Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Snikende atomkrig i Kosovo?

«I enkelte vitenskapelige miljøer ble

«På tross av Klassekampens heroiske innsats for å holde liv i mytene.»

kampanjen vår latterliggjort, og vår påpekning av helserisikoen som følge av radioaktiv stråling og forgiftning etter spredning av støv ble stemplet som useriøs», skriver John Michelet på lederplass i Klassekampen 23. mars i år. Uttalelsen gjelder avisens omtale av NATOS bruk av uranholdig ammunisjon i Kosovo. Ved å plukke sitater fra en FN-rapport, mener han nå å kunne bevise at Klassekampen hadde rett.

Under Gulfkrigen og under Kosovokrigen brukte NATO panserbrytende ammunisjon med uran. Uran har en meget høy egenvekt, og uranpenetratorer - spisse, lange legemer som kan veie opptil flere kg - kan trenge gjennom panserplater. Kollisjonsenergien vil gjøre at penetratoren pulveriseres inne i kjøretøyet, og uranstøvet vil selvantenne. Med mindre kjøretøyet er spesielt beskyttet mot slik ammunisjon, vil de som er inne i kjøretøyet ha liten sjanse til å overleve.

Den menneskelige grusomhet av slike treff er utvilsom, men hva med uranstøvet som spres med vinden og forblir i miljøet? Klassekampen har fokusert på dette problemet ved NATOs bruk av slike våpen, og ordbruken har vært meget sterk: «Snikende atomkrig», kalte Petter M. Johansen det 31. april 1999. 7. april fulgte han opp med overskriften: «- Kosovo kan bli kjernefysisk ødemark». Tre påstander har stått sentralt: Uran er farlig radioaktivt, det er årsaken til «Gulf-syndromet» og det har gitt irakere kreft.

I «uttynnet uran», som brukes i slike våpen, er mesteparten av det fisjonerbare 235U fjernet. I prosessen hvor dette skjer fjernes også urandøtrene, dvs. de tretten mellomproduktene uranatomene danner før de ender opp som blyatomer. Dermed forsvinner nesten all aktivitet av beta- og gammastråler, «uttynnet uran» sender nesten bare ut alfapartikler. Alfastråling stoppes av luft, og er bare farlig hvis man får kilden inn i kroppen - via maten eller luften. Statens strålevern beregnet at man må puste inn eller spise ca. 1/4 gram, en meget stor mengde, for å få en dose på 20 mSv. 20 mSv/år er yrkeshygienisk grenseverdi, og tilsvarer 10 ganger gjennomsnittlig årlig radonbelastning i Norge. Konklusjonen var at uranrestene var uproblematiske for hjelpeabeidere i Kosovo.

Den kjemiske giftigheten av uran kan være et større problem, bruk av uranammunisjon har derfor blitt sammenlignet med utslipp av kvikksølv. Men sammenligningen halter sterkt. Kvikksølv er først og fremst farlig fordi bakterier omdanner grunnstoffet til meget giftig metylkvikksølv, noe lignende skjer ikke med uran. Og i motsetning til kvikksølvioner, vil uranioner raskt omdannes til kjemisk stabile, uløselige oksider.

Viktigste symptom ved uranforgiftning er nyreskader. Dette er ikke blant de typiske symptomer på Gulf-syndromet, så koblingen mellom syndromet og uttynnet uran er ytterst tvilsom. Rapporter i media om misdannelser og kreft har ved etterprøving vist seg å være uetterettelige - til dels grovt useriøse. Systematiske forsøk med dyr eller de få tilfeller av alvorlige arbeidsuhell med uranforgiftning gir heller ingen grunn til bekymring. En arbeider som ble utsatt for store doser uranfluorid ble akutt syk, men fikk ingen varige skader. Mus foret med opptil 100 mg kjemisk stabilt uranoksid per dag fikk ingen symptomer.

Så beklager, Jon Michelet. Det Klassekampen har skrevet om de påståtte miljø- og helseeffekter som følge av «uranbombingen» i Jugoslavia - det er stort sett tøv. Troverdigheten av de påstandene jeg har lest har rett og slett forduftet etter hvert som jeg har undersøkt de faktisk forhold. Dette på tross av Klassekampens - og en del andre journalisters - heroiske innsats for å holde liv i mytene.

Den nye FN-rapporten har ikke bragt fram noe nytt. Det har liten relevans at enkelte hjelpearbeidere advarer mot uranet, når fagfolk innen strålingshygiene vet det er ufarlig. Rykter blir ikke sanne av å bli spredd. Kanskje det er forskjellen mellom vitenskap og klassekamp, herr Michelet?

o