Ønsker åpen doktorgrad

Det kan være uforholdsmessig komplisert å ta en tverrfaglig doktorgrad ved NTNU. Programstyret for tverrfaglig forskning vil derfor gjerne innføre en "åpen" doktorgrad, der prosjektene ikke tvinges inn i en bestemt fagdisiplin. Men ikke alle tror ideen har noe for seg.

Tverrfaglighet er NTNUs credo, og tverrfaglige forskningsprosjekter er hva man etterspør og - i prinsippet - tiljubler. Men å ta en tverrfaglig doktorgrad ved NTNU behøver slett ikke være noen enkel sak. Slik virksomhet passer dårlig inn i den eksisterende gradsstrukturen. Går et prosjekt på tvers av fakultetsgrensene, er det duket for atskillige vanskeligheter.

Det mener mange av de stipendiatene som arbeider tverrfaglig. Det mener også styret for NTNUs program for tverrfaglig forskning. Det har derfor luftet tanken om å opprette en såkalt åpen grad ved NTNU - enten som en erstatning for dagens grader eller som et tillegg til dem. - Det kan ta litt tid, men jeg håper vi skal få det til, sier programstyrets leder, prorektor Kathrine Skretting.

Mellom stoler.
NTNU tildeler i dag fem programmerte doktorgrader (dr.polit., dr.art., dr.scient., dr.med. og dr.ing.) og to såkalt frie grader (dr.philos. og dr.techn.). De programmerte gradene forvaltes av fakultetene, og de frie i NTNUs sentraladministrasjon. Til hver av disse gradene knytter seg reglement og retningslinjer - som kan være svært ulike. Det kan dreie seg om alt fra opptakskriterier og veiledning til undervisningsplikt og bedømmelse. Programstyret har pekt på en rekke problemer som erfaringsmessig kan oppstå når en kandidat ønsker å arbeide tverrfaglig:

Tverrfaglige prosjekter forsøkes plassert inn i eksisterende/tradisjonelle fagdisipliner. Der blir ikke nødvendigvis tverrfaglig kompetanse verdsatt, og prosjektet kan lett bli vurdert som faglig svakt.

Kandidater som ikke har hovedfag i det faget det søkes opptak til, kan bli pålagt å ta tidkrevende tilleggseksamener.

Et tverrfaglig prosjekt har gjerne flere veiledere - som ikke nødvendigvis er enige om hvilke krav som skal stilles til kandidaten. Det er også problemer knyttet til fordeling av incentivmidler og fastsetting av belastningstimer for den enkelte veileder.

Når arbeidet skal bedømmes som verdig å forsvares i en disputas, er det de tradisjonelle fagdisiplinene som bedømmer - og de vil kunne si om et tverrfaglig arbeid at det mangler faglig dybde i både den ene og den andre fagdisiplinen.

- Alt dette kan virke konserverende og gjøre det vanskelig å opprette nye fagområder, mener Skretting.

Fallitt?
Både departement og universitetsråd har uttrykt ønske om en forenkling av doktorgradsstrukturen i Norge. Men NTNU er visstnok det eneste norske universitetet som har reist debatten. Og faktisk også sendt et innspill om saken til Mjøsutvalget, mens det jobbet fram sin innstilling. I denne finner vi imidlertid ingen anbefalinger om framtidas doktorgradsstruktur.

Men ikke alle er like overbevist om fortreffeligheten av en åpen grad. Motargumentene går mest på at en slik grad vil kunne splitte opp det faglige ansvaret for doktorgradsutdanning og at kvalitetssikringen vil forringes. Mange synes dagens ordninger gir gode nok rammer, og ser ingen grunn til å tukle med noe som fungerer.

Enkelte av NTNUs dekaner synes imidlertid tanken har mye for seg, og saken skal drøftes i neste dekanmøte

- Om man nå ikke skulle bli enig om å gå aktivt inn for saken, vil det være å betrakte som tverrfaglighetens fallitt ved NTNU, Skretting?

