Teknisk ansvarlig: 
Erik Prytz Reitan

Startvansker i ny jobb 

Instituttlederen har fått en ny rolle og nye fullmakter. Den nye ledermodellen er så vidt sjøsatt: Institutttlederne har fungert etter de nye retningslinjene i knappe fire måneder nå. Hva er status så langt? 

Universitetsavisa presenterte i forrige nummer en kortfattet spørreundersøkelse, hvor vi spurte dem hvordan de «har det med seg selv.» Blant annet kom det fram at fire av ti ledere svarte ja på spørsmålet om de er redde for å bli utbrent i jobben. Dette har fått enkelte til å reagere på hva de oppfatter som unødig negativ vinkling. Som en av dem kommenterer: «Om man hadde spurt oss om vi oppfatter jobben som spennende og utfordrende, er jeg sikker på at de fleste ville svart positivt.» 

Av andre ledere har vi fått som respons at man er glad over at noen endelig belyser en situasjon som oppleves som frustrerende og vanskelig. 

Når man spør om hvordan instituttlederne «har det», er svaret - i kortversjon - at de har det ganske forskjellig. Flere setter sin lit til at dette handler om startvansker. Man er i en overgangssituasjon, hvor nye rolleforventninger og et nytt sett av fullmakter prøves ut i praksis.
 
 

- Jeg håper inderlig at dette handler om innkjøringsproblemer. Men jeg føler meg ikke trygg på at så er tilfelle, sier professor Olav Smidsrød ved Institutt for bioteknologi. 

Professor Smidsrød ser mye positivt i den nye instituttledermodellen, spesielt at lederne er tilført nye og utvidede fullmakter. 

- Ikke minst synes jeg det er bra at vi har fått nye og utvidede fullmakter i administrative saker, sier han. 

Men samtidig har det vist seg vanskelig å få omgjort vedtatte reformer til praktisk politikk. 

- Meningen var vel å få til reformer som forenklet det interne byråkratiet på fakultetet og ved instituttene. Men så langt opplever vi at det motsatte skjer: Saksgangen er blitt lengre og tyngre, ting går tregere. 

Reformene innebærer at instituttleder går over fra å være formann i et styre, til å bli en slags administrerende direktør, sier professor Smidsrød. 

- Dette innebærer vesentlige endringer i vår arbeidsmåte. Disse endringsprosessene tar tid. Det har vært svært mye oppstartsarbeid. Jeg har heldigvis vært i den situasjon å ha dyktige og hjelpsomme medarbeidere rundt meg, som har tatt i et tak for å avlaste meg både i undervisning og i administrativt arbeide, sier han. 

- Til nå har jeg brukt nærmere 75 prosent av arbeidstida mi på å være instituttleder. Dette kan jeg ikke leve med, fastslår professor Olav Smidsrød. 
  
  
- Misforstått undersøkelse 

- Jeg er misfornøyd med undersøkelsen Universitetsavisa gjennomførte. Man kunne ha forutsagt at svarene ble som de ble, sier professor Jens Martin Hovem ved Institutt for teleteknikk. 

- Når det spørres om man er fornøyd med ressurstilgangen, var det enkelt å predikere at et stort flertall ville svare nei. Men saken er den at vel de fleste av instituttlederne antakelig er misfornøyde med ressurstilgangen på forskings- og undervisningssektoren - mens når det gjelder ressurser til ledelse og administrasjon av instituttet, har man tilstrekkelig med midler til rådighet. Jeg vil tro at de fleste av instituttlederne svarte på det første spørsmålet, sier professor Hovem. 

- Uansett spørsmålsstilling: Dragvoll- og Gløshaugen-ledere svarte systematisk ulikt blant annet på spørsmålet om man frykter for å bli utbrent? 

- Det kan ha sammenheng med at folk på de profesjonsrettede studiene er mer vant til en arbeidssituasjon hvor man er leder, eller blir ledet. Mange har nok lett for å oppfatte ledelse som en trussel. Dette går ikke minst på at man innser at det er én tid for å diskutere seg fram til beslutninger, og én tid for å utføre beslutningene som er fattet, sier Hovem. 

- Arbeidssituasjonen for instituttlederen er bedre nå enn på lang tid. Vi har fått klare linjer og gode fullmakter til å utføre jobben vår, sier professor Hovem. 
  
  
- Ikke drømmejobben 

- Å være instituttleder er ikke akkurat drømmejobben, sier førsteamanuensis Lise Richter Lorentzen ved Romansk institutt. 

