MYTER OG MOTER I NORDISKFAGET
eller:
En dekani avsporing

For sikkerhets skyld har jeg gitt dette innlegget to titler - én saksorientert og én mer direkte personrelatert. Dermed kan jeg, med temmelig god samvittighet og dessuten i likhet med de fleste av mine meddebattanter, la sak og person gli over i hverandre. I hvert fall innimellom. I den pågående føljetongen om nordiskfaget er for øvrig en slik beklagelig sammenblanding nærmest umulig å komme utenom; hele saken er i sitt utgangspunkt innhyllet i et tidvis tåkefullt og slørete teppe av sterkt personlige utsagn, og i neste instans tolkninger og utlegninger av disse utsagnene. Slikt blir det gjerne mye røre av.

Ta nå bare dette ene, riktignok ytterst komplekse, men samtidig vitale begrepet «identitet», for ikke å si «identitetsbekreftelse». Faktum er at hele den opphetete debatten som nå har rullet og gått i Universitetsavisa gjennom flere nummer, med betydelige knoppskytinger til flere riksdekkende medier, synes å ha blitt utløst av at jeg brukte disse, etter enkeltes oppfatning famøse termene i et intervju om nordiskfaget. Tanken har slått meg den siste tida - 'Tenk om jeg ikke hadde brukt akkurat de ordene! Da ville muligens, kanskje, antakeligvis ikke dekanus Petter Aaslestad ha fått slikt vann på mølla; og så ville han ikke - mer eller mindre eksplisitt - ha karakterisert nordiskfaget som uakademisk; og dermed ville formodentlig heller ikke kollegene og studentene hans på instituttet ha blitt så inderlig provoserte, og så hadde vi vært spart for mye bråk'. Tenker jeg. Men bare innimellom. For jeg mener jo det jeg sa, selv om det riktignok ikke ble tilstrekkelig utdypet og dermed i neste omgang kunne brukes mot meg - blant annet av Petter Aaslestad i hans kronikk i Universitetsavisa nummer 4. Faktum er at store deler av argumentasjonen hans her er knyttet opp mot mine formuleringer, på en slik måte at jeg blir hovedansvarlig for hans opprinnelige og temmelig perfide beskrivelser av det åndelige nivået på nordisk. Blant annet har jeg uttalt at nordiskfaget har en identitetsbekreftende funksjon, mens Aaslestad gjør et stort nummer ut av at andre ansatte ved instituttet sier at vi nettopp ikke tilbyr ungdommen identitetsskaping. Nei, det er helt riktig, det. Vi gjør ikke dét. I hvert fall ikke ekplisitt. Saken er bare at disse utsagnene om identitetsbekrefting eller ikke er hentet fra ulike sammenhenger, der de divergerende synspunktene er svar på to forskjellige spørsmål. Min smule utlegning i dette første intervjuet fungerte i utgangspunktet som en pendant til spørsmålet om nordisk fortsatt egentlig bare er et nasjonsbyggende foretak, noe jeg selvsagt svarte benektende på. Den fasen er vi forbi. Poenget mitt var imidlertid å framheve at vi allikevel, til tross for den fløyelsrevolusjonen som har foregått innenfor nordiskfaget i forhold til tidligere nasjonskonstituerende bestrebelser, ikke kan løpe vekk fra de identitetsskapende dimensjonene som et morsmålsfag nærmest av nødvendighet vil implisere. Gjennom at studieobjektet nettopp er en gitt nasjons språklige og litterære uttrykksformer, aktualiserer en slik fokusering et ufravikelig, om enn ofte implisitt komparativt aspekt. Fordypningen i karakteristiske utviklingstrekk og synkrone beskrivelser av særdrag, vel å merke med et teoretisk og metodisk apparat hentet fra generell, moderne litteratur- og språkvitenskap, vil ufravikelig innebære et aspekt av grensedraging, av kontrastering, av en bevissthet om oss selv som sosiale og kulturelle aktører. Dét betyr imidlertid ikke at disse grensene er definerte én gang for alle. Like lite som det å bruke begrepet «identitet» i seg selv skulle implisere en forestilling om en permanent, homogen og kongruent størrelse. Dét er gammeldags og uakademisk, det! Samtidig må vi ikke bli så hysterisk engstelige for at vi kanskje ikke er riktig postmoderne nok at vi avviser ethvert forsøk på å karakterisere noe som 'opprinnelig', 'typisk' enn si 'essensielt'.

