NTNU - Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

 
Beinskjørhet i middelalderens Trondheim
Unni Syversen og Gordon Turner-Walker studerer en replika av et moderne skjelett. De er imidlertid primært interesserte i originalutgavene fra den trønderske middelalder.

 Norske kvinner og menn ligger på verdenstoppen når det gjelder beinskjørhetsbrudd. Imidlertid viser en pilotstudie at middelalderbefolkningen i Trondheim sannsynligvis ikke var mer beinskjøre enn sine medsøstre i England.

Osteoporose er et utbredt problem blant norske kvinner. Også menn pådrar seg stadig oftere denne lidelsen når de kommer opp i årene. Universitetsavisa omtalte i 1996 en undersøkelse som viste at Norge ligger helt i verdenstoppen når det gjelder beinskjørhet.

Hvorfor er osteoporose så utbredt i Norge, og i Skandinavia generelt? Det fins to generelle forklaringer. Den ene går på arv, den andre på miljø. Beinskjørhet kan være genetisk betinget, men ytre miljøfaktorer, som kosthold, mosjon, graviditet og amming, røyking og alkohol og fysisk aktivitet synes også å spille en rolle.

Dersom miljøet er viktig for å forklare forekomsten av osteoporose, kan det tenkes at sykdomsbildet har endret seg over tid. Dette var en av tankene de hadde i bakhodet, førsteamanuensis og overlege Unni Syversen og den engelske arkeologen, Gordon Turner-Walker, da de satte i gang et forskningsprosjekt på middelalderske knokkelrester i Trondheim og i landsbyen Wharram Percy i Yorkshire i England. Det er første gang en slik undersøkelse er gjort i Norge. Konklusjon?

- De foreløpige resultatene tyder på at kvinnene i de to populasjonene ikke skilte seg nevneverdig fra hverandre når det gjelder forekomsten av beinskjørhet, sier de to forskerne.

Dermed må man lete etter ytre faktorer for å finne mulige årsaker til at trønderske - og norske - kvinner nå har steget opp på osteoporose-toppen i verden.

Amming
NTNU-forskerne fant imidlertid en interessant forskjell mellom norske og engelske middelalderkvinner og dagens kvinner. Beinmassen utvikles gradvis gjennom ungdommen og når et maksimum rundt 20-årsalderen, deretter ligger den relativt stabilt fram til rundt fylte 40 år. Hos middelalderkvinnene, både i England og Trondheim, fant man imidlertid en forbigående reduksjon i beinmasse rundt. 30-årsalderen. Hos mennene var det ikke en tilsvarende reduksjon. En mulig forklaring på dette funnet er barnefødsler og amming.

Når kvinner ammer har de et økt kalsiumbehov på grunn av at kroppen gir fra seg kalsium gjennom morsmelka. Dette kan medføre et kalktap fra skjelettet av forbigående art. Middelalderkvinnene hadde et mer mangelfullt kosthold enn dagens kvinner, slik at de ikke klarte å kompensere for det økte kalkbehovet.

Ekstreme påkjenninger
Unni Syversen og Gordon Turner-Walker planlegger å utvide sine studier av middelalderfolkets sykdommer. Ved siden av osteoporose er en rekke andre bein-relaterte sykdommer interessante å undersøke ? rakitt, tuberkolose og lepra. Men foreløpig er beinskjørhet i fokus.

Ved å studere sykdom i beinrester så langt tilbake i tid, har man et datamateriale som er fri for påvirkning fra moderne livsstilsplager, som røyking, kolesterolmettet kosthold, og annet. Dessuten studerer man personer, hvis liv var fylt av for oss ekstreme påkjenninger.

Vi håper at studier av middelaldermenneskenes levninger kan fortelle oss noe viktig som vi kan bruke i kampen mot osteoporose i dag, sier Unni Syversen.


TORE OKSHOLEN

 
Undersøkelsen

Syversen og Turner-Walker har brukt beintetthetmålinger av lårbein som en indikator på osteoporose. Beintetthet (kalkinnhold/cm2) er den viktigste målbare risikofaktoren for beinskjørhet. Jo mindre tetthet, jo større risiko for å pådra seg ostoporose-relaterte beinbrudd. Beintetthet kan måles ved dobbel-x-ray-absorbsjonsmetri som er en røntgenmetode med liten strålebelastning. Dermed er det ikke nødvendig å ta ut prøver av knoklene for å gjennomføre testen.


 
VitArk' 99

Syversens og Turner-Walkers resultater presenteres på et seminar i vitenskapelig arkeologi som går av stabelen 24. - 25. september. Vitenskapsmuseet står som arrangør. Blant emnene finner vi studiet av beinrester; dateringsteknikker; biomolekyler i oldtida, mm.

Vitenskapelig arkeologi er stedet hvor arkeologi og naturvitenskap møtes. Vitenskapsmuseet har drevet med aktiviteter relatert til vitenskapelig arkeologi. Imidlertid fins det intet senter for dette i Norge - i motsetning til blant annet Sverige, hvor Universitetet i Stockholm har huset et senter for vitenskapelig arkeologi i en årrekke.