Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

Skrivingens Knoll og Tott

De forsker på skriving. De holder ustanselig skrivekurs, sammen og hver for seg. De synes norske studenter får altfor lite skriveopplæring. Nå har de igjen gitt ut bøker om det å skrive. Hvorfor maser NTNU-professorene Torlaug Løkensgard Hoel og Sissel Lie så fælt om denne skrivingen hele tida?

Torlaug Løkensgard Hoel (t.v.) og Sissel Lie har kurset hundrevis av studenter og andre i skrivingens gleder og sorger. Nå finnes rådene deres i bokform. Foto: Lisa Olstad

- Alle ved et universitet har en forpliktelse i forhold til skriften. Det er ikke nok å sitte på mye fagkunnskap. Den skal også formidles, altså må vi skrive. Faglig kunnskap er også kunnskap om hvordan kunnskapen best kan uttrykkes. Men slik kunnskap er ikke nok fokusert ved universitetet. I veiledning av studenter er den noen ganger nesten fraværende. Det veiledes på det faglige og på forskerprosessen, men i langt mindre grad på skriveprosessen og på den ferdige teksten. Men skriving er et så viktig redskap for å tenke og for å lære!

Torlaug Løkensgard Hoel og Sissel Lie snakker ikke i munnen på hverandre, det er de for høflige til, men den ene avslutter den andres setning, som personene i en tegneserie. Det har vel å gjøre med at de i årevis har samarbeidet om alskens skriveprosjekter. De nærmer seg temaet fra ulike faglige utgangspunkt - Hoel mest fra det pedagogiske og Lie mest fra det litterære - men stort sett er de hjertens enige om alt som vedrører skrivekunstens fortreffelighet.

- Jo, vi er vel en slags skrivingens Knoll og Tott, medgir de.

Skrive = tenke. Det er i og for seg ingen stor nyhet at de to gir ut bøker. Hoel, som arbeider ved Program for lærerutdanning, har forsket på skriving og skriveprosesser i årevis, og gitt ut flere bøker om emnet. Lie, Romansk institutt, har skrevet en rekke fagbøker og vil også være kjent for sin skjønnlitterære produksjon.

Og i sommer ga de altså begge ut nye "skrivebøker". Fagskriving som dialog, redigert av Sissel Lie og Ingfrid Thowsen, kom ut i juni. Hoels (medforfattere: Frøydis Hertzberg og Olga Dysthe) Skrive for å lære kom i august. Hva er nytt i disse bøkene?

Hoel: Vi er tre venner og kolleger som alle har arbeidet i årevis med skriving. Nå mente vi det var behov for ei bok som dekket behovet innen UH-sektoren. Nytt er at vi har omtalt skrivegrupper, samarbeidsskriving, og det vi kaller porteføljevurdering. Budskapet i boka er at skriving ikke bare er et redskap for formidling, men kanskje vårt aller viktigste redskap for tenkning. Ved å skrive får du klargjort, bearbeidet og strukturert stoffet. Boka bringer mange eksempler på typer oppgaver studenter kan arbeide med for å skaffe seg variert skrivetrening. Vi tar også opp veiledning.

Lie: Vår bok er en oppsummering av ting vi var opptatt av i det tverrfaglige prosjektet "Skrivingens rom". Mange forskere har en skrivekompetanse som de ikke er seg bevisst, og derfor ikke formidler til omverdenen. Vi har utfordret noen av dem til å reflektere over egen skriving - og har forsøkt å gi noen gode råd. For eksempel om det som ofte er den største bøygen: å komme i gang med å skrive. Vi tar også for oss problemene med å komme seg ut av skrivingen. Det kan være en voldsom nedtur å skulle avslutte et arbeid.

Hoel: Det har med skrivingens natur å gjøre - den setter i gang nye tanker og prosesser.

Lie: Vi har også ønsket å lage en bok til inspirasjon, legge vekt på glede og moro, løse opp i det veldig seriøse.

