Teknisk ansvarlig:
Erik Prytz Reitan

Kunnskapen er produktet. Der tradisjonalistene og demokratene spør hvorfor kunnskap, stiller den nytteorienterte nyliberalisten kun spørsmålet hvordan. Hvordan produsere, styre og forvalte kunnskap.

Universitetene spesielt og høyere utdanning i sin alminnelighet har gjennom mange år blitt integrert i den norske velferdsstaten. Høyere utdanning er et viktig velferdsgode. Stadig viktigere. En konsekvens av dette er at den velkjente kritikken av offentlig sektor og ressursutnyttelsen der - ineffektivt, byråkratisk, foreldet - også rammer universitetene. Det er et godt stykke igjen til de kan tjene som symboler på ineffektivitet slik helsevesenet er det, men det er mange likhetstrekk i kritikken av de to systemene.

NTNU er foreløpig det eneste universitetet i Norge som virkelig har respondert på kritikken og opplagt tatt dette innover seg. «Effektiviseringsprosjektet» ved Universitetet i Oslo for to år siden, og liknende omorganiseringer ved de andre institusjonene, kan kun sammenlignes med «Orgutprosjektet» på noen få områder. Fellesnevneren er et ønske om større ressurseffektivitet og styringseffektivitet.

Men først mer allment: Hvordan forklare endringene i universitetets plass i storsamfunnet? Går debatten langs de samme konfliktlinjene som tidligere, eller må vi forholde oss til noe nytt? Hvilket vedigrunnlag har aktørene, og hva er deres forventninger eller krav? Denne kronikken er et forsøk på å systematisere noen generell inntrykk fra utdanningspolitikken, forvaltningen og styringen av utdanningsinstitusjonene.

Debatten om universitetene er dominert av tre teorietradisjoner. Den første tar utgangspunkt i tysk, romantisk idealisme men er også influert av funksjonalismen. Den andre har et marxistisk opphav og har til felles med den første at den fungere som legitimeringsstrategi. Den tredje, som melder seg med økende kraft, og viser seg fra flere hold, er vanskeligere å plassere, men har sitt utgangspunkt i nyliberalismen.

Eliteuniversitetet

Det sentrale referansepunktet i den idealistiske tradisjonen er Humbolt-universitetet. Litteraturen i denne tradisjonen er for det meste pessimistisk. Titler som Universitetets sørgelige historie (Alan Bloom) har supplert mere høystemte verk som Om våre dannelsesinstitusjoner fremtid (Friedrich Nietzsche). Det var den akademiske frihet som sto i sentrum. Staten har en viktig, men nøktern rolle i denne tradisjonen. Dens oppgave er å sikre stabile økonomiske vilkår for institusjonen.

Den idealistiske tradisjonens hovedspørsmål er hvorfor. Hvorfor kunnskap? Fordi kunnskap er en verdi i seg selv. Kunnskapssøken er en verdi i seg selv. Universitetene skal styres fullstendig på egne premisser fordi ekstern innblanding ? det være seg politisk eller kommersiell ? er en trussel mot kunnskapssøkingen som sådan. Det finnes flere retninger i denne tradisjonen. Noen beveger seg mot funksjonalismen ved å si at kunnskap har verdi fordi den er medium i et dannelsesprosjekt, men sentralt i begge står alltid dannelsen som sådan, som prosjekt.

Kritikken av denne tradisjonen legger vekt på at den ikke tåler en problematisering av forholdet mellom universitetet som idé og faktisk institusjon, plassert i en bestemt utviklingsfase. Konklusjonen om forfall og elendighet er derfor gitt på forhånd. Den viktigste innvendingen mot Humbolt-tradisjonen i dag er at den vanskelig lar seg realisere i noen annen form enn et eliteuniversitet forbeholdt de få. Når kunnskap får en avgjørende rolle i den enkeltes selvbestemmelse og økonomiske trygghet, må kunnskapen være tilgjengelig for alle.

Kunnskapen som verdi i seg selv glir raskt over i kunnskap med verdi for meg selv. Og lite annet.

Masseuniversitetet

Målbærer for den demokratiske tradisjonen var Arbeiderbevegelsen og før denne Venstre. Først bondeungdommen og senere arbeiderungdommen skulle få seg utdanning. Utviklingen viser ikke bare at utdanningsinstitusjonene har endret seg dramatisk, men også at staten på en grunnleggende måte har omdefinert sin rolle i forhold til institusjonene.

Denne tradisjonen svarer også på et hvorfor. Hvorfor kunnskap? Svaret, som i utgangspunktet bærer preg av sitt marxistiske opphav, er at kunnskap er makt. Selv om den demokratiske tradisjonen trekker veksler på humanismen - kunnskap gir den enkelte trygghet og selvbestemmelse, og danner grunnlag for å forstå andre kulturer - er den en motkraft til den tradisjonalistiske. Fordi kunnskap er en av de viktigste forutsetningene for innflytelse over egen framtid, må alle få ta del i den. Dette prinsippet om lik rett til utdanning forvaltes best av staten, som følgelig får en sentral rolle.

Det er først nå omverdenen blir tildelt betydning. Målet for utdanning er at mennesket skal tøye evnene sine, utvikle overgripende forståelse og ta seg selv i bruk for å skape et bedre samfunn og en spennende verden for hverandre. Analysen konkluderer med at fordeling av kunnskap gir maktspredning i samfunnet og trygghet for individet. Den enkeltes rett til utdanning blir derfor viktig både ut ifra demokratiske, men også sosiale prinsipper. Det skal ikke være økonomiske grunner til at noen velger ikke å ta utdanning.

Kunnskap er av verdi for seg selv, men er også verdifull for felleskapet.

