Kronikk

Humaniora i Cyberspace?

Med utgangspunkt i erfaringer fra de humanistiske fagmiljøene fremholder kronikkforfatteren at den store utfordringen til såvel studenter som lærere er å ta på alvor det behovet for pedagogisk nytenkning som IKT skaper.

Internett - en ressurs humanistene må ta i bruk.

Norge er et lite land, med spredt og liten befolkning, få og små universiteter og relativt tallrike og enda mindre høyskoler. Mange forandringer kan bli nødvendige om universitetene våre skal beholde sin vitalitet og sin posisjon i årene som kommer.

Det som skjer i USA, er oftest den beste indikasjon på hva resten av verden kan vente seg. En rekke statlige universiteter i midtre og nordvestlige USA har gått sammen om å etablere et nytt amerikansk «Open University», med et konsept som baserer seg utelukkende på fjernundervisning. Hensikten er å tilby universitetsgrader over internett til hele USA - og til resten av verden. Uansett hvordan dette initiativet vil utvikle seg, er det god grunn til å tro at alle de som av private eller yrkesmessige grunner ønsker å studere via fjernundervisning, etter hvert vil finne gode tilbud.

Det er fristende å minne om et velkjent eksperiment der man utsatte ei padde i et vannbad for en kraftig, men gradvis oppvarming av vannet den oppholdt seg i. Det som skjedde, var at skapningen stille og fredelig sovnet inn, og altså omkom av overoppheting. Dyret oppfattet ikke de dramatiske endringene, verken før det var for sent, eller etterpå.

Mens regelen i forgangne år var at universitetsstudenter «lå» i årevis ved sine universiteter, opplever vi nå at flere og flere av universitetenes regulære studenter er voksne mennesker med erfaring fra yrkeslivet, som er innom for et nødvendig kompetansepåfyll. Ved Universitetet i Oslo tilhører ca. 10 000 av de ordinære studentene denne kategorien. Det er unødvendig å bruke mange ord på å si at studier er blitt en livslang prosess. Flere og flere er ute i arbeidslivet uten å gå ut av sitt hus eller sin leilighet. Flere og flere studerer uten å forlate hjem eller arbeidsplass.

Livsfarlig

Vi behøver ikke synes det er gledelig at denne utviklingen finner sted. Men det er livsfarlig om vi velger å se en annen vei, konstruerer vår egen virkelighet og håper det hele skal gli over. Internett representerer en radikal endring i rammebetingelsene for kommunikasjon og spredning av kunnskap, og i dette ligger det opplagt en fare for universitetene som institusjoner dersom de ikke vet å tilpasse seg, og tar styringen på de områdene der de i dag har kompetanse. Vi må for all del ikke tro at vi som universitetsansatte i ro og mak kan sette oss ned og diskutere om vi kanskje på litt sikt skal sørge for å fremskaffe noen nettbaserte undervisningstilbud, eller om vi skal forlange at studentene må komme til oss. Det er neppe slik at de norske universitetene står overfor et valg mellom å sikre seg nærstudenter eller gi undervisningstilbud på nettet. Det er derimot antagelig god grunn til å frykte for at de universitetene som forsømmer seg når det gjelder å bygge opp en solid kompetanse og en omfattende aktivitet innenfor nettbasert undervisning, lett kan miste studenter og komme til kort i et fremtidig kunnskapssamfunn.

Mitt første poeng er altså at mulighetene for kunnskapsformidling, kunnskapssøking og kommunikasjon er dramatisk forbedret i og med internett, og at IKT dermed framstår som et kraftig verktøy i studiesituasjonen. En fornuftig bruk av de enorme nettressursene vil kunne gi studentene radikalt bedre muligheter enn de hadde tidligere til å foreta egne valg når det gjelder nivå- og tempodifferensiering, og faktisk også til å kunne konferere med lærere, medstudenter og andre ressurspersoner om spørsmål og problemer de har i studiearbeidet.

De fagmiljøene jeg kjenner best, har utvilsomt en tradisjon for å forholde seg defensivt og kritisk avventende til teknologiske nyvinninger. Det er lett å minnes de ikke så få norske intellektuelle som i sekstiårene bestemt motsatte seg å få et fjernsynsapparat inn i stua. Vi kan godt sympatisere med denne kulturelle eliten fra det forrige århundre, og mene at dagens program- og kanalutvalg viser hvor rett de hadde. Innerst inne vet vi likevel godt at det aldri har vært mulig å stoppe den teknologiske utvikling med fredelige midler, og at det derfor er desto mer nødvendig å være med på å sørge for at nyvinningene kan bli brukt til noe fornuftig.