- Nei, ikke fallitt. Tida arbeider for tverrfagligheten. Men vi må sette oss ned og diskutere dette med tverrfaglighet nå, finne noen nye veier. For eksempel vil jeg oppfordre alle fagmiljøene til å være åpne for tverrfaglige doktorgradsprosjekter, og om nødvendig bruke de unntaksbestemmelser og smutthull som finnes i reglementene, for å få det til. Vi kan også tenke oss å tilpasse husets ulike doktorgradsreglementer mer til hverandre, sier Kathrine Skretting.

Tverrfaglighet til besvær

Trine Marie Stene ville ta tverrfaglig doktorgrad. Det ble vrient for de impliserte fagmiljøene. Og ikke minst for Stene selv.

Trine Marie Stene synes at fem veiledere er i meste laget...

Nå må ikke ovenstående forstås dithen at cand.polit.Trine Marie Stene ikke får ta sin tverrfaglige doktorgrad. For det får hun. Hun er i full gang med et arbeid om trafikksikkerhet og opplæring, og regner absolutt med å komme i mål. Men det tok nesten halvannet år fra hun ble ansatt i stipendiatstilling og til hun formelt ble opptatt på dr.polit.-programmet. Så lang tid tok det for de impliserte fagmiljøene å bli enige med seg selv, med hverandre og med henne om hvordan arbeidet skulle legges opp.

Uenighet.
Stene søkte på en fireårig stipendiatstilling som var finansiert av NTNUs strategiske forskningsutvalg og hvor to institutter var involvert. Hovedveileder skulle være ved det tidligere AVH (Dragvoll)og biveileder ved det tidligere NTH (Gløshaugen). Men de to fagmiljøene hadde seg imellom og i forhold til Stene selv, ulike tradisjoner og ulikt syn på mange ting: På hvordan prosjektbeskrivelsen skulle utformes; på om avhandlingen og de overordnede mål skulle være sånn eller slik; og på hvilke krav man skulle stille til kandidaten. At hovedveilederen trakk seg og ingen andre følte seg kallet til å overta, kompliserte situasjonen ytterligere.

Enden på visa ble at prosjektleder- og finansieringsansvar ble endret, og med at Stene fikk hovedveileder på ett institutt, biveileder knyttet til et annet, med en referansegruppe på tre personer fra et tredje institutt.

- Disse tre fagmiljøene har ulike erfaringer med og oppfatninger om tverr- og flerfaglighet, både innbyrdes og instituttene imellom. Det blir ikke så lett å komme til enighet, framholder doktorgradskandidaten, som har arbeidsplikt ved det ene instituttet og faglig tilknytning til det andre. Forutsetningen for stillingen var at stipendiaten skulle utarbeide prosjektbeskrivelse i samarbeid med prosjektledelsen.Trine Stene har, for å imøtekomme de ulike kravene, flere ganger måttet endre atskillig på sin vinkling av avhandlingen.

Verken fugl eller fisk.
- Å arbeide tverrfaglig gir så mange muligheter! Men vi har liten tradisjon for det. Jeg tror fagmiljøene er redd for at faget deres ikke blir skikkelig ivaretatt, at alle parter anser deg for å være en lettvekter. Du blir liksom verken fugl eller fisk, sier Stene.

Hun understreker at det å involvere flere fagmiljøer, tar ekstra tid - tid som bør avsettes særskilt for at veileder og andre involverte skal nå fram til en felles plattform.

Hun ville også ønske en åpen grad varmt velkommen.

- Det framstår kanskje som det viktigste at flere fagmiljøer og profesjoner kan samarbeide, men man må ikke glemme individene som blir mest berørt: doktorgradskandidatene. Personens entusiasme og engasjement fortjener støtte! avslutter Trine Marie Stene.

Tekst og foto: Lisa Olstad