|
|
Redaktør: Teknisk ansvarlig:
|
|
Savner landet - This is an appeal to you, sier en vever kvinne i hvitt og rosa. I et lite rom med mange mennesker. Hun tørker tårer. Det er ikke lett å holde tilbake følelsene på en dag som denne. 10. mars er en nasjonal minnedag. For 41 år siden innledet folk i Tibets hovedstad Lhasa den største oppstanden mot de kinesiske myndighetene siden okkupasjonen i 1950.
- FREE TIBET! FREE TIBET! FREE TIBET! Noen dager senere er den tibetanske drakten erstattet med blå boblejakke. Det er trekkfullt på Dragvoll og hverdag for studenten Tsering Yangchen som høsten 1998 kom til Norge og internasjonale mastergradsstudier i geografi ved NTNU. - Jeg vet ikke om du la merke til det, begynner hun og rører godt i koppen med te: - Det klumpet seg i halsen. Men jeg kunne jo ikke avbryte appellen. Jeg måtte jo fortelle om hvor viktig denne dagen er for oss tibetanere. Tsering er brennende engasjert for landet hun aldri har besøkt eller sett. Hennes foreldre flyktet fra Tibet til Nepal i 1960, og deretter til India. - Mine foreldre ble ikke straffet eller slått, men de var vitne til at mange ble drept og fengslet. Det var frykten som drev dem bort.
Tsering er født i 1968, og året etter reiste foreldre og fem barn til Dickey Larsoe Tibetian Settlement i sørdelen av India. Her vokste Tsering opp i ett av de største tibetanske eksilsamfunnene i India. Disse små samfunnene var opprinnelig flyktningleirer tidlig på 60-tallet, men er etter hvert blitt små miniatyrer av Tibet, hvor religion og kultur holdes levende. Der gikk hun også på en tibetansk skole. Etter grunnskolen tok hun bachelorgraden med fagene geografi, historie, økonomi, hindi og engelsk. Hun fikk tilbud av utdanningsdepartementet fra Tibets eksilregjering om studier utenlands, ble tildelt stipend og kunne reise ut i verden. Hun landet i Norge; et land som ikke er helt fremmed for tibetanere: - Hjemme sier de: «Norge - er ikke det det fredelige landet?» Og: «Norge - er ikke det fredsprislandet?» sier hun. Tsering smiler og forteller at de den tiende dagen i desember er samlet og synger en lokal «Nobel Peace Prize Song» som ble laget etter at Dalai Lama mottok Nobels Fredspris i 1989. Den første uka etter at Tsering kom til Norge, ble hun med på omvisning i Trondheim og på Samfundet. Stor var overraskelsen da hun i en i en lysbildevisning om ISFiT, oppdaget en smilende Dalai Lama på det hvite lerretet. Tsering kjente ikke til at Dalai Lama hadde vært i Trondheim, og heller ikke at det fantes en lokal støtteforening for Tibet. Her ble hun straks aktiv, som den eneste tibetaner i Trondheim. - Jeg ble kjempeglad over å kunne være med i en forening som jobbet for mitt folk, sier Tsering. Hun har også vært aktiv i styret for de internasjonale studentene i byen. En gang fikk Trondheim besøk av en tibetansk dansegruppe. Da sendte som vanlig Tsering ut en e-post til alle de internasjonale studentene i byen om at det skulle foregå et kulturarrangement, og at de som ønsket skyss, skulle møte på visse steder. Flere av de kinesiske studentene følte seg forulempet og syntes dette var sterkt politisk ladet arrangement. Tsering synes det er trist at det ble oppfattet på denne måten - Jeg har diskutert dette med flere av de kinesiske studentene. Da vi møttes, sa jeg at jeg er fra Tibet. Da spurte de faktisk hvor det var. Forklaringen er at kinesiske myndigheter har byttet ut navnet Tibet med noe annet. Det kinesiske folket får høre en helt annen histore. Slik viskes navnet Tibet bort fra bevisstheten. Tsering tror heller ikke at alle kinesere som flytter til Tibet, kjenner til historien. - En har sagt: «Men dette området er vårt land» En annen: «Er dette sant, okkuperer vi land; det kan jeg ikke tro. Er det virkelig sant?» Men det er flere som respekterer hva jeg forteller, og sier at de ikke kan si at jeg tar feil. Mange av disse vet ikke noe om Tibet, og det tar jeg som bevis på hvordan kinesiske myndigheter kontrollerer informasjonen. Tsering Yangchen understreker at hun ikke har noe imot kinesere eller kinesiske studenter i Trondheim, men at det er myndighetene i Bejing hun anklager. Det er heller ikke lett for Tsering i klasserommet på Dragvoll blant de andre internasjonale studentene, å fortelle om hvor hun kommer fra. - Det er mange som ikke har hørt om Tibet. Jeg pleier å si at jeg er en tibetaner i India. Hennes mastergradsoppgave i geografi tar for seg de tibetanske samfunnene i India, og hva har hun funnet ut? - 40 år i eksil har jo ført til forandringer, og for å ta noen eksempler; språk, mat og klær! Tsering forteller at etter fylte 18 år, får du ikke lenger undervisning i tibetansk, om du ikke velger medisinstudier. - Tibetanere