I glasshuset
De sitter i glassbygningene på Dragvoll, og noen av dem
kaster av og til stein.

Langt til øvrigheta

Alle husker vi vel historien om mannen som gikk til Kongen i København for å klage sin nød. Langt var det, han slet ut mange par sko på den turen. Også i dag er det langt til Øvrigheta for alle de som det blir styrt og stelt med, og i store organisasjoner som universitetene kan det bli en kilde til mismot at man aldri synes man blir hørt. Det er mange som meg som føler at verden endrer seg for raskt og hverken har tilstrekkelig «endringskompetanse» eller er «proaktive» nok til å kaste seg inn i fremtiden med begeistrede brøl. Vi kommer motvillig etter og lurer på hva vi mistet som unike kunnskapsprodusenter i vår tilpasning til markedet. I en slik situasjon er det viktig at det finnes et organ der vi kan gi uttrykk for våre frustrasjoner og funderinger over hva som er viktig, et organ som vi vet også når frem til de på toppen.

Så mye om kommunikasjon
fra bunn til topp. Hva så med dialogen mellom kolleger i en organisasjon så svær som NTNU og så uoversiktlig? To ganger har jeg kjørt flytaxi med kolleger fra Gløshaugen og fått beskjed om at det er instituttene på Dragvoll som har stukket av med pengene etter at vi ble slått sammen. Når krybben blir tommere, begynner hestene å lure på hvor det ble av pengene - både på Gløshaugen og på Dragvoll. Og kolleger på Gløshaugen og på Dragvoll føler seg like truet av alle nyvinningene som henger over oss. I en slik situasjon kan vi ikke basere kommunikasjonen på tilfeldig krangel i drosjer. Vi trenger et sted hvor vi kan gi uttrykk for våre mistanker og hvor vi også kan få svar. Og det har vi faktisk, vi har en avis som er villig til å gi oss ordet.

Universitetsavisa har brukt tid på å finne sin form og få tillit hos NTNU-erne. Noe av det viktigste med avisa er at den ikke er sensurert, at vi faktisk kan si det vi mener om Øvrigheta og hverandres virksomhet. Og det tåler vi jo - vi som er på et universitet! Vi har rikelig med lojalitet og selvsensur i vårt system, det er utrolig viktig at vi ikke kveler diskusjonen nå når den er kommet igang. Hvor skal vi? Hva vil vi? Skal vi engasjere oss i slike spørsmål, må vi ha et sted hvor vi kan diskutere fritt! Dialog følger til at det blir lettere å få til nødvendige endringer, og gjennom denne typen diskusjoner får miljøene ansikt, slik at til og med krangel kan bli lim som gjør oss til en enhet og ikke til uhorvelig mange krigende stammer.

Vi trenger Universitetsavisa slik den er, hører dere, dere som sitter så langt vekk i Kollegiet og skal bestemme avisas skjebne!