Beinskjørhet i middelalderens Trondheim
Unni Syversen og Gordon Turner-Walker studerer
en replika av et moderne skjelett. De er imidlertid primært interesserte
i originalutgavene fra den trønderske middelalder.
Norske kvinner og menn ligger på verdenstoppen når
det gjelder beinskjørhetsbrudd. Imidlertid viser en pilotstudie
at middelalderbefolkningen i Trondheim sannsynligvis ikke var mer beinskjøre
enn sine medsøstre i England.
Osteoporose er et utbredt problem blant norske kvinner. Også menn
pådrar seg stadig oftere denne lidelsen når de kommer opp i
årene. Universitetsavisa omtalte i 1996 en undersøkelse som
viste at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder beinskjørhet.
Hvorfor er osteoporose så utbredt i Norge, og i Skandinavia generelt?
Det fins to generelle forklaringer. Den ene går på arv, den
andre på miljø. Beinskjørhet kan være genetisk
betinget, men ytre miljøfaktorer, som kosthold, mosjon, graviditet
og amming, røyking og alkohol og fysisk aktivitet synes også
å spille en rolle.
Dersom miljøet er viktig for å forklare forekomsten av
osteoporose, kan det tenkes at sykdomsbildet har endret seg over tid. Dette
var en av tankene de hadde i bakhodet, førsteamanuensis og overlege
Unni Syversen og den engelske arkeologen, Gordon Turner-Walker, da de satte
i gang et forskningsprosjekt på middelalderske knokkelrester i Trondheim
og i landsbyen Wharram Percy i Yorkshire i England. Det er første
gang en slik undersøkelse er gjort i Norge. Konklusjon?
- De foreløpige resultatene tyder på at kvinnene i de to
populasjonene ikke skilte seg nevneverdig fra hverandre når det gjelder
forekomsten av beinskjørhet, sier de to forskerne.
Dermed må man lete etter ytre faktorer for å finne mulige
årsaker til at trønderske - og norske - kvinner nå har
steget opp på osteoporose-toppen i verden.
Amming
NTNU-forskerne fant imidlertid en interessant forskjell mellom norske
og engelske middelalderkvinner og dagens kvinner. Beinmassen utvikles gradvis
gjennom ungdommen og når et maksimum rundt 20-årsalderen, deretter
ligger den relativt stabilt fram til rundt fylte 40 år. Hos middelalderkvinnene,
både i England og Trondheim, fant man imidlertid en forbigående
reduksjon i beinmasse rundt. 30-årsalderen. Hos mennene var det ikke
en tilsvarende reduksjon. En mulig forklaring på dette funnet er
barnefødsler og amming.
Når kvinner ammer har de et økt kalsiumbehov på grunn
av at kroppen gir fra seg kalsium gjennom morsmelka. Dette kan medføre
et kalktap fra skjelettet av forbigående art. Middelalderkvinnene
hadde et mer mangelfullt kosthold enn dagens kvinner, slik at de ikke klarte
å kompensere for det økte kalkbehovet.
Ekstreme påkjenninger
Unni Syversen og Gordon Turner-Walker planlegger å utvide sine
studier av middelalderfolkets sykdommer. Ved siden av osteoporose er en
rekke andre bein-relaterte sykdommer interessante å undersøke
? rakitt, tuberkolose og lepra. Men foreløpig er beinskjørhet
i fokus.
Ved å studere sykdom i beinrester så langt tilbake i tid,
har man et datamateriale som er fri for påvirkning fra moderne livsstilsplager,
som røyking, kolesterolmettet kosthold, og annet. Dessuten studerer
man personer, hvis liv var fylt av for oss ekstreme påkjenninger.
Vi håper at studier av middelaldermenneskenes levninger kan fortelle
oss noe viktig som vi kan bruke i kampen mot osteoporose i dag, sier Unni
Syversen.
TORE OKSHOLEN
Undersøkelsen
Syversen og Turner-Walker har brukt beintetthetmålinger av lårbein
som en indikator på osteoporose. Beintetthet (kalkinnhold/cm2) er
den viktigste målbare risikofaktoren for beinskjørhet. Jo
mindre tetthet, jo større risiko for å pådra seg ostoporose-relaterte
beinbrudd. Beintetthet kan måles ved dobbel-x-ray-absorbsjonsmetri
som er en røntgenmetode med liten strålebelastning. Dermed
er det ikke nødvendig å ta ut prøver av knoklene for
å gjennomføre testen. |
VitArk' 99
Syversens og Turner-Walkers resultater presenteres på et seminar
i vitenskapelig arkeologi som går av stabelen 24. - 25. september.
Vitenskapsmuseet står som arrangør. Blant emnene finner vi
studiet av beinrester; dateringsteknikker; biomolekyler i oldtida, mm.
Vitenskapelig arkeologi er stedet hvor arkeologi og naturvitenskap møtes.
Vitenskapsmuseet har drevet med aktiviteter relatert til vitenskapelig
arkeologi. Imidlertid fins det intet senter for dette i Norge - i motsetning
til blant annet Sverige, hvor Universitetet i Stockholm har huset et senter
for vitenskapelig arkeologi i en årrekke. |
|