Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Arnulf Kolstad trekker i denne kronikken paralleller mellom Kollegiets vegring mot å uttale seg om krigen i Kosovo og akademikernes mangel på engasjement i trettiårenes Nazi-Tyskland. Kolstad er professor ved Psykologisk institutt ved NTNU.

Foto: Scanpix

Kollegiet har ifølge Universitetsavisa (nr 10, 1999, s. 4) vedtatt at man ikke vil ha noen oppfatning om Norges deltagelse i NATO-krigen mot Jugoslavia. Det er ifølge rektor Spjøtvold ikke «en passende sak for kollegiet», ettersom universitetsledelsen ikke har noen spesiell kompetanse på slike saker, og at det blir «tilfeldig hva forsamlingen måtte mene. »

Lojalitet

At vi har en universitetsledelse som ikke kan mene noe om at Norge er i krig, og som erklærer at enhver mening vil være tilfeldig, må vi ta til etterretning. Det er ikke overraskende at den nåværende universitetsledelsen med rektor i spissen erklærer seg uegnet til å fungere som intellektuelle. Fra en ledelse som føler det «relevant og riktig for oss å sammenligne oss med industribedrifter», slik rektor uttrykte det på NTNUs festmøte 28. mai, skal man ikke vente noen holdning til eller mening om kontroversielle samfunnsspørsmål. Spesielt ikke hvis man «tilfeldigvis» skulle komme til å mene noe annet enn makthavere i Norge, NATO og USA. Industriledere har som regel utmerket seg ved konservative, lydige og lojale holdninger.

For et universitet, bestående av intellektuelle, som ser et samfunnsmessig ansvar for hvordan kunnskapen anvendes og samfunnet utvikler seg, stiller det seg annerledes. Skal vi bevare et universitet som fungerer kritisk og samfunnssbevisst, trenger vi også en ledelse som tør ta initiativ til debattene. Vi trenger et kollegium som tør å kritisere når egne politiske makthavere bruker kunnskapen og teknologien til å bombe fremmede folk, og forsøker å løse etniske, religiøse og politiske konflikter med anti-humane virkemidler som bare øker lidelsene for sivilbefolkningen.

«Ingen kompetanse»

De argumentene Spjøtvoll bruker for ikke å ta stilling, nemlig at «vi har ingen kompetanse», er omtrent de samme som altfor mange akademikere og universitetsledere brukte i Nazi-Tyskland. Hadde akademikere og lederne for universitetene ikke vært så lojale og engstelige for å protestere i trettiårenes Tyskland, kunne mye vært annerledes. Men selv overfor nazi-regimet var universitetsansatte og akademikere lojale og lydige ut fra oppfatningen om «dette har vi for lite greie på», «det er politikk», «vi holder oss til faget vårt». Jeg skal illustrere dette med hvordan psykologer og leger støttet opp om Nazi-Tyskland i tretti-årene og under krigen.

Psykologien i Nazi-Tyskland

Mange psykologer, psykiatere og andre akademikere delte og styrket fascismens oppfatning om at det var et biologisk grunnlag for forskjeller mellom ikke bare raser, men også grupper av folk, som f.eks. homoseksuelle, sigøynere og utvalgte, konkurrerende religiøse grupper. Leser man lærebøkene i psykologiens historie, gis inntrykk av at f.eks. tyske psykologer og psykiatere flyktet fra Nazi-Tyskland, med Freud og Kohler som eksempler. Men dette er de få unntakene. I virkeligheten var det ingen motsetning eller tydelig uenighet mellom de fleste tyske psykologene og den fascistiske ideologi i nazi-Tyskland. Psykologien hadde gode vilkår i Nazi-Tyskland. Mellom 1932 og 1942 ble tallet på psykologer fordoblet. I 1942 var det 450 psykologer ansatt bare i militærapparatet. Den tyske psykologforeningen gjorde ikke noe for å protestere mot utelukkelsen av jøder fra den akademiske psykologien på universitetene, og det er mange eksempler på at tyske universitetspsykologer støttet nazistene aktivt. (Se Howitt og Owusu-Bempah, 1994 og Billig, 1978.) En av professorene i psykologi i Berlin, Rieffert, utarbeidet et «forskningsprosjekt» med formål å spionere på jøder for å få kunnskap om hvordan de «infiltrerte» det tyske samfunn. Feltarbeidet skulle gjennomføres i de tyske områdene der den overveldende majoritet var av ren tysk «rase» for å studere taktikken jødene brukte for å komme inn i samfunnet og hva slags forsvarsmidler tyskerne rådde over. Det taler heller ikke til psykologenes fordel at SS brukte tyske psykologer for å avgjøre hvilke polske barn som skulle fjernes fra foreldrene og overgis tyske familier, barnehjem eller leirer på basis av en karakteranalyse.

