Ultraulyd og retorisk ulyd

I sitt tilsvar til Berge Solberg i Universitetsavisa nr 5, 2000, «Ultraulyd II», skriver Martin Ystenes bl.a. følgende om Adresseavisens omtale av ultralydsaken ved RiT: «Det er bare å se på plasseringer, språk, valg av overskrifter og så videre, så ser man tydelig at alle kampanjejournalistikkens knep er benyttet. Opplagt ut fra en arrogant visshet om at ingen kom til å kritisere dem for det.» Jeg skal her ikke forholde meg til ultralydsaken i det hele tatt. Derimot skal jeg kommentere Ystenes' eget språk, og hvilke knep han selv bruker, i denne sammenheng.

Ystenes skriver at «Hvis Solberg mener Adressa har presentert saken balansert og med tvisyn, så kan det kanskje skyldes at alle tanker han har hatt om ultralydsaken, ble berørt.» Det knep Ystenes her benytter, er på en retorisk finurlig måte å antyde at Solberg er en enkel sjel som ikke ser lenger enn det som sto i lokalavisen: Han insinuerer at Solberg synes at Adresseavisen har gitt et komplett og fyldestgjørende bilde av saken. En slik konklusjon følger selvfølgelig ikke av det Solberg skriver. Å si at en avis har gitt et balansert bilde av en meget komplisert sak, er jo ikke det samme som å si at alle sakens sider er berørt eller vel tatt vare på: et balansert bilde trenger altså ikke være det samme som et komplett bilde. Det er da heller ikke å forvente at en avis klarer, eller at den har nok med spaltemillimeter til, eller at den velger å prioritere, å ta opp en sak i en så stor bredde som flere av de interessante tematikkene Ystenes reiser, skulle tilsi at den gjorde.

Videre heter det at «Adressas behandling av saken ser ut til å komme fra et miljø hvor tankenes diversitet har vært meget liten.» Stort klarere kan man neppe beskylde et journalistkollegium for å være en samling enfoldige, lite tenkende individer. Hvilket grunnlag har Ystenes for å karakterisere et helt miljø på denne måten? Han skriver også at «Det er interessant å lese Rolf Rolfsens kronikk av 27/3-99, hvor han fullstendig og ukritisk omfavner hovedtanken i Bjørkums bok «Annerledestenkeren», samtidig som han sitter i en redaksjon som i denne saken ikke har satt en eneste alternativ tanke på papiret.» Selv synes jeg det er interessant å spørre om ikke Ystenes selv fullstendig og ukritisk har omfavnet ultralydprosjektet.

«Er det ikke et paradoks at de som mener å forvalte den beste etikken, lekker konfidensielle rapporter til pressen?», spør Ystenes. Dersom han her mener at medlemmer av Regional komité for medisinsk forskningsetikk (REK) lekker til pressen, er dette en meget alvorlig påstand som han bør føre bevis for. Er det andre aktører han har i tankene, bør han si og dokumentere hvem dette er. Hvis REK er det organ Ystenes mener gir seg ut for å forvalte «den beste etikken», vil jeg gjerne vite på hvilken måte, og når, REK har gitt uttrykk for et slikt syn. REKs mandat sier klart at de skal ta vare på rettighetene til de forsøkspersoner som deltar i forskningsprosjekter (jfr. Helsinkideklarasjonen). (Se http://www.etikkom.no/NEM/REK/mandat.htm). Dét er den jobben de er satt til å gjøre - dét er den etikken de er satt til å forvalte.

Martin Ystenes er en fargeklatt i NTNU-miljøet. Vi kunne godt hatt flere forskere som med liv og lyst kastet seg inn i den offentlige debatt og drev forskningsformidling. Tidvis er han også en god retoriker; dvs. en som på en pedagogisk og velformulert måte evner å beskrive og forklare kompliserte saker. Dét er i alle fall den oppfatning de gamle grekere hadde av hva god retorikk er. Men når Ystenes ikke går av veien for å dele ut karakteristikker som «kampanjejournalistikk» og «arrogant visshet», kombinert med dårlig skjulte hentydninger om sine motdebattanters manglende intellektuelle kapasitet og tenkeevne, er det ikke sikkert at de gamle grekere ville ha bifalt hans form. Det vil forhåpentligvis ikke de fleste av våre studenter gjøre, heller. For vi ønsker jo å lære dem opp i en nøktern, vitenskapelig omgang med enhver sak. Her har Ystenes, som universitetslærer, alle muligheter til i fremtiden å sette et lysende eksempel, og slik bidra med viktig drahjelp.