Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Y-philes

Professor Martin Ystenes er opphavsmannen til «Sprøytvarsleren» - dedikert systematisk forfølgelse av kvasi-journalistikk innen forskning og vitenskap. Men hva er god vitenskapsjournalistikk?

Under vignetten «Y-philes» vil professor Ystenes ta opp tema relatert til disse spørsmålene.

Annerledeslandet Norge

September 1998 var jeg på konferanse i Hamburg, og som del av arrangementet ble vi invitert til mottagelse hos borgermesteren i hans rådhus. I en sal som var i knappeste laget til 400 konferansedeltakere, men med en utsmykning som var et slott verdig, fikk vi høre en tale som var så full av selvfølgeligheter at det nesten var morsomt. Men etter hvert gikk det opp for meg at det som var selvfølgelig i Tyskland, ikke var det samme som i Norge. Da ble det interessant.

Joda, vi har hørt mye skryt. «Trondheim er den byen med høyest IQ per kvadratmeter», eller noe sånt, forkynte Marwin Wiseth ved åpningen av ski-VM. Men jeg hørte ham aldri fokusere på vitenskapen og forskningen som ble utøvet ved NTNU, eller påpeke hvilken betydning vitenskapen har og har hatt for vår velstandsutvikling. IQ er bra, bare man ikke røper hva den brukes til.

Bürgermeister Ortwin Runde så det annerledes. Så viktig mener hamburgerne forskningen er, at de har vedtatt å opprette et nytt, internasjonalt teknologisk universitet: Northern Institute of Technology. Universitetet er så internasjonalt at all undervisning skal foregå på engelsk. Det har ikke en gang et tysk navn, så NTH-forkortelsen står fortsatt ledig.

På flyet hjem til «Annerledeslandet» valgte jeg meg Dagbladet. Førstesideoppslag: Bare 39% av Bondevikregjeringens medlemmer hadde universitetsutdannelse, den svenske regjeringen var nest dårligst med 55%. I land som Irland, England, Tyskland, USA, Japan og Sveits hadde samtlige regjeringsmedlemmer universitetsutdannelse. Blant disse finner vi landene som har hatt størst suksess innen forskning og teknologiutvikling. Norge har kanskje den mest akutte universitets- og forskningskrise i den vestlige verden. Det må være lov å antyde at det kan være en sammenheng.

Kanskje enda mer skremmende blir det når man ser på hvilke ministere som hadde fagkompetanse, og hvilken kompetanse de hadde. Jeg fant ikke en eneste med bakgrunn fra teknologi eller realfag. Landets miljøvernminister hadde utdannelse som gullsmed, landets forskningsminister hadde handelsskole, olje- og energiministeren var jurist, mens industriministeren - eh, næringsministeren - var sivilagronom. Ikke en eneste en av dem hadde en formell bakgrunn som kunne hjelpe dem til å stille kritiske spørsmål, men de kunne nok sikre at resultatet ble politisk korrekt.

Joda, jeg vet at Guro Fjellanger hadde vært aktiv i miljøbevegelsen. Dette gav helt sikkert riktige holdninger, men neppe den balanserte kunnskapen. Jeg snakker av erfaring. For noen år siden testet jeg ledelsen i en norsk organisasjon som særlig har markert seg i gasskraftsaken. 90% mente at jordens overflatetemperatur hadde steget mer enn en grad i løpet av 1900-tallet. Den som seriøst prøver å sette seg inn i klimaproblematikken, kan neppe unngå å oppdage at temperaturstigningen bare var drøyt en halv grad, så det var det få som hadde gjort. Å få sin miljøkompetanse fra en miljøorganisasjon, kan være like tvilsomt som å få sitt vitenskapssyn fra James Bond-filmer. Begge deler er akseptert i Norge i dag.

Stoltenberg sa han la vekt på «erfaring og kompetanse» da han satte sammen regjeringen. 7 av 19 regjeringsmedlemmer har fullført universitets- eller høyskoleutdannelse, ifølge Adresseavisen, dvs. 37%. Men forventningene var heller ikke store, gjenspeilt i at Dagens Næringsliv seriøst foreslo Turid Birkeland som miljøvernminister. Miljøvern er først og fremst kuuult. Vi får trøste oss med at universitets- og forskningsministeren i det minste er Cand. mag.

Arvtaker etter Dr. Helmut Kohl som leder for CDU blir mest sannsynlig Angelika Merkel. Hun har doktorgrad i fysikk. Bare som et lite apropos.

Kanskje litt rart, forresten, at det landet hvor man har minst tiltro til sine akademikere, også er det landet som føler at det har minst å lære av andre lands skole- og utdanningspolitikk.