Tyske leger i Nazi-Tyskland

Også tyske leger fant seg usedvanlig godt til rette i denne perioden. Akademikere generelt, ikke minst legestanden, var svært godt representert blant de organiserte nasjonalsosialistenene lenge før krigsutbruddet. Som Lavik (1998) skriver hadde Det Nasjonalsosialistiske Legeforbundet 3 000 medlemmer allerede i 1933, mens motpolen, Sosialistiske legers forening, hadde 1 300 medlemmer. Denne organisasjonen ble forbudt samme år, og mange flyktet fra Tyskland. Legenes oppslutning om naziregimet økte sterkt etter 1933, mer enn i de fleste andre yrkesgrupper. I 1937 var syv prosent av mannlige tyske leger med i SS, sammenliknet med én prosent av befolkningen for øvrig. I 1943 var 38 000 leger medlemmer av nazipartiet - over halvparten av hele profesjonen, ifølge Lavik.

Årsakene til legenes mannsterke oppslutning om nazismen skyldes neppe bare en vitenskapelig interesse for raseforskning. Legene syntes mer enn mange andre å akseptere ordre ovenfra, være lydige mot autoritetene og dem som hadde makt. De utfordret ikke makten, men forsøkte å innrette seg slik at de tjente på å følge den. Lavik gir interessante eksempler på hva de tyske legene i tusenvis gikk med på i den nye Steriliseringsloven som ble vedtatt i 1933 og ga hjemmel for tvangsmessig sterilisering av folk med «arvelige sykdommer». I årene 1933-37 ble 350 000 - 400 000 sinnssyke, evneveike og andre sterilisert. Legene sto for dette i praksis. I 1935 kom Nürnbergloven «Til beskyttelse av det tyske blod». Den forbød bl.a. ekteskap og seksuelle forhold mellom «jøder» og «det tyske folk». Legene var aktivt med på å vedta og praktisere loven. To år senere skulle barn steriliseres. I 1939 kom Euthanasia-programmet for pasienter i sinnssykehus. Tusenvis av pasienter, barn og voksne ble regelrett drept med god hjelp fra leger og psykiatre. I 1941 begynte masseutryddelsene av jøder, sigøynere og pasienter med sinnssykdom. Antisemittismen utviklet seg også i legestanden selv. Jødiske leger, som det var mange av i Tyskland før krigen, ble ekskludert og nektet å praktisere. De fleste havnet i konsentrasjonsleirer.

Denne dokumentasjonen viser legevitenskapens og ikke minst psykiatriens velvillige og omfattende bidrag til å realisere nazismen. De aller fleste som deltok i nazismens velorganiserte utryddelse av uønskede individer, hadde hverken hørt eller lest om biologiske forskjeller mellom folk. For dem var det tilstrekkelig å bli fortalt at «de andre» var en trussel mot det enestående «tyske», at de var med på et prosjekt som skulle redde Tyskland og dermed verden fra undergang, at de måtte gjøre sin plikt i en vanskelig tid. De hadde ingenting å tjene på å gjøre motstand eller protestere, og de var oppdratt til å adlyde autoritetene, enten det var Far, Kirken, Staten eller Føreren. De hadde ingen kompetanse til å uttale seg om annet enn sitt fag. Det er slike psykologiske bindinger som skaper grunnlaget for autoritær lydighet og fascisme både den gang og nå.

Ingen «passende sak»?

Går vi 60 år tilbake i tida, ser vi altså tydelig hvor fatalt det var at akademikere og universitetsansatte ikke engasjerte seg mer, protesterte mer. Norge i 90-åra er ikke noe Nazi-Tyskland. Men det interessante er at selv overfor Hitler-Tyskland var akademikerne og universitetene ytterst tafatte i sin protest, ut fra oppfatningen om «dette har vi ingen spesiell kompetanse på», og at det ikke er noen «passende sak». Noen paralleller er det altså.