Blodslit. Så skulle en tro at de to selv aldri har kjent til skriveproblemer. Men nei:

Hoel: Jeg ble ikke et skrivende menneske før jeg ble universitetsansatt. Da jeg skrev hovedoppgave i norsk for 30 år siden, ga jeg først opp. Jeg trodde man måtte begynne på A og slutte på Å, jeg visste ikke at det fantes flere veier fram til teksten. Hadde jeg visst noe om skriving den gangen, ville alt vært lettere.

Lie: Som ung visste jeg ikke at faglige spørsmål innenfor litteraturforskning kunne være knyttet til forskerens egne eksistensielle spørsmål. Jeg trodde at en hovedoppgave i fransk litteratur var sitater bundet sammen med egne setninger, og gjorde det på den måten. Det handlet ikke om meg i det hele tatt. Og det gikk så tregt! Nå skriver jeg bare om det som er maktpåliggende for meg å finne svar på.

Hoel: Ja, det er mest spennende å skrive for å finne svar.

Og det er vanskelig å skrive, er de begge enige om: - Det er rett og slett et blodslit! Noen ganger går det med bittesmå skritt, og noen ganger står man helt fast. lenge.

Lie: Å tenke nytt er en stor og vanskelig oppgave.

Hoel: Men et aspekt ved det å skrive, er at man blir kjent med egne prosesser. Jeg vet jo at før eller siden løsner det.

Euforisk. At norske studenter har fått altfor lite hjelp til å komme i gang med skriving, er de to enige om. På enkelte fag kan man unngå å måtte skrive ett eneste ord helt fram til første skriftlige eksamen. Og man kan streve seg fram helt til hovedfagsnivå uten å ha fått en times opplæring i å skrive.

Hoel: Mange studenter er ille ute når de begynner på hovedfag. De har nok lært å beherske eksamensformen, men ikke å skrive en lengre akademisk tekst. Jeg har hatt hovedfagsstudenter på skrivekurs, som aldri har tort å levere noe skriftlig fordi de har trodd at det måtte være på en helt bestemt måte. Så tror de at de er dumme eller unormale, som ikke får det til på den måten. Når de så får vite at det finnes mange veier fram til en tekst, løsner det plutselig. Jeg er overbevist om at mange av de problemene hovedfagsstudentene sliter med, henger sammen med nettopp slike ting.

Lie: Vi er begge opptatt av dialogen. Skriving og dialog henger så tett sammen, man har så mye å hente hos hverandre ved å snakke sammen om det som skrives. Det kan ikke understrekes ofte nok!

Hoel: En enkel ting som å danne skrivegrupper, det kan gjøres fra dag én i studiet, betyr enormt for å komme i gang med fagskriving. Jeg ser daglig at for studenter som har vært i skrivegruppe, går alt så mye lettere.

Lie: Vi ser også på kursene våre, hvordan enkelte studenter blir helt euforiske når det løsner for dem. Og da blir jeg nokså trist, og tenker at den lykken skulle de ha fått lov til å oppdage tidligere…

Av Lisa Olstad

Skriveopplæring? Ja takk!

En rask rundspørring Universitetsavisa foretok blant studenter i Gata på Dragvoll, bekrefter Lies og Hoels påstander om at fagskriving ikke kommer av seg selv.

- Jeg vet liksom ikke hvordan det skal være. - Alt jeg har, er tusen små lapper, men kan de brukes til noe? - Noen ganger sitter jeg halve dagen og glor på et blankt ark. - Jeg gruer meg til hovedfag, for da må jeg bare få det til.

Dette er noen av de uttalelsene studentene kom med. Enkelte av dem hadde ikke skrevet ett eneste ord etter flere semesteres studier, mens andre skrev jevnlig. Universitetsavisa traff bare én som hadde fått noen som helst veiledning i det å skrive. Og på spørsmål om slik opplæring burde vært en del av studiet, var svaret enstemmig gjennom hele Gata:
- Absolutt!