- Universitetsavisa har spurt instituttlederne om de synes jobben er spennende og utfordrende. Om vi snur på det og spør om du oppfatter jobben din som spennende og utfordrende, hva svarer du da? 

- Om den er spennende? Det er ikke drømmejobben, akkurat. Den er utfordrende. Men jeg må innrømme at jeg gjør dette mer av plikt enn av lyst. 

- Jobben spiser for mye av døgnet. Det blir for lite tid til faglige aktiviteter, som forskning og undervisning. Jeg vil anslå at bortimot halve arbeidstida mi går med til å skjøtte vervet som instituttleder, iallfall i perioder. 

- Er det til å leve med? 

- Svaret er ja, dersom man aksepterer at forskning og undervisning blir en salderingspost for instituttlederne. Men jeg vil si at tre år er nok. 

- Vi burde vært tilbudt omfattende kursing for å bli satt bedre i stand til å gjøre denne jobben. 

- Blant annet kan vi for lite om hva det vil si å ha personallansvar. Vi opplever at det stilles mange forventninger til oss. For eksempel står det i instruksen at vi skal inspirere og motivere våre medarbeidere. Hvordan det skal gjøres i praksis, tror jeg vi blir nødt til å sette oss ned og se nærmere på, sier førsteamanuensis Lise Lorentzen. 
  
  
- For lite ressurser 

Faren for at vi blir utbrente, eller overanstrengte, er så absolutt til stede. Vi tilføres for lite ressurser, sier instituttleder Gunhild Åm Vatn ved Institutt for anvendt språkvitenskap. 

- På et tidlig tidspunkt i Orgutprosessen ble det sagt at instituttlederen skulle bli tildelt en halv stilling for å skjøtte jobben sin. Men så vedtok Kollegiet å endre dette. Det ble vedtatt å utsette saken. Nå vet vi simpelthen ikke hvor mye og hvilke typer ressurser vi har til rådighet, sier Åm Vatn. 

Hun poengterer at emnet 'ledelse' og organisasjonsutvikling er noe som hun finner både interessant og spennende. 

- Å være instituttleder er spennende. Det ligger en stor utfordring i å delta i utviklingen av lederfunksjonen i en situasjon med et NTNU i en aktiv omstillingsprosess. Derfor er det positivt at man har grepet fatt i dette og gjort ledelse til et tema. Men foreløpig er det gjort mye amatørmessig arbeid. I Orgut sitter det folk og tenker. Kollegiet vedtar. Men så skjer det ikke så mye mer i forhold til opplæring av nye ledere. 

Åm Vatn påpeker dessuten at man ikke har maktet å få i gang en aktiv debatt om ledelse og styring ute i fagmiljøene. 

- Det er stort sett høyere opp i systemet at debatten utspiller seg. Men hva det innebærer for den enkelte faglig ansatte - at primæraktivitetene innen forskning, undervisning og administrasjon gjøres gjenstand for ledelse - det har folk i liten grad tatt inn over seg. 
  
  
- Trives som instituttleder 

- Jeg trives godt i jobben som instituttleder. Den gir en utmerket anledning til å bli ordentlig kjent med eget institutt, sier professor Hans E. Krokan ved Institutt for kreftforskning og molekylærbiologi. 

Professor Krokan bruker gjennomsnittlig kanskje rundt 10-12 timer uka på aktiviteter som relaterer seg til ledervervet. 

- Det er ikke mye? 

- Det handler mye om hvor mye tid du vil bruke. Jeg ønsker ikke å binde opp mer tid til dette enn nødvendig. Det er også nødvendig å finne tid til forskning og undervisning. 

Et vesentlig fortrinn med lederjobben har vært at man får bedre innblikk i aktivitetene ved instituttet. Det gir også en anledning til å relatere eget institutts rolle i forhold til fakultetet. 

- Så har det også vært interessant å delta i utarbeidelsen av strategiplaner for instituttet. Her er det instituttlederen som må dra lasset. Men faren er at man blir holdende på med dette for lenge: Dersom du er instituttleder i for lang tid, mister du kontakten med forskningsmiljøet, og da blir du en dårlig strateg. 

- Hva er «for lenge?» 

- Det kommer an på hvilke midler, hvilken infrastruktur, som stilles til rådighet. Men noe særlig mer enn to perioder - seks år - bør man ikke sitte. 

Professor Krokan er fornøyd med ressursituasjonen på kontorsida. På den tekniske sida står det noe dårligere til, man savner teknisk personell til å bistå i laboratorieforsøk.