Det strategiske universitet

Hvis fokus hos tradisjonalistene er rettet innover, og demokratene er mest opptatt av hvilken virkning utdanningen har på samfunnet omkring, har nyliberalistene usynliggjort begge perspektivene. Deres fokus er effektivitet og lite annet. Verdigrunnlaget er vanskelig å få øye på med mindre styrings- og ressurseffektivitet regnes blant dette. Det er spesielt her at teoritradisjonene viser seg som styringsideologier.

Det har skjedd en klar bevegelse i retning av neoklassisk økonomi blant norske sosialøkonomer, anført av finansdepartementet og planavdelingen der. Dette får innvirkning på verdigrunnlaget og styringsideologien i store deler av den offentlige forvaltningen. Og selv om nyliberalismens rekrutteringsgrunnlag er hovedsaklig i sosialøkonomiske miljøer, har en rekke byråkrater med annen faglig bakgrunn blitt blendet av det rasjonelle i f. eks. New Public Management-teorier. Målset-
ningene blir fundamentalt endret. Universitetet blir behandlet som en forlengelse av den statlige forvaltningen.

Kunnskap er produktet. Der tradisjonalistene og demokratene spør hvorfor kunnskap, stiller den nytteorienterte nyliberalisten kun spørsmålet hvordan. Hvordan produsere, styre og forvalte kunnskap.

Det sentrale adverbet er effektivt.

Effektivitetskravet gjelder ikke bare det ressursmessige eller det økonomisk-rasjonelle, men også det institusjonelle. Styringseffektivitet er kanskje det kravet man har sett sterkest uttrykk for den senere tid. Disse to, styringseffektivitet og ressurseffektivitet, kan nesten forstås som verdier per se. For den nytteorienterte nyliberalisten er universitetet et strategisk universitet. Og blir det styrt riktig er det også et billig universitet.

Forstått som styringsideologier, fremmer disse tre tradisjonene tre ulike krav som vekselvis har kommet til syne gjennom de siste hundre års utdanningspolitikk og samtidig gir et godt utgangspunkt for å forstå spenninger mellom de ulike aktørene i universitetsdebatten i dag. Tradisjonalistene krever autonomi, demokratene krever deltakelse på like vilkår og de nyliberale krever effektivitet.

Uttrykt som fullblods styringsideologier, er de tre teoriretninger, eller verdigrunnlag, alltid i konflikt med hverandre. Avisdebatten om kunnskapsinstitusjonene i fjor høst dreide seg først og fremst om konflikten mellom kvalitet og kvantitet, mellom Humbolt og Gerhardsen. Tradisjonelle, idealistiske målsetninger har vært vanskelig å forene med konsekvensene av de siste femti års demokratisk-politisk rettighetsarbeid og enorm ekspansjon. Debattens koda, i Aftenposten, hadde derimot noe mer: Motsetningene mellom universitetet som kulturinstitusjon på den ene siden og kunnskapsbedrift på den andre.

Tradisjonell universitetstenkning - med den gallesyke og idealistiske preusianeren von Humbolt som ledestjerne - har åpenbart problematiske praktiske konsekvenser. Humbolts idealer hadde aldri allmen aksept i hans samtid, verken i Tyskland som sådan eller ved Universitetet i Berlin. Fichte, Berlinuniversitetets rektor, hadde et adskillig mindre liberalt syn på den interne organiseringen av universitetet. I dag, som for hundre år siden, kommer «Lehrfreiheit», «Lehrnfreiheit» og «Freiheit der Wissenschaft» i direkte konflikt med politisk-demokratisk rettighetstenkning, det partssammensatte styre, og krav om lik deltakelse. Kvoter er for fisk, ikke klassisk filologi.

Den politisk-demokratiske tradisjonen finner seg adskillig bedre til rette i en kunnskapsbedrift enn den tradisjonell-idealistiske. Årsaken til dette ligger ikke så mye i den politisk-demokratiske tradisjonens verdimessige innhold, men i endringen av denne. Målbærer for tradisjonen har lenge vært Arbeiderbevegelsen. Og når arbeiderbevegelsen blir Sosialdemokrati, blandes helligdommer. Kunnskapspolitikken er ingen unntak.

Det er kanskje her vi finner forklaringen på og bakgrunnen for de siste måneders rop i avisene om kvalitet og fokusering på innholdet i undervisningen. De siste ti års kunnskapspolitikk i Norge har dreid seg i alt vesentlig om to ting: mengde og struktur. Den sentrale problemstillingen har vært hvordan vi best kan strukturere massen for å øke effektiviteten. Det er ikke tvil om at denne utviklingen har gått på bekostning av kvaliteten, og med dette på bekostning av tradisjonalistenes ønsker, målsetninger og krav.

Analogt med denne problemstillingen, og til dels som teoretisk grunnlagsproblem, skriver Jon Elster i Rational Choice (1986) at «Neoclassical economics will be dethroned if and when satisficing theory and psychology join forces to produce a simple and robust explanation of aspiration levels, or sociological theory comes up with a simple and robust theory of the relation between social norms and instrumental rationality. Until this happens, the continued dominance of neoclassical theory is ensured by the fact that one can't beat something with nothing.»

Alliansen mellom demokratene og nyttetenkerne har skjøvet tradisjonalistene i bakgrunnen, nesten usynliggjort dem. Dette har vært mulig fordi tradisjonalistenes argumenter, krav og innfallsvinkler har vært irrelevante. Det har simpelthen ikke vært rom for kulturargumenter; konsekvensene av disse er enten ulønnsomme fordi de er ineffektive, irrasjonelle fordi de er ulønnsomme, eller avlegs fordi de ikke har vært nye i en tid som krever nye løsninger, også for Det Nyes skyld. «One can't beat something with nothing».