bruker flere og flere indiske ord, og jeg er bekymret for det tibetanske språket på lang sikt. Kleskodene er også modernisert med større aksept for bukser og skjørt, forteller Tsering. Når det gjelder mat, smaker den yngre generasjonen heller den sterkt krydra indiske maten. Den eldre generasjonen sverger til de tradisjonelle momo og Ten-Tchuk. - Dette har jo fått konsekvenser. Noen familier lager nå to middager. - Hva foretrekker du å spiser? - Jeg? Jeg spiser både tradisjonell og moderne mat. Tsering Yangchen hevder at 40 år ikke behøver å være lang tid for en nasjon, men at det er det for et enkelt liv - Tenk deg! Et halvt liv i eksil! Det er forferdelig mye. Tibetanere er spredt over hele verden uten hjem. Jeg er også en omstreifer uten min egen åkerlapp. Slik er det for tibetanere utenfor Tibet. I følge rapporter fra Amnesty International er det grove krenkinger av menneskerettighetene innad i Tibet. - Kan det bli vanskelig å være objektiv og vitenskapelig om et emne som berører deg? - Nei, jeg synes ikke det. Flyktningestudier kan relateres til geografistudier, hvor sted, tid og rom er sentrale begreper. Tibet is «a place out of place» sier ho og tegner opp en stor sirkel som symboliseter Tibet, og noen små som symboliserer eksilsamfunnene. Hun forklarer at rom og tid påvirker, skaper forskjeller. - Tibet kan ses på som en modell for andre land for hvordan en skal kjempe uten vold. Mitt håp er at mitt arbeid skal bli lest og kjent. Kina okkuperte Tibet i 1950. Nå bor det 7,2 millioner kinesere og 6 millioner tibetanere i Tibet. Tibetanerne er blitt en minoritet. Tsering forteller om kinesifiseringen av det lille landet, og at eksilsamfunnene er mer tibetanske enn Tibet selv. Den store andelen med kinesiske nybyggere betyr problemer for et folk som har krevd selvstendighet. - Det er vanskelig å skyve kineserne ut av Tibet, innrømmer Tsering. Hun ser store problemet i at hennes folk er blitt en minoritet. De kinesiske myndighetene har krevd at Dalai Lama skal godkjenne Tibet og Taiwan som en del av Kina, før de er villige til å inngå en dialog. Nå har Dalai Lama måttet jenke på kravene, og krever nå at tibetanerne får selvstyre. - Jeg ønsker jo et fritt og uavhengig Tibet. Men selvstyre er bedre enn at vi mister vår identitet og kultur som vi gjør nå. Noe er bedre enn ingenting. - Det kan virke som om det er en sympatibølge i den vestlige verden. Hvorfor? - Vi har historien og sannheten med oss. Og vi kan ikke tie når folk blir fengslet. Det kan i hvert fall ikke jeg gjøre. - Hjelper det at filmstjerner som Richard Gere støtter dere? - Richard Gere, sier Tsering og ler. Hun vet godt hvem han er, men har til gode å se ham på stort lerret. I Norge er det for dyrt å gå på kino. - Vi trenger både kjente filmstjerner som trekker med seg folk, men selvfølgelig også individuell støtte fra grasrota. Hun forteller om den gamle kvinnen som har vært i USA og Sverige for å samle støtte for å realisere sin siste drøm på jord; å besøke sin fengslede sønn. - Han var en tibetansk musiker som etter å ha filma et kulturarrangement, ble fratatt kamera og pass og ble sendt i fengsel for 18 år. Hun har søkt kineserne om visum for å besøke sitt hjemland og sin sønn. Hun har sagt at dette er hennes siste drøm før hun dør. Men de nekter henne. Det er vanskeligog risikabelt for eksil-tibetanere å reise til Tibet. Det kan også være vanskelig å reise hjem til India.I fjor sommer var Tsering selv på reisefot hjem for å gjøre feltstudier. Da oppdaget hun at hun måtte søke om visum for å komme tilbake Det hadde hun ikke tenkt på - Jeg må ha visum til India. Hvis jeg vil reise til Tibet, må jeg også søke om visum. Jeg spør meg selv. Hvor er mitt hjem? Tsering Yangchen er ikke den eneste som stiller seg det spørsmålet.
I dag lever omkring - Jeg tror det er bra at turister besøker Tibet, selv om mange av dem ikke kan se og høre alt som foregår. Det er ikke lett å forstå situasjonen i løpet av et par dager. Men hvis du er der litt lengre, kan du kanskje se noe og fortelle om det i ettertid. I juni tar hun farvel med Norge; Tsering skal være ferdig med oppgaven i juni. Da går ferden tilbake til India. Men ikke som universitetslærer. - Jeg er jo ikke en indisk statsborger og kan ikke få jobb i den indiske staten, selv om jeg skulle være bedre kvalifisert. Tsering kan jobbe i det private, men velger da heller å gå tilbake til tibetanske samfunnet. Noe hun også gleder seg til. Litt trist blir det også å forlate Norge. Tsering har hatt det bra. Enkelte kulturforskjeller har vært til stor nytte: - Jeg er blitt vant til mye snø og kulde. Det er bra å ha med seg når jeg en gang reiser hjem til Tibet.
TORE HUGUBAKKEN |
