Nylest modernisme

Bokanmeldelse: 

Sissel Furuseth, Sarah J. Paulson, Petter Aaslestad (red): Saklighet og sanselighet. Norsk prosa-modernisme på 1930-tallet

Gyldendal Akademisk. 2000

«En skitten strøm flyter utover landet». Det var betegnelsen den spede norske skjønnlitterære modernismen på trettitallet fikk i sin samtid. Nå er den lest om igjen.

Litteraturanmelder Fredrik Ramm i Morgenbladet var moralsk indignert over usedeligheten i norsk litteratur på trettitallet, derfor betegnelsen «skitten strøm». I den grad det blir hevet øyenbryn i dag, er det mer på grunn av en modernistisk estetikk enn den angivelige støtende tematikk, som for dagens lesere virker noe fjern.

Med prosjektet «Norsk litterær modernisme 1930-1960. En analyse av ukjent og kanonisert norsk modernisme» har unge litteraturvitere ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap, de siste årene fått satt søkelyset på den norske prosa-modernismen på trettitallet. Det har resultert i en nettopp utkommet bokutgivelse med et knippe gode tekster som varierer mellom nærlesning og overblikk.

Nylesningens nødvendighet

Mens den skjønnlitterære modernismen i Europa fornyet romanformen, hadde trettitallets prosa-litteratur i Norge «kun spredte tilløp til kunstnerisk nyorientering». Disse «spredte tilløpene» er altså nå grepet fatt i, nylest og forsøkt etablert som en mer tydeliggjort norsk modernisme.
Forskningsprosjektet har resultert i artikkelsamlingen: «Saklighet og sanselighet. Norsk prosa-modernisme på 1930-tallet». Saklighet fordi forfatterne på denne tiden hadde en tendens til å søke bak løgnaktigheten og klisjeene, sanselig fordi de utfordret datidens snevre moralverdier. I forordet til boka tilkjennegis ståsted for nylesningene: det postmodernistiske.

De to første artiklene er viet den nesten glemte forfatteren Haakon Bugge Mahrt (1901-1990), hans forfatterskap og hans modige forsvarsskrift for moderne kunst; «Modernisme» (1931). Dette fungerer svært godt som introduksjon. Bugge Mahrts enslige røst mot verdikonservatismen og skepsisen til det nye, framviser tendensen til en uforstående og lite nytenkende samtid uten fornemmelse for strømningene ellers i Europa. Det var denne puritanistiske og konservative kritikken som kvalte de norske modernist-tendenser. Dette setter nylesningsprosjektet i et sympatisk lys. Vi blir bevisst på nødvendigheten av å stadig lese om igjen.

Etter-modernistisk blikk

Bjørg Helland viser at handlingen i Emil Boysons «Yngre herre på besøk» (1936) styres av assosiasjoner og tankesprang mer enn hva tankene settes som kommentarer til en ytre handling. Dermed er vi inne på det ustabile subjektets poetikk, en type estetikk som tydelig avslører Hellands etter-modernistiske lesebriller.

Også Ann Sylvi Larsen med sin lesning av Gunnar Larsens «I sommer» (1932) viser fram sitt ståsted når hun sammenlikner romanens lek med formen med sin egen samtids romaner, 80- og 90-tallets romaner. Ann Sylvi Larsen får godt fram det morsome i det at de fiktive personene kommenterer sin egen eksistens som tekst. Hennes tekst fungerer som et krysningspunkt for hele artikkelsamlingen, fordi den makter å forene et etter-modernistisk form-blikk sammen med en kontekstuell forståelse av romanen.

Arne Fredrik Hansen løfter blikket opp, over Ernst Orvils tekstunivers, framviser romanenes komplekse handlingplan og umuligheten av å fastholde en entydig forteller. Hansen bekrefter romanen som en selvrefleksiv og kritisk tekst, ikke som et minnesmerke over romangenren. Dette er en nødvendig etter-modernistisk nylesning hvor Orvils «Å hederlig tolke tilværelsens komplikasjoner» peker mot en menneske-erfaring som overskrider modernismen, hvor erkjennelsen av at skal man finne en mening, må man først skape den selv.

Flere av artikkelforfatterne makter på en ypperlig måte å trekke veksler på nyere teori og nyere lese-erfaringer. Skulle man likevel komme med en kritikk av bokprosjektet som helhet, måtte det være mangelen på selv å problematisere sitt eget ståsted. Kanskje kunne én av artiklene handle om nettopp det å lese modernismen fram via etter-modernistisk litteraturteori-

Overblikk og euroblikk

Haakon Bugge Mahrt er en homo europæus, Rolf Stenersen er surrealist, Paul Gjesdahl sterkt påvirket av psykoanalysen og Emil Boyson av stream-of-consciousness-diktningen til James Joyce. Trettitallsforfatterne blir satt inn i en europeisk litterær sammenheng, nesten som om prosjektet går ut på å løfte romanene opp på et europeisk nivå hva angår modernitetserfaring og formmessig innovativitet. Artikkelforfatterne har på en overbevisende måte gitt et hederlig og sympatisk bilde av Haakon Bugge Mahrt, Rolf Stenersen, Paul Gjesdahl, Emil Boyson, Gunnar Larsen, Ernst Orvil, Aksel Sandemose og Nils Johan Rud. De er alle forfattere som, i tillegg til en tematisk modernistisk erfaring, også til en viss grad materialiserer dette i romanformen.

Flere av artiklene springer ut fra hovedfagsoppgaver i nordisk litteratur. Etter artiklene å dømme, må en slik felles nylesning være et løft for den enkelte hovedfagsstudent, for ikke å si et løft for nordiskfaget med sitt overblikk og euroblikk.