Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Er idealet om akademisk frihet allerede blitt et historisk fenomen, noe man saktens kan tenke tilbake på med vemod - men som man er skjønt enige om er passé i dagens samfunn, med sine skjerpede krav til egenfinansiering og resultatmåling?

Eksplosjonen i antall studenter tidlig på nittitallet medførte blant annet en vektforskyvning fra forskning til undervisning. Universitetslærerne fikk hendene fulle med å ta imot de nye studentene. Et sted måtte tida og ressursene tas fra. Forskning ble en av salderingspostene. Men noen deler av forskningen ble hardere rammet enn andre. Spesielt gjaldt det forskning som ikke var sikret gjennom programmer, via spesifikke, målrettede bevilgninger. Til en viss grad var vi vitne til en prosess som utspiller seg i kommunene når pengesekken snøres igjen: De poster som ikke er beskyttet gjennom øremerkede statlige overføringer, rammes først av sparekniven. For universitetenes synes det som om den frie forskningen har vært budsjettkrigens første offer. Den forskning som ikke fanges opp av bevilgninger fra Norges Forskningsråd, eller har maktet å lokke til seg finansiering fra det private næringslivet, vansmekter.

Idealet om akademisk frihet for den enkelte - identifisert som den Humboldt'ske tradisjon - var en tradisjon som fremmet Akademia som det institusjonaliserte kjetteri, det statsbetalte, intellektuelle opprør. Dette opprøret er nå saldert ut av de offentlige overføringene. «Universitetsidealet om akademisk frihet for den enkelte er meget langt på vei byttet ut med Forskningsrådets styring av universitetenes forskning.» Det skriver professor Cecilie Høigård i en kronikk i Aftenposten den 13. april. Professor Høigård mener den frie forskningsretten har vært omringet og uthulet gjennom flere angrepsbølger, hvorav den siste skyllet over universitetene for få år siden. «Gjennomstrømning er et av tidens honnørord. Gjennomstrømning lar seg ikke måle i annet enn tempo og kvantitet. Fremdeles telles det gjennomstrømning, produseres strategiske planer, årsplaner, fagplaner og rapportskjemaer i altfor stort omfang. Og universitetet inntar en helt servil holdning til kravene som den nye forskningspolitikken og Forskningsrådet skaper,» skriver hun videre.

Vi har ikke forutsetning for å vurdere berettigelsen professor Høigårds påstand om servilitet. Vi nøyer oss med å konstatere at akademikerens grunnleggende arbeidsvilkår gjennomgår grunnleggende endringer. Fra ledende hold blir vi fortalt at utviklingen er uavvendelig, at de som ikke viser vilje til markedstilpasning er de sanne reaksjonære: Stadig raskere samfunnendringer og pågående globalisering fordrer akademikere som evner å tilpasse seg, som kan produsere målbare resultater uten en for lang tidshorisont. Statlige overføringer reduseres kontinuerlig, det er en situasjon som vil vare ved i overskuelig framtid. Dermed er ekstern (les privat) finansiering løsenet.

Men er det så sikkert? Vi skriver 'overskuelig framtid' - men det ligger i sakens natur at jo raskere endringene skjer, jo mindre overskuelig er framtida. Tidshorisonten kortes inn. Skråsikre spådommer om morgendagen avsies på egen risiko.

Et alternativt scenario er også tenkelig: De bevilgende myndigheter innser at å vingeklippe den frie forskningen er å pakke vekk såkornet. Nettopp fordi vi ikke vet hvilke spørsmål vi ønsker svar på i morgen, kan ikke Forskningsrådet og Statoil vedta rammene for hvilke svar forskerne skal lete etter i dag.

Profetier har som kjent en tendens til å oppfylle seg selv - dersom man ønsker det sterkt nok.