Hvor vil jeg så hen med dette? For så vidt et par steder, og i all ubeskjedenhet tar jeg den mer personlige veien først - før jeg går over til det mer prinsipielle. I og med at sentrale sider ved denne debatten, i hvert fall den mest krakilske delen av den, faktisk står og faller på hvilken tolkning en gjør av min begrepsbruk, har jeg etter hvert følt et intenst behov for å «stå fram». Selv om jeg vel innerst inne vet at Petter Aaslestad verken anser meg eller andre på nordiskseksjonen som uakademiske, navlebeskuende og rallende bygdetullinger, så kan mange av uttalelsene hans veldig lett tolkes i den retning. I et intervju i Adresseavisen den 11. februar sier han da også at han ikke ser «[...] noe poeng i å trekke tilbake uttalelsene sine fordi det kan stanse debatten som har fått en svært interessant utvikling». Jeg beklager, men her tar nok dekanus skammelig feil. Riktignok aner jeg behovet han har for å foreta et slikt retorisk kunstgrep, men i dette tilfellet er dekani fullmakter tøyd vel langt. Saken er jo at disse første uttalelsene fra dekanus førte debatten inn på ville veier; ja, at den rett og slett sporet av - før den skikkelig hadde begynt. Dét er kanskje det mest beklagelige her. For nordiskfaget trenger en debatt, slik alle fag har behov for å bedrive kontinuerlig og kritisk refleksjon over sin egen virksomhet. Som en parentes kan jeg jo da nevne at det i slutten av mars vil bli arrangert en større, nasjonal konferanse om nettopp nordiskfaget og alt dets vesen - der undertegnede sitter i programkomiteen og der den samme undertegnede har invitert Petter Aaslestad til å holde et innlegg på konferansen. Alt sammen bestemt lenge før tumultene startet her i Trondheim.

Det burde altså være godt håp om at debatten kommer på sporet igjen, etter at store deler av nordiskmiljøet har ligget nede - vel å merke ikke for telling, men i skyttergravene. Og i en slik mer konstruktiv fase vil selvsagt det alvorlige rekrutteringsproblemet til nordisk grunnfag være et aktuelt tema. Da er imidlertid betingelsen at vi vender debatten bort fra det mytebefengte, éndimensjonale og ganske så destruktive klimaet den hittil har vært inne i, og i stedet forsøker å gripe fatt i de aspektene ved denne problematikken som er noe mer håndgripelige og gjenkjennbare, såvel for studenter som for faglig ansatte. Jeg skal ikke gjenta her alle de presumptive forklaringene på studentnedgangen som har blitt framført i løpet av de siste ukene, men bare avslutningsvis trekke fram et par av disse potensielle forklaringsfaktorene. Jeg velger å omtale dem som Myter og Moter. Den mytiske dimensjonen omhandler imidlertid i dette tilfellet noe så konkret som nordiskfagets tilknytning til læreryrket. Eller rettere sagt myten om at en som nordiskfilolog nærmest er dømt til å bli lærer. Sett på bakgrunn av det fatale prestisjefallet og de dertil hørende rekrutteringsproblemene som læreryrket har vært utsatt for de siste årene, burde forbindelseslinjene til nordiskfagets vanskeligheter her være ganske åpenbare.

Hva så med motene, som - om noen skulle være i tvil - er en høyst aktuell dimensjon når det gjelder studiepreferanser? Det mest stringente vi kan si om dem, er at de skifter. Og det er nettopp dét som er problemet - at motene i sin natur er flyktige, foranderlige og temmelig upredikerbare. Hvordan forholder et studiefag seg til slike diffuse, men samtidig så ekstremt avgjørende mekanismer? Én strategi er å bedrive aktiv strutsepolitikk og rett og slett la datostempelet på faget gå ut. En løsning selvsagt ingen ville bli særlig lykkelig med i lengden. Det andre ytterpunktet er å være hypersensitiv for konjunkturenes svingninger og forsøke å svinge med, etter beste evne. Resultatet av en slik opportunisme ville knapt nok bli annet enn at såvel faget som fagets ansatte ville framstå som noen patetiske «has been», konstant halsende etter den til enhver tid eksisterende motefront. Slik jeg ser det, har imidlertid nordiskfaget funnet sitt modus vivendi mellom disse ytterpunktene. Det har foregått en langsom og fredelig fløyelsrevolusjon innenfor faget; vi er stadig underveis - riktignok litt i rykk og napp, men samtidig med en kontinuerlig vilje til å foreta små kvantesprang. Dette er imidlertid en prosess som først og fremst har sprunget ut av faglige og vitenskapelige preferanser internt i fagmiljøene, mer enn at den er en refleks av stadig skiftende samfunnskonjunkturer. Og slik bør det da også være.

Summa summarum - ryktene om at nordiskfaget skulle ligge på sotteseng, er ikke bare sterkt overdrevne, men direkte feilaktige. På den annen side, så lenge disse ryktene eksisterer - på sitt høyst effektive mytiske nivå - har vi et problem. Og dét akter vi å gjøre noe med. Men da er betingelsen at vi fortsetter debatten på en annen måte enn den begynte. Ikke sant, dekanus?

Brit Mæhlum

Professor i nordisk språkvitenskap,
instituttleder ved INL