Jeg er ikke sikker på at alvoret i situasjonen er gått helt opp for oss. Det er fristende å minne om etvelkjent eksperiment der man utsatte ei padde i et vannbad for en kraftig, men gradvis oppvarming av vannet den oppholdt seg i. Det som skjedde, var at skapningen stille og fredelig sovnet inn, og altså omkom av overoppheting. Dyret oppfattet ikke de dramatiske endringene, verken før det var for sent, eller etterpå.

Poenget er selvfølgelig - formulert i akademiske vendinger - at det kan være livsfarlig å bli så opptatt av stimuli fra det vante nærmiljøet at selv radikale endringer i livsbetingelsene får gå hus forbi. Historien om den uheldige padda skulle samtidig illustrere at nærhet til faren eller problemene ikke nødvendigvis skjerper sansene eller fremmer klarsynet.

Det er for eksempel utmerket hvis det er slik at man på HF nå er inne i en prosess der fagmiljøer reflekterer over sin egen rolle, og så å si arbeider med å definere sin egenart. Midt oppe i disse prosessene er det imidlertid viktig at vi samtidig tar på alvor dramatiske endringer i de ytre rammevilkårene, som får konsekvenser uansett om man slumrer eller strides.

Deler vi paddas skjebne?

Leseren må gjerne innvende at jeg er så påvirket av impulser fra nærmiljøet at jeg ikke tar inn over meg den satsing som faktisk foregår innenfor utvikling av teknologibasert undervisning ved NTNU i dag. Ingenting ville være mer gledelig enn om en slik kritikk skulle vise seg å være berettiget. Det er for eksempel oppmuntrende å se at det i HF- fakultetets strategiplan mot år 2010 slås fast at fakultetet ønsker å bidra aktivt til å utvikle og definere teknologibegrepet i NTNUs hovedprofil, og det produseres i dag interaktive læreprogrammer og nettbaserte undervisningsopplegg innenfor flere fagmiljøer på Dragvoll. Det ville likevel etter min mening være å gå for langt om vi ut fra dette slo fast at padda ikke var død forgjeves, og at fagmiljøene altså var på høyde med situasjonens krav.

Internettrevolusjonens utfordringer til universitetene innebærer mer enn at de vitenskapelig tilsatte må lære seg å benytte og utvikle IT-verktøy til bruk i sin egen undervisning. De pedagogiske utfordringene omfatter mye mer enn å ta stilling til om hele forelesninger eller bare hovedpunkter skal være tilgjengelige på nettet. Den viktigste utfordringen ligger etter min mening i at moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi innbyr til å tenke nytt i forhold til lærer- og studentrollen, til fagplaner og «pensum», så vel som til evaluerings- og eksamensordninger, og denne utfordringen går i like stor grad til studentene som til lærerne. Det er ikke første gang i historien at den teknologiske utviklingen legger nye premisser for den didaktiske tenkningen. Det gledelige er imidlertid at IKT synes å åpne for nye muligheter i arbeidet med å realisere de gamle idealene om studenten som aktivt utforskende mer enn passivt mottagende, og læreren som veileder til forståelse og innsikt mer enn som distributør av kunnskapsbrokker.

Budskapet er for all del ikke at elektronisk kommunikasjon bør erstatte menneskelig kontakt innenfor høyere utdanning, eller at datateknologi og telekommunikasjon skal være en forutsetning for all fremtidig lærings- og undervisningsaktivitet. Budskapet er ganske enkelt at det i dag, på grunn av den teknologiske utviklingen, stilles store krav til fagmiljøenes «endringskompetanse» når det gjelder formidling og pedagogisk tenkning.

Antagelig har de fleste av oss innlemmet termen «endringskompetanse» i den store samlingen av honnør- og moteord som vi har et distansert og ironisk forhold til. Det er for så vidt greit og artig nok. Men vi skal passe oss. Ikke på tusen år har den gjennomsnittlige temperaturen i verden økt så mye som i de siste ti årene.