|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk? Martin Ystenes
Realfagbygg? Hvilket realfagbygg? Ta en tur til Realfagbyggets østfasade. Slett alt du vet om huset fra hjernen din og gå inn. Så stiller du deg følgende spørsmål: Hva slags hus er dette? Det er etisk tvilsomt å slette kunnskap fra hjernen, så la det være et tanke-eksperiment. Men svar meg ærlig: Finnes det i det hele tatt noe som forteller hva det er? Finnes det i det hele tatt noe som helst ved bygget, som kan inspirere besøkende til å tenke at realfag er spennende og kan være morsomt å studere? Finnes det i hele tatt noe som helst ved bygget som forteller noe som helst om at arkitektene har hatt noe som helst av visjoner i den retningen? Bygget kunne vært et hvilket som helst kontorbygg. Noen studentlaboratorier er synlige fra de øverste gallerietasjene. Fra en av sidegangene kan man sågar se rett inn hvor studentene søler lut og knuser glass. Men alt dette er grunnfagslaboratorier på aller laveste nivå. Ikke et eneste sted kan man se forskning. Dvs., man ser forskerne sitte og skrive og titte i datamaskiner. Man ser dem når alt går på tverke, og de kanskje prøver å koble ut frustrasjonen med å lese VG på nett eller sende e-post til en venn. I stedet for å få inspirerende blikk inn i vitenskapens verden, blir vi offentlige kikkere. Jeg klarer ikke å forestille meg hvilke visjoner som ligger bak. Sannsynligvis har det ikke vært noen. Heller ikke kunsten gir noen hjelp. Utsmykningen er en rett kunstnere har tilkjempet seg, en kulturbevilgning over forskningsbudsjett. Realfagbygget var en mulighet til å forbedre CVen. Ser noen noe som tyder på noe annet? Har Nesjars «dingser»noe som helt med realfag å gjøre? Eneste må være som en dirrende moralsk pekefinger mot tidligere tiders neonlysreklame, og med en høytidelig skolemesters mekring om hvor trist alt blir hvis teknologene får bestemme. De som ikke er teknologer har dermed ikke engang noe å bli indignert over. Biologene finner absolutt ingen ting som peker på at de er her, bortsett fra død bambus. Jeg vet at arkitektene har hatt som visjon å vise fram mest mulig byggteknologi, og det har de lykkes med. Men byggfakultetet er et annet sted. Det finnes ett unntak, «gullfiskbollen»utenfor kantina utnytter optikkens lover på en spennende måte. Kanskje det er derfor den er så bortgjemt, fordi den med sin relevans ikke er kulturistisk nok? Noen vil kanskje se røntgendiffraktogram i de hvite dottene på glassveggene, men de fleste vil bare se uvaskede vinduer, snø vinterstid, eller en skjermbeskytter fra Microsoft. Og selv de som ser et røntgendiffraktogram, ser ingen ting utover dette. Kommer det en skoleklasse på besøk, kan jeg si at «Her er et røntgendiffraktogram», men noe lenger kommer jeg ikke. I Europasenteret i Berlin finnes en klokke laget av glass og rennende gult vann. Her står folk i timevis for å observere den spennende logikken, matematikken og fysikken. På Blindern henger en kjempestor Focaults pendel. I Vitensenteret finnes mange ideer til ytterst spennende prosjekter for visjonære som hadde noen millioner til rådighet. I Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum har studenter laget en spennende utstilling over teknologiens estetikk. Før Realfagbygget var det en glassdekorasjon på trappa ned til Kjemi Sydfløy som viste hydrogenspekteret og Rydbergs formel. Kunst - utsmykning og arkitektur - skal skape refleksjon. Min refleksjon er følgende: Er virkelig norske arkitekt- og kunstnermiljø så støvtørket for kreativitet at de ikke klarer å finne på en eneste ting som viser besøkende at dette er et realfagbygg? Jeg håper inderlig, absolutt inderlig, at Realfagbygget vokser med oppgaven. Når arkitektene nå har fått vist fram hvor vakkert bygget er under urealistiske betingelser, så kan man kanskje begynne å føle seg fram. Da kan andre med visjoner overta. Råbygget står der. |
Y-philes