Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Jan Erik Kaarø

Teknisk ansvarlig: 
Even Gran

Hovedfagsoppgaver og åndsrettigheter

Behov for klarere regler om rettigheter til hovedfagsoppgaver, mener Per Carlsen.

Dette er et tema som jevnlig dukker opp og blir hett debattert blandt vitenskapelige ansatte. NTNUs reglementet ser jo ut til automatisk å gi alle rettighetene til innholdet av hovedfagsoppgaver til den student som arbeidet på prosjektet. Men, hvor i reglementet etablerer man og tar hensyn til rettighetene til veileders åndsprodukter?

Muligens er praksis og forhold forskjellige innen de enkelte fagområdene ved NTNU. Jeg vil derfor bare gi uttrykk for mine synspunkter vedrørende forholdene innen mitt eget fagområde, dvs de eksperimentelle naturvitenskapelige disiplinene.

Erfaringsmessig er det uhyre sjelden at hovedfagsstudenter, eller dr. studenter for den saks skyld, selv utformer deres prosjekter. Personlig har jeg ennå til gode å møde en student som på egen hånd har presentert en egen idé og utviklet en forskningsplan for et hovedfagsprosjekt. Det er ikke fordi vi har dårlige studenter. Kvaliteten på våre hovedfagsstudenter innen kjemi er meget tilfredsstillende. Det er normalt at vordende hovedfagsstudenter "shop around" blandt de prosjektforslag som blir presentert av de vitenskapelige ansatte.

Å utvikle et forskningprosjekt, f.eks. en hovedfagsoppgave, er en intellektuell og kreativ prosess, som også krever insikt og erfaring. En normalt god, men uerfaren student vil naturligvis ha meget små muligheter for å kunne klare en slik oppgave. Jeg vil derfor påstå at hovedfagsprosjektene i de aller fleste tilfellene IKKE kan være studentens rettmessige intellektuelle eiendom. Disse rettigheter må nødvendigvis tilhøre den intellektuelle og praktiske opphavsmann, som normalt er den vitenskapelige veileder.

Mener man virkelig at det vitenskapelige personale har plikt til å forsyne hovedfagssystemet med ideer og prosjektforslag, for så når en student har arbeidet på prosjektet, å miste alle rettigheter til egne åndsprodukter? Studentenes innsats består jo ofte i å utføre det praktiske arbeid, som en laborant for den saks skyld kunne utføre like bra. En dypere intellektuell forståelse og insikt utvikler seg erfaringsmessig først sent i prosjektperioden.

Dersom prosjektet som hovedfagsstudenten rapporterer i sin avhandling (og derfor automatisk tilskrives eiendomsrett til), fører til et verdifullt patent eller Nobelprisen, står da vår amanuensis eller professor med skjegget et vist sted? Det argument man da alltid hører, er at i et slikt tilfelle ville man komme til en avtale. Ville man virkelig det? Dersom samme amanuensis eller professor hadde benyttet en laborant til det eksperimentelle arbeidet, ville han ha hatt alle rettighetene.

I UA-artikkelen nevnes det at: "Veileder skal hjelpe studenten i å realisere sitt (studentens) prosjekt.(?) Det betyr ikke at veileder kan overta hele prosjektet. En ansatt skal naturligvis ikke bemektige seg en students arbeid." La meg vende resonnementet. Skal studenten da overta hele veileders prosjekt? Hvor stor del av resultatene i studentens avhandling er reelt den vitenskapelige ansattes arbeid?

Hovedfagstudentene bekrefter, med deres underskrift i avhandlingene, at deres hovedfagsoppgave er utført i henhold til NTNUs reglement. Hvis dette er ensbetydende med at oppgavene er baserte på studentenes egne ideer og er utført selvstendig, så vil dette i praksis og i de aller fleste tilfeller være en sannhet med store modifikasjoner. I artikkelen i UA er en av avsnittsoverskriftene Juks? Javel, men hvor jukses det?

Universitetsloven er sannsynligvis på dette punkt langt på vei overmoden for revisjon. En løsning ville være at det åpent inngås særavtaler som klart etablerer hvilke bidrag til prosjektoppgaven som kommer fra henholdsvis studenten og veileder. Det skulle ikke være nødvendig for en veileder å tiltvinge seg retten til for eksempel å være førsteforfatter til egne åndsprodukter. Det er jo også interessant å observere at det synes å være lite opposisjon mot å overlate rettighetene til innholdet i hovedfagsoppgaver i forbindelse med eksterne prosjekter til industripartnere, Sintef osv. Næringslivet vil naturligvis sikre seg sine rettigheter. Derfor er det normalt med avtaler som etablerer eiendomsrett til resultatene og båndlegger bruken av disse.

Jeg finner det forøvrig ubegripelig at instituttsturer Rolf Ingvaldsen synes å ha store vanskeligheter med å forstå at hans vitenskapelige ansatte også nødvendigvis må ha (ånds)rettigheter.

Per Carlsen, Professor i kjemi