Ansvarlig redaktør: Informasjonsdirektør
Anne Katharine Dahl

Redaktør:
Tore Oksholen

Teknisk ansvarlig: 
Kenneth Aar

Replikk

Driftsbudsjettet for Sosialantropologisk institutt

Rektor kommenterer i siste nummer av Universitetsavisa (nr 5, 2000) Jan Brøggers utfall mot universitetsledelsen, og tilbakeviser Brøggers påstand om at «Universitetsledelsen stjeler fra Dragvoll» (Universitetsavisa nr 4, 2000). Jeg skulle ønske rektor gikk nærmere inn på hva som faktisk er realiteten i NTNUs budsjettfordelingspolitikk, i stedet for å la påstand stå mot påstand. At rektor ikke gjør dette, kan muligens skyldes at budsjettmodellen, og konsekvensene av den, er så komplisert at en lettfattelig redegjørelse

«Vil produktivitet ved neste korsvei igjen lønne seg?»

ganske enkelt ikke lar seg utarbeide.

SVT-fakultetets grep om budsjettprosessen har også vært kritikkverdig. Det var mildt sagt tungt å oppleve at fakultetetsledelsen i desember i fjor la frem et budsjettforslag for fakultetetsstyret, som for Sosialantropologisk institutts vedkommende ikke engang dekket instituttets sensurforpliktelser. Den kreative energien som jeg følte holdt på å bli utløst ved instituttet, med optimisme og pågangsmot og endringsvilje, fikk et alvorlig tilbakeslag. Fra å være Kreativ, Konstruktiv og Kritisk stod vi i fare for å bli kastet ned i skyttergraven med bare én av K-ene tilbake, ikke den akademiske kritiske men den angstfylte og aggressive: hva annet kunne dette bety enn at vi var kringsatt av fiender. La meg straks slå fast at jeg ikke tror at virkeligheten faktisk er slik; når vi ser bort fra budsjettrammene, opplever jeg at instituttet og faget er omgitt av venner med forventninger og gode ønsker for oss.

På en annen side i Universitetsavisa nr. 5 finner vi en tabell over vekttallsproduksjon ved en rekke SV-institutter i Norge. Her scorer Sosialantropologisk institutt ved NTNU, med 37 årsenheter, dvs. 20-vekttallsenheter (ikke vekttall som Universitatesavisa skriver) pr. vitenskapelig ansatt, nesten dobbelt av nr. to på lista (20 enheter pr. vitenskapelig ansatt ved to institutter i Oslo). Jeg antar at vi ville scoret enda høyere om produktiviteten ble målt i forhold til antall kroner pr. årsenhet.

Budsjettbehandlingen i Kollegiet og fakultetet har en klar og tydelig melding: studenttallet skal reduseres på SVT og HF. Studenttallet reduseres enklest ved å lukke inntaket til lavere grads studier. Alternativt kan tilbudet som gis, gjøres så dårlig at studentene finner andre fag og studier. Dette er et alternativ som selvsagt ikke er akseptabelt for et faglig sterkt og ambisiøst miljø. I inneværende budsjettår er likevel tilbudet vi kan gi studentene på lavere grad, skåret inn til beinet. Heldigvis har vi mange motiverte og aktive studenter både på grunn- og mellomfag, som nå på eget initiativ og kostnad organiserer visning av etnografisk film, kollokvier og hytteseminarer for å veie opp for mangelen på tilbud fra instituttet de har valgt å studere ved.

Instituttsyret for Sosialantropologisk institutt har nylig vedtatt et driftsbudsjett for 2000 som går med 300.000 kr i underskudd. Dessuten har styret tatt signalene fra Kollegiet, slik de er tolket av SVT-fakultetet, til etterretning og vedtatt å nedlegge instituttets populære tilbud «Kulturforståelse», et 5-vekttallsemne som for inneværende semester har 600 påmeldte studenter! Det er ingen hemmelighet at nettopp dette emnet bærer mye av den høye vekttallsproduksjonen. Samtidig er det et ressurskrevende emne, som hvert år sluker mye av driftsmidlene til sensur. Instituttstyrets medlemmer er likevel villige til å ofre emnet for å kunne frigjøre kapasitet til et sterkt forbedret tilbud på grunnfag. Samtidig legger styret til grunn at emnet skal gjenoppstå på det langt mer lukrative videre- og etterutdanningsmarkedet. Gleden over å utvikle nye tilbud på nye markeder er imidlertid ikke så stor så lenge usikkerheten råder: vil produktivitet ved neste korsvei igjen lønne seg? vil videre- og etterutdanningsmarkedet rakne? vil vi finne motivasjon og glød for å drive markedstilpasset utdanning hos frustrerte medarbeidere? vil markedstilpasningen begrense den akademiske friheten?

Spørsmålene er mange og svarene uklare. Jeg er optimistisk på mitt fags vegne, og i likhet med mange aktører innenfor universitetet og i næringslivet, ser jeg mange muligheter for faget innenfor NTNU-konseptet. For å kunne utvikle disse mulighetene, må rammebetingelsene være kjente og forutsigbare. I så fall skal vi være med og videreutvikle både sosialantropologien og NTNU.