I glasshuset

De sitter i glassbygningene på Dragvoll, og noen av dem
kaster av og til stein.

Humboldt

I enhver norsk universitetsdebatt kommer Humboldt på banen, og vi blir minnet om ideologien bak etableringen av universitetet i Berlin i 1810. Humboldt skaper gode assosiasjoner til kontemplativ ro, den gode samtalen, mykt gress, grønn eføy og murstein. Han er blitt en evig markør av gullalder og grunnforskning.

Historikere elsker vanligvis å punktere denne formen for nostalgi. Men Humboldt har vært resistent mot historikerne, kanskje fordi historikerne har nostalgiske behov, de også. Rune Slagstad unngår for eksempel behendig kritiske vurderinger i sitt anti-Mjøs essay, denne lærde rapsodien av politikk og professorer, av Humboldt, historie og hovedfaget.

Forskningsbasert undervisning har vært ett av universitetsdebattenes mest brukte formularer. Ofte utlegges det nokså banalt som en rettighet eller plikt til både forskning og undervisning, eller som en kulturell betingelse for høyere utdanning. Universitetsstudenter blir best, tror vi, når de studerer i et miljø som også bedriver vitenskap.

Kanskje er det formularpreget som gjør at mange universitetsansatte snakker om undervisning som en belastning, mens forskning blir en rettighet. Man tar utgangspunkt i et enkelt timeregnskap der tid brukt på det ene blir mindre tid til det andre. Mange opplever nok også at undervisningen tar mer tid og krefter enn den formelt sett skal gjøre, slik at forskningen blir en drøm.

Dersom «Humboldt» skal bli noe annet enn nostalgisk besvergelse, er det viktig at vi reflekterer mer og bedre over hvorfor det er viktig å kombinere forskning og undervisning. Etter hvert som høyskolene også har forskningsbasert undervisning, blir det på papiret lite igjen av forskjellen mellom de to formene for høyere utdanning. I hvert fall dersom vi fortsetter å si at det viktigste poenget med forskningsbasert undervisning er at undervisningen dermed blir faglig oppdatert. For det er jo ikke helt sant, i hvert fall ikke alltid.

Kanskje skal vi snu på flisa og i stedet snakke om undervisningsbasert forskning. Det er en måte å markere at undervisning også er viktig for forskningen. Denne betydningen av undervisning blir kanskje tydeligst når vi ser på virksomheten ved forskningsinstituttene. Her møter vi prosjektverkstedene der forskerne går fra den ene spesialiserte undersøkelsen til det neste, men klager over mangel på tid til faglig oppdatering og syntese.

Heri ligger en sentral side ved universitetstankens kopling mellom undervisning og forskning. Forelesninger og veiledning er et press til å være faglig oppdatert, til å opprettholde faglig bredde og til - innimellom - å sette egen forskning inn i en brede sammenheng. På universitetene representerer undervisning den kanskje viktigste drivkraften bak kunnskapsakkumulasjon og faglige ryddeaksjoner. Dette gjør undervisning til et helt nødvendig gode for vitenskapen.

Kanskje bør vi vitenskapelig ansatte bli flinkere til å si at studenter er viktige for vårt faglige miljø og vårt faglige engasjement. De gir en anledning til å undersøke verden sammen med andre nysgjerrige. Dermed kan vi si «Humboldt» med bedre samvittighet og kanskje også med mindre hang til nostalgi.

Knut H. Sørensen