NTNUs mentorprosjekt avsluttet
Gode parmessige samarbeidsrelasjoner, men for dårlig
forankring i ledelsen, heter det i oppsummeringen. Og de kvinnelige
adeptene tror fortsatt lite på at NTNU arbeider for likeverd
mellom kjønnene.
Mentorprosjektet ved NTNU kom i stand i 1997, og var det første
i sitt slag ved et norsk universitet. Prosjektet hadde som formål
å øke rekrutteringa av kvinner til lederposisjoner,
og skulle kjennetegnes ved gjensidig læring, erfaringsutveksling,
nettverksbygging og synliggjøring av kompetanse. Virkemiddelet
var å bygge opp parvise relasjoner mellom en mentor og en
kvinnelig adept, der man skulle ta opp forhold som berører
kvinners karrierestige. Det var 15 slike par som ble dannet høsten
1997. Bare én av mentorene var kvinne.
Prosjektet ble avsluttet høsten 1999, og nå foreligger
evalueringsrapporten, basert på en spørreundersøkelse
blant de 30 deltakerne. Rapporten konkluderer med at prosjektet
har bidratt til mye positivt, men at det var for dårlig
forankret i NTNUs ledelse.
Uutnyttet ressurs
Av rapporten går det fram at de fleste deltakerne var godt
fornøyd med adept-mentorrelasjonen. Adeptene understreker
sosial og faglig nettverksbygging, egenutvikling, bevissthet på
egen yrkes/ lederrolle, økt innsikt i NTNU-organisasjonen,
drøfting av strategier for egen karriere, og gode råd
fra mentor, som viktig utbytte. Mentorene på sin side rapporterer
økt innsikt i egne holdninger og i kvinners situasjon ved
NTNU, ny innsikt i hverdagen, og at prosjektet har bidratt til
å synliggjøre kvinner ved NTNU, som positive erfaringer.
Mange par har oppnådd vennskap og samarbeidsrelasjoner som
de akter å føre videre. Men det finnes også
par som fungerte mindre tilfredsstillende, og her ble det kritisert
at prosjektledelsen ikke grep mer aktivt inn.
Som det mest negative trekk ved prosjektet, nevner mange at det
var alt for dårlig forankret i NTNUs ledelse og for lite
synlig ved NTNU. Det har ikke blitt utnyttet som en ressurs og
implementert ved organisasjonsmessige endringer ved NTNU, heter
det i rapporten.
Og tankevekkende er det at bare fire av de 15 adeptene på
direkte spørsmål mener at NTNU arbeider for likeverd
mellom kvinner og menn.
Faksimile Universitetsavisa
nr. 16, 1997.
Adept og mentor om to års samarbeid:
- Lærte mye av hverandre
Anne Sølberg Ellingsen har blitt en bedre leder. Og Jon
Walstad har forstått at han var sørgelig blåøyd.
Alt takket være mentorprosjektet.
Anne Sølberg Ellingsen, avdelingsleder i Studieseksjonen
ved Det medisinske fakultet, var høsten 1997 en av de 15
NTNU-kvinnene som fikk delta i mentorprosjektet, og dermed ble
såkalt adept. Som førstevalg blant mulige mentorer
hadde hun assisterende studiedirektør Jon Walstad, og ham
ble det.
Universitetsavisa snakket med det nyslåtte paret i oktober
1997. Da sa Ellingsen at hun først og fremst ønsket
seg faglig utvikling og en god samtalepartner. Walstad på
sin side var åpen om sine helt egoistiske motiver for å
bli mentor: - Jeg ønsker også å lære
noe om faglig og personlig utvikling (...) kikke litt innover
i meg sjøl og bevisstgjøre meg på hva jeg
egentlig kan, sa han til Universitetsavisa.
De ble enige om noen praktiske og prinsipielle kjøreregler,
der den viktigste var full åpenhet, og har i disse to årene
møttes omtrent en gang i måneden. I tillegg har de
vært med på fellessamlinger.
Hvordan gikk det så med de to? Fikk de sine forventninger
innfridd?
Fikk bekreftelse
- Jeg hadde rett i det jeg trodde, at Jon ville være en
god samtalepartner, sier Ellingsen, to og et halvt år seinere.
