|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Ledelsen har ordet: Redd for å fly Mjøs-utvalgets innstilling har gitt støtet til en grunnleggende debatt om universitetene som institusjoner, deres oppgave, styrings- og ledelsesstruktur og forholdet til staten. Når jeg bruker overskriften "Redd for å fly", er det fordi jeg forundrer meg over den mangel på tro på oss selv som kommer fram, direkte eller indirekte, i debatten. Vi er som dyrene i en zoologisk hage, som ser på det som den naturlige tilstand. Vi forvalter store fysiske og økonomiske ressurser, og er større enn de fleste av landets bedrifter. Sammen har vi enorme kunnskapsressurser. Vi får stadig nye impulser gjennom studentene som kommer til oss. Samtidig har vi et unikt internasjonalt kontaktnett. Alt dette burde gi grunnlag for selvtillit og stolthet, av ansvar og vilje til å være en av samfunnets hovedaktører og for tillit fra samfunnets side. Men hva ser vi? Staten har mindre tro på vår ansvarlighet enn til privatpersoner, de får i det minste lov til å ta opp lån. Hvis vi med landets fremste pedagogiske ekspertise ønsker å prøve nye eksamens- og evalueringsformer, må vi søke vårt departement om det, og vente tålmodig på embetsverkets behandling av søknaden. Det blir krevd av oss at vi skal skaffe oss større eksterne inntekter, men vi kan ikke samle overskuddet for å investere eller i det minste sikre oss renter. Da må vi gå til formelle kunstgrep og etablere aksjeselskaper, selv med aktiviteter som etter- og videreutdanning som er en del av vår kjernevirksomhet. Tilsvarende kunstgrep må gjøres hvis vi for å sikre oss de beste professorer, må gi høyere lønn enn normalt. Men så roper vi også selv på Staten. At Staten skal bringe tilbake den gamle orden hvor universitetene hadde forskningen og de statlige høgskolene profesjonsutdanningene. Det faktum at vi ser en økende konkurranse om forskningsmidler, og om studentene og de ressurser de fører med seg, blir enten ignorert eller avfeid med "marked" og "globalisering" som fy-ord. Som om det skulle endre den faktiske situasjon. Staten er like troløs som markedet og utsatt for mange påvirkningskrefter. Jeg begynte med å minne om at vi har store ressurser. Det er vårt ansvar å bruke disse til beste for vårt samfunn. Vi må ta mål av oss til å være en uavhengig samfunnskraft og samfunnspåvirker. Nå er vi direkte underlagt departementet i den statlige forvaltning. Det er ikke umiddelbart innlysende at det er den beste modell for en institusjon som har frihet og uavhengighet som ideal. Å være i en situasjon hvor vi forhandler med Staten, gir større innflytelse på egen virksomhet enn hvor vi blir diktert et budsjett der forutsetningene kan være temmelig uklare. Vår overlevelsesevne vil ikke være knyttet til statlige departementer, men vår evne til selv å velge vår rolle og til raskt, basert på vår kunnskap og våre idealer, å møte de endringer vi ser rundt oss. Vi kan lett risikere, som klostrene, å bli sittende igjen med bare idealene.
|
