å fullføre studier når man er funksjonshemmet, er omtrent som å bestige et isfjell iført sandaler.