- Vi har hatt fine samtaler og diskusjoner, og jeg har fått
mange gode råd, særlig om det jeg trengte mest: hvordan
jeg som personalleder skal få folk til å jobbe godt
sammen.
- Råd som du fulgte?
- Noen ganger, andre ganger ikke. Men Jon fungerte på mange
måter bekreftende for meg: at det jeg selv tenkte, var riktig.
- Du ba om, og fikk, bekreftelse på egne tanker, men fikk
kanskje ikke så mange nye ideer, foreslår Walstad,
som understreker at det hele tida var snakk om et toveisforhold.
Også han var jo ute etter å lære, både
om seg selv, om sin egen rolle og væremåte, og om
NTNU-systemet. - Jeg fikk noen tilbakemeldinger fra Anne, som
gjorde at jeg måtte tenke grundigere over mine egne holdninger
og væremåte, sier han.
Ettersom de to delvis har jobbet innenfor samme felt, har Walstad
hatt anledning til å se Ellingsen i aksjon i faglige sammenhenger.
- Jeg la merke til at du ble tydeligere og modigere etter hvert
som du ble varmere i trøya, sier han, og Ellingsen er enig:
- Det er nok en av de nyttigste erfaringene, at jeg har lært
meg å fremme egne synspunkter på en klarere og mer
bevisst måte.
Blåøyd mentor
- Hva står for dere som det nyttigste ved mentorprosjektet?
- Nettverket som ble dannet av de 15 kvinnelige adeptene, svare
Ellingsen. - Så mange fine jenter! Og så nyttig og
interessant for meg som administrativt ansatt, å få
et innblikk i livet til vitenskapelig ansatte. Det har fått
meg til å tenke mye over hvordan vi skal kunne forandre
en del av kulturen her ved NTNU, hvordan vi skal få til
å tenke samarbeid framfor konkurranse.
- Jeg trodde jeg visste mye om kvinners situasjon ved NTNU. Men
jeg har i løpet av prosjektet forstått at jeg var
ganske blåøyd. På fellessamlingene fikk jeg
høre historier om holdninger som jeg ikke trodde fantes.
Det er fortsatt en lang vei å gå, det har jeg i hvert
fall lært, sier Walstad.
Visnet på halvveien
De er enige om at prosjektet visnet litt hen underveis, mye på
grunn av utskiftninger i prosjektledelsen. Det kunne kommet lengre
med bedre struktur, tror de.
- Vårt prosjekt levde dessuten veldig stille på siden
av Orgut-prosjektet. Vi snakket om at det burde vært en
kontakt der. Vi så ikke stort til likestilling i Orgut,
sier Ellingsen. - Det er viktig at slike prosjekter blir skikkelig
forankret i ledelsen og ikke bare et stunt som forsvinner ned
i en skuff.
Da
mentorprosjektet startet. Prosjektet har derfor ikke sendt
henne til nye karrierehøyder, hun har fortsatt samme
stilling. Men hun har lært av Jon Walstad (nå
seniorrådgiver) å gjøre jobben bedre.
|
- Slike prosjekter bør forankres i universitetets strategi,
og settes i system som et bevisst strategisk virkemiddel. Vi opplevde
ikke særlig sterkt at det var slik, supplerer Walstad.
- Hvis dere ble bedt om å være mentorer i et nytt
prosjekt, hva ville dere svart da?
- Det ville være en stor fordel for prosjektet at det deltok
noen med erfaring. Så det ville vi sagt ja til.
- Men forholdet dere imellom er definitivt avsluttet?
- Ja. Men vi har bestemt oss for å lunsje sammen nå
og da, sier Anne Sølberg Ellingsen og Jon Walstad.
Prosjektet fortsetter
Mentorprosjektet skal videreføres. Men hvilken form det
vil få, er ennå ikke bestemt. Kollegiet har bevilget
900 000 kroner i år, som skal brukes til kompetanseutvikling
og rekruttering av kvinner. Hvor stor del av potten et nytt mentorprosjekt
vil få, avhenger av hvor godt forslag OU-avdelinga legger
fram. I tillegg er det bevilget ytterligere 2,7 millioner kroner
til samme område, men disse pengene er allerede er bundet
i løpende prosjekter.
LISA OLSTAD
KENNETH
AAR